Opp gjennom historien er det mange som har gjort sammenlikninger mellom avtrykk og former i stein og levende organismer. Noen former, for eksempel levende og fossile bregneblader og skjell, kan være svært like. Andre former, som for eksempel ammonitter (en type utdødde blekkspruter), belemnitter (rester etter en annen type utdødde blekkspruter) og graptolitter (små, marine dyr som levde fra kambrium til devon), mangler derimot likhet med dagens flora og fauna.
Med bred biologisk og geologisk innsikt og kan vi i dag forklare fossilene med bakgrunn i utviklingslæren og viktige geologiske hendelser. Men uten denne forståelsen er det ikke rart at fossilene gjennom mange tusen år har forårsaket både undring og spekulasjoner.
Gamle oppfatninger
I den steinen som ble brukt til pyramidene i Egypt finnes fossiler som vi i dag kjenner som nummulitter. Dette er skall fra encellede organismer, men man trodde lenge at dette var linser og bønner som slavene hadde mistet under byggingen. Det var historikeren Herodot (484-425 f.Kr.) som identifiserte fossilene som matvarer, og tolkningen hans ble gjentatt av blant annet den greske historikeren og oppdagelsesreisende Strabo (63 f.Kr.-21 e.Kr.)
Noen rare, trekantede steiner, som vi nå kjenner som fossile haitenner, ble sett på som forsteinede tunger fra slanger som hadde falt fra himmelen. Og hvem kan vel lastes for en slik tolkning? De færreste har vel studert kjeften på en hai? Og om så var, hvilken sammenheng var det med tenner som ble funnet i fast fjell langt inne på land?
Det sigarformede, indre støtteskjelettet til belemnitter ble i Danmark omtalt som «vættelys» laget av de underjordiske. En lignende tolkning er gjort i Norge av de avlange, kantede og spisse bergkrystallene som i folketro og stedsnavn henspiller på det samme. Vi kjenner navn som «dvergasteiner» og «dverganagler». Belemnitter ble angivelig dannet der lynet slo ned, eller de falt fra himmelen under tordenvær. De var «tordenstener» – og derfor gode amuletter(1).
Opprullede ammonitter (utdødde blekkspruter) ble omtalt som «Ammons stener» fra bibelsk tid, da de minnet om de opprullede hornene til væren Ammon – en gammel-egyptisk gudeskikkelse. Ammonittene ble ellers tolket som forsteinede slanger og ormer. I Irland, hvor slike krypdyr ikke lever, ble de tatt til inntekt for Sankt Patric som skulle ha fordrevet slangene fra landet. Samme historie er kjent fra østkysten av England, blant annet Yorkshire, der det er svært vanlig å finne ammonitter. Her var det imidlertid Sankt Hilda (som levde på 600-tallet) som hadde fordrevet slangene. De hadde blitt en stor og omfattende plage. Fossilene var rester etter disse slangene og et vitnesbyrd om mirakelet. At de manglet hode skyldtes en forbannelse lyst over dem. Lokale håndverkere hjalp for øvrig til, slik at ammonittene fikk et hode. Slike «forsteinede slanger» kan fortsatt kjøpes i Yorkshire.
Større fossiler av ryggradsdyr (virveldyr), enten det var rester etter krypdyr som dinosaurer, fiskeøgler og svaneøgler eller mer resente pattedyr, ble tatt til inntekt for tidligere forekomst av ulike fabeldyr som drager, griffer, kjemper og monstre.
Trilobitthaler med ribber kunne minne om sommerfugler, og de ble derfor også oppfattet som fossile sommerfugler.
Ikke minst har det vært undring rundt rav. Denne forsteinede harpiksen fra tidligere tiders nåleskoger, og som er ganske alminnelig rundt for eksempel Østersjøen, var lettere enn kjente mineraler og hadde merkelige egenskaper som bl.a. statisk elektrisitet. Kunne rav være den stivnede urinen fra villkatter, kanskje gauper? Den lyse raven måtte stamme fra hannen, mens den mørke kom fra hunndyrene.
I Sibir er frosne kadavre av mammut velkjent, og man antok at de var restene etter hårete monstre eller kjempestore dyr som levde og gravde under bakken. Samene trodde også på monstre som levde under evig snø. Helt til Mongolia finnes tilsvarende legender, i form av en kjempestor muldvarp med to store tenner som den graver med. Hvis eskimoene på vestsiden av Beringstredet så en støttann stikkende opp av snøen, måtte den straks graves opp, ellers ville den bli en forbannelse. Dagslyset tålte de ikke, og de mistet livet dersom de kom opp i solen. Kjenner vi ikke her igjen trollene i den norske fjellheimen? Var de egentlig mammuter fra Sibir?
