For nær bebyggelsen

Jeg har lest siste nummer av GEO, nr.4-2016 der det i artikkel signert Halfdan Carstens opplyses at Miljødirektoratet anbefaler Dalen gruver I Brevik som fremtidig deponi for farlig avfall. Store deler av artikkelen er sitat fra det som Direktoratet angir som basis for anbefalingen.

Hovedessensen av erfaringene fra oljeindustrien ble satt på prøve i Hagantunnelen på Gjelleråsen som ble valgt fordi tettearbeidene der ble ansett som  meget vanskelige. Resultatet ble så vellykket at foredrag ble publisert på Fjellsprengningskonferansen i 2002 og på den internasjonale konferansen Construction 2003 i London som eneste bidrag (bergforeningens ide’) fra Norge. Dette dreier seg om avgjørende erfaringer og er relevante også for tetting av avfallsdeponier.
Tidsskriftet GEO er godt kjent med dette arbeidet, da jeg ble intervjuet av Halfdan Carstens om stoffet for noen år tilbake. Bergmasser kan injiseres uten forurensning og med god massekontroll og økonomi,  spesielt om en anvender forinjeksjon og det utføres faglig forsvarlig.
Det er derfor med undring at jeg finner at et normalt solid fagtidsskrift siterer  direkte fra Miljødirektoratet uten å sette spørsmåltegn ved forutsetningene for et prosjekt som berører tusenvis av mennesker både miljømessig og sikkerhetsmessig. Et kompetent norsk fagmiljø har her et spesielt ansvar for at beslutninger blir tatt på rette forutsetninger.
De sikkerhetsavstander som deponifirma Noah opererer med over bakken fra prosessering/transport av det farlige avfallet til bebyggelse, er alt for små sammenlignet med avstander som er oppgitt i land som Canada, USA, Australia, EU med videre. Skal norske borgere og norsk miljø utsettes for farer og ødelagt miljø som langt overskrider det som gjelder andre steder i Europa og store deler av verden fordi vi ennå ikke har maktet å produsere skikkelige forskrifter i Norge?
Dette er jeg ingen spesialist på, men det er likevel i høy grad aktuelt for  det foreslåtte deponiet i Brevik. Herunder vil jeg fortsette med min spesialitet:

Den geofaglige vurderingen

«Dalen gruver har en geologi og hydrogeologi som gjør at deponeringen kan skje på en miljømessig forsvarlig måte» sier Miljødirektoratet v/ direktør Ellen Hambro i sitat i GEO.
Til dette anføres at Dalen gruver lekker inn ca 2000 kubikkmeter vann (eller 2 millioner liter) pr. døgn, i regnvær opp til 3000 kubikkmeter pr. døgn i gruvenes øvre volumer på land. Av dette utgjør grunnvann og overflatevann tilnærmet like andeler. Dette er et vedvarende stort problem for Dalen gruver og det opptrer fordi gruvene ikke oppfyller et av hovedkriteriene for underjords deponi, FORHOLDSVIS FLATT TERRENG ved deponiet (NGU-rapport).
I fremtiden vil bergets oppsprekking, særlig i dagsonen, gruveraset fra 1976, karstproblemer samt gruvenes kompliserte geometri gjøre at vannstrømmen vanskelig lar seg kontrollere for å unngå innlekkasjer.
Vannstrømmen gjennom gruvesystemet kombinert med diffusjon i de deponerte massene i undersjøisk del av deponiet vil etter at deponiet lukkes bety  forurenset vannstrøm ut i fjorden. Dette vil skje i hundrevis av år via lekkasjeveier der det i dag lekker inn sjøvann (ca. 800 kubikkmeter pr. døgn i.h.t NGI-rapport) i gruvenes nedre partier under sjøen.
Hvem skal forestå utpumping og eventuell rensing av vann gjennom fremtidige århundreder?
Det understrekes også at grunnvannet i bergmassene over gruvene for det meste må regnes som drenert. Derved vil sprekker og karstkanaler ikke være gasstette m.h.t. ev. gass fra gasslekkasjer i gruvene.
Vannlekkasjene burde ikke overraske noen fordi gruvene er gjennomsatt av flere forekastninger som lekker hvorav to store, Heistadforkastningen og Dalenforkastningen. Mest lekker Dalenforkastningen. Et annet lokalitetskriterium i NGU-rapport er at store forkastninger bør være fraværende.
Likevel har Miljødirektoratets folk gjentatte ganger fremhevet offentlig bergets tetthet i Dalen gruver uten å forstå at det er BERGMASSENS konduktivitet med riss, sprekker, slepper og knusningssoner som er avgjørende for gruvenes tetthet, ikke BERGARTENS Konduktivitet. Dette er meget svakt og vitner om fraværende faglig forståelse. Det er også formelt galt da uttalelsene kom på et meget tidlig tidspunkt og kan ha hatt uheldig ledende påvirkning på geologisk ukyndige personer.
Min innstilling er at store forkastninger SKAL være fraværende, i alle fall forkastninger som er nevnt over.
I berghaller for lagring av olje og gassprodukter samles i dag lekkasjevann i lavpunkter og pumpes ut til  prosessering før det ferdig renset  pumpes ut i resipienten. Dette kan skje fordi hallene ligger ved prosessanlegg og er bemannet levetiden ut for prosjektene.
I avfallsprosjekter kan ikke dette oppfylles fordi prosjektene blir «lukket» og en kan ikke bemanne for rensing/utpumping, e.v. andre funksjoner, hundrevis av år fremover.
Dette betyr at en må tolerere noe fremtidig forurensing ut av deponiet ved diffusjon inklusive ionevandring, uansett hvor tett berget injiseres. Det foreligger observasjoner og målinger som viser at diffusjon/ionevandring skjer selv gjennom vanlige tette bergmasser.
Men denne forurensingen kan minimeres ved å planlegge deponiet for deponering før utsprengning starter og drive med anerkjent tetteteknikk som vi nå er istand til. Dette vil si med minimal konveksjon i lukket deponi.
Dette fordrer nøye injisering, i utgangspunktet forinjisering, av alle konduktive strukturer i hele deponiet. Både der det alltid vil lekke vann inn (oversjøisk del) og der det etter lukking vil lekke vann ut til resipienten.
Det er grunnleggende viktig å avvise Dalen gruver som egnet for deponi av farlig avfall. Det er også mange andre enn anførte momenter som taler for avvisning.
Men det tyngste av alle momenter er at anlegget ligger alt for nære bebyggelse og arealer der det oppholder seg og ferdes mennesker.
Det er rikelig med tid til å velge annen deponilokalitet der kommunene ønsker deponering og der forholdene ligger til rette for deponi med sikker avstand til mennesker.
Bjørn Helge Kluver
Siv.ing./ingeniørgeolog