Mer jordnær var kanskje forklaringen som ble gitt da en støttann fra en sibirsk mammut ble tatt med til England i 1611. Det ble konkludert med at den stammet fra en av Hannibals elefanter. Som kjent fantes det ikke elefanter i England, og alle visste at det i alle fall ikke var elefanter i Sibir.
(1) En amulett er en gjenstand som bæres på kroppen som magisk beskyttelse mot trolldom, sykdom eller ulykker. Kilde: www.snl.no.
Helbredende virkning
Fossilene har i lang tid blitt tillagt både magiske og medisinske evner. I en gammel grotteboplass i Frankrike er det for eksempel funnet en amulett laget av en trilobitt.
En utbredt oppfatning var at like helbredet like. Planter, men også fossiler, med samme form som menneskets organer hadde samsvarende egenskaper og virket helbredende.
Gjennom middelalderen trodde man at belemnitter ble dannet av lynnedslag, eller at de hadde falt ned fra himmelen under kraftig uvær. Ble de knust til pulver, kunne de derfor hindre at folk ble truffet av lynet. For øvrig kurerte belemnitter også en rekke sykdommer, men også mareritt. Et temmelig allsidig preparat med andre ord.
De fossile haitennene var, som nevnt ovenfor, antatt å være tunger fra slanger eller drager. Ble de liggende i vin, var dette en drikk som ville hjelpe mot slangebitt eller andre former for forgiftninger. Haitenner var faktisk regnet som et effektivt motmiddel mot gift langt inn på 1700-tallet.
Fossile kråkeboller er vanlige i kritt (kalkstein). Slike «slangeegg» måtte komme fra himmelen, og også de måtte derfor gi beskyttelse mot både lynnedslag og forgiftninger. Romerske historikere omtalte deler fra fossile kråkeboller (noe de naturligvis ikke visste at det var) som en kur mot gallesten. I Suffolk, England, ble slike «fairy loafs» (alvebrød) gitt egenskapen at de fikk brød til å heves, og de skulle også hindre at melken ble sur. Det er jo litt morsomt da, at helt inn i forrige århundre kunne det ligge fossile kråkeboller i vinduene til melkebutikker. Kråkebollene var også lykkeamuletter. Kanskje var det femtallssymmetrien til pigghudene som ble knyttet til et symbol – pentagrammet – som holdt Djevelen unna i middelalderen (ca. 500-1500).
Ammonitter er både vakre, merkelige og vanlige. Alt i antikken trodde man at ammonitter kunne kurere mot blindhet og mot slangebitt, og de ble senere brukt som amuletter mot onde makter og krefter i flere land. De kunne hjelpe kuer som ikke lenger ga melk, gi bedre søvn og helbrede mot slangebitt og krampe. På enkelte øyer i Skottland omtales derfor ammonitter som «krampesteiner». En ammonitt under hodeputen ville sikre en god natts søvn. De kunne for øvrig også gi guddommelig klarsyn.
I Skottland ble den fossile krummede muslingen «Djevelens tånegl» (Gryphea) brukt mot leddsmerter. Navnet fikk den fordi den kunne minne om djevelens fot.
Rav ble også tillagt en rekke helbredende virkninger. Det skulle hjelpe mot abort, smerte ved barnefødsel, og ellers beskytte barnet mot onde krefter. Rav var i tillegg virksomt mot astma og kortpustethet generelt, virket mot øreverk, podagra og leddsmerter og var bra for hjertet og tårene, syn, galle- og nyrestein, feber, vattersott, blodomløp og mageproblemer, epilepsi, katarer, pest (inkludert svartedauen) og ikke minst var det et middel mot tannpine, mørkeredsel, gift og trolldom. Rav ble også brukt som røkelse for å holde både onde ånder og mygg unna. På skip kunne denne typen av røkelse i tillegg holde sjøormer og andre monstre som lurte i havdypet unna.
Da det i det 16. århundre ble utviklet en olje basert på rav, ble den mye brukt helt inn i det 19. århundre mot gikt, reumatisme, hoste og andre sykdommer. Og i vår moderne tid vil et søk på internett opplyse om en rekke stimulerende effekter av rav, som helbredende, oppløftende og avbalanserende på kjertelfunksjonene. Raven varmer og høyner intuisjonen, og den absorberer de negative vibrasjonene, blir det hevdet.
I vår opplyste verden smiler vi litt av dette, men i en tid uten moderne medisin, med store smerter og lite fysisk hjelp, kunne en ravklump være både til trøst og håp – og kanskje forsvant smertene litt også?
Men hva var egentlig fossilene?
I antikkens Hellas var mange filosofer inne på et riktig spor med hensyn til fossilenes opprinnelse. Pythagoras (582-500 f.Kr.) mente fossilene måtte være dyr som nå var dødd ut. Det samme mente Herodot (485-425 f.Kr.), og han trakk den naturlige slutningen at havet tidligere hadde dekket det som nå er en stor ørken i Libya. Dessverre hadde Aristoteles (384-322 f.Kr.) motsatt syn, og hans lære skulle prege Vestens tenking i svært lang tid. Han mente at livsformer kunne oppstå spontant og av seg selv, og at fossilene slett ikke var spor av levende vesener, men at de var feilslåtte forsøk på liv.
Leonardo da Vinci (1452-1519) hadde derimot et forbløffende moderne syn på fossiler. Da en mengde fossiler ble avdekket under gravearbeider i Nord-Italia, tolket han dem som sjødyr, og mente at Nord-Italia tidligere måtte ha ligget under vann.
Gjennom hele middelalderen var det rådende synet likevel at fossilene ikke hadde noen forbindelse med levende vesener. Det var Aristoteles tanker som fortsatt rådet grunnen. Det var også vanskelig å argumentere mot dette synet, for fossiler ble funnet inne i stein og fjell. Hvordan hadde de kommet dit, og hvordan kunne skjell og sjødyr ha levd langt over havets nivå? I en tid hvor geologi ennå ikke var definert som et eget fagfelt, og kunnskapen var tilsvarende liten, var det ingen som kunne forklare dette.
Fossilene måtte derfor, mente mange, ha blitt dannet av en kosmisk kraft. Fossilene var naturens tilfeldige lek. Robert Plot, professor i kjemi ved Oxford på 1600-tallet, var blant de mange som forsvarte denne hypotesen. Han hadde arbeidet med krystaller og krystallisasjon, og det var nærliggende for ham å mene at fossilene ble dannet ved tilsvarende ikke-organiske prosesser.
Det var også en utbredt oppfatning at liv kunne oppstå av seg selv. Fluer dukket som kjent opp i bedervet kjøtt, og mark og insekter kom også fram av seg selv. Fossilene var kanskje forsøk på liv, men som ikke var blitt helt levende? Eller kanskje hadde Gud skapt kloden med fossiler for å gjøre mennesker nysgjerrige? Eller var det i virkeligheten selve Djevelens verk, og hans mislykkede forsøk på å lage liv av dødt materiale?
En annen oppfatning var at funnene av fisk og skjell oppe i fjellene, høyt over dagens havnivå, skyldtes pilegrimer som skulle de ha kastet fra seg bedervet mat på sine vandringer.
Vestens oppfatning av fossiler var derfor lenge sterkt preget av Kirkens syn, og slik ble fossilene forsøkt forstått med basis i Bibelen og skapelsesberetningen. Naturen ble ikke forstått ut fra seg selv, men som en kilde for inspirasjon om guddomlighet og moral. Dermed ble mange, for oss i dag, merkelige forklaringer lagt frem.
Foto: Jan Stenløkk
Syndefloden, eller -flodene
Fossiler måtte være levninger av dyr som hadde druknet i syndefloden. Det ville forklare funn av sjødyr langt over dagens havnivå. Fundamentalistiske kristne miljøer, særlig i USA, holder fortsatt fast på denne forståelsen.
Men det var også problemer med denne forklaringen. Visse dyregrupper var tydeligvis ikke lenger blant de levende, de måtte være utdødde. Det var i seg selv en uhyrlig tanke. Kunne Guds skaperverk bli utryddet? Forklaringen var at disse dyrene ikke hadde kommet med i Arken. De hadde derfor alle omkommet i vannmassene. Men hvorfor hadde da vanndyr omkommet? Og vannmassene burde ha vasket fossiler og grus nedover, mens de faktisk fortsatt kunne finnes på fjelltopper og langt over havnivået.
Det ble derfor nødvendig å tenke seg flere syndefloder. Kanskje var livet skapt på nytt etter hver syndeflod? Det ville forklare mange merkelige former som ble funnet som fossiler.
«Fossiler langt inne i landet og høyt oppe i åsene bekrefter historien om syndefloden og Noas ark
Martin Luther (1483-1546)
En milepæl
En grunnleggende forståelse av Jordens historie har først kommet i løpet av de siste 200 årene. Samtidig har kunnskapen om fossilene utviklet seg, og med Darwins lære har vi et rammeverk å holde oss til.
Den moderne forståelsen av fossiler ble likevel først introdusert av den danske forskeren Nicolaus Steno (1638-1686) i 1666, for omtrent 350 år siden. Han tolket fossile haitenner, glossopetrae, til å stamme fra for lengst døde haier. Mannen, som hadde sterk interesse for geologi, hadde nemlig dissekert en død hai og så den opplagte likheten med det vi nå med sikkerhet vet er fossile haitenner. Steno fikk senere i livet en høy stilling i Kirken, og han gikk da tilbake på sitt syn om fossilenes opprinnelse. Tanken om at fossilene kunne forklares som tidligere tiders dyre- og planteliv var imidlertid allerede sådd og kunne nå spire fritt.
Skrevet av Jan Stenløkk