Rasen(d)e fjellvegger

Rasen(d)e fjellvegger

Norge er et land med stupbratte fjellsider, naturskjønne daler og spektakulære fjorder. For turistnæringen representerer den vakre naturen en ressurs, men for deler av befolkningen har den samme naturen gjennom historien også vært en trussel. Historiske nedtegnelser viser at det helt siden istiden har gått utallige fjell- og jordskred som har tatt livet av mange mennesker og forårsaket store ødeleggelser. Nå forskes det intenst på å forstå hvor og hvorfor det har gått skred. Målet er å forutsi hvor ulykken rammer neste gang.

Naturkatastrofer forbinder vi gjerne med vulkanutbrudd, jordskjelv, orkaner eller flodbølger på fjerntliggende kontinenter. Vi kjenner godt nyhetsmeldingene og fjernsynsbildene der det blir rapportert om døde mennesker og materielle ødeleggelser. De fleste er nok av den oppfatning at naturkatastrofene stort sett ikke hjemsøker oss. Vi er så heldige at vi går fri for slikt.

Vi må forvente ulykker

Sannheten er dessverre en helt annen. Historien viser tydelig at vi også i Norge får vår del av ulykkene. Og ras, eller skred, representerer den største risikoen for en stor og ødeleggende naturkatastrofe. Bare i løpet av de siste 150 årene har omtrent 2000 mennesker mistet livet i skredulykker her hjemme. Ser vi enda lenger bakover i tid, har skredulykker vært vanlig helt siden istiden. Skred er også årsaken til den aller største naturkatastrofen vi kjenner til i Norge da minst 500 mennesker omkom i en flom i Gauldalen i 1345 (GEO 02/2002). Nitidige geologiske studier har også vist at det rett etter istiden gikk store undersjøiske ras på sokkelen som må ha forårsaket både tap av menneskeliv og store ødeleggelser for datidens befolkning (GEO 03/2003).

Og trusselen henger stadig over oss, selv om risikoen i hovedsak er begrenset til områder på Vestlandet og i Nord-Norge med alpint landskap (fjellskred og snøskred) eller flatbygdene i Trøndelag og på Østlandet (leirskred).  – Statistisk kan vi forvente 2 – 3 store fjellskred, 2 – 3 store leirskred og 3 – 4 store snøskred i løpet av de neste 100 årene. Hver enkelt av disse vil kunne kreve opp til 200 menneskeliv. I tillegg kommer en rekke mindre ulykker, sier forsker Lars Harald Blikra ved Norges geologiske undersøkelse (NGU).

Men i likhet med vulkanutbrudd og jordskjelv er det vanskelig å forutsi når – og hvor – det skjer en katastrofe neste gang. – Naturen kan imidlertid selv gi et forvarsel, og derfor er det viktig å kunne skjønne disse tegnene som kan bestå i små bevegelser i fjellmassene eller begynnende ras, påpeker Blikra.

Skred er en naturlig geologisk prosess, og kunnskap om hvor og hvorfor det har gått skred kan være en god hjelp til å vurdere risikoen for nye. Geologisk forskning rundt skred har derfor blitt et satsingsområde både for NGU og andre. Spydspissen er International Centre for Geohazards (ICG) – ett av 13 Sentre for fremragende forskning i Norge – med NGI, NGU, NORSAR, NTNU og Universitetet i Oslo som deltakere (se egen artikkel på s. 20). Ved NGU alene er det involvert 10-15 forskere. De vil i 2004 disponere et budsjett på ca. elleve mill. kroner og konsentrerer arbeidet på tre hovedområder: nasjonal skreddatabase (skrednett.no), skredkartlegging og som deltaker i ICG.

Ras

Geologene snakker om fem forskjellige typer av ras som forekommer enten i bratte fjellsider (steinsprang, fjellskred, jordskred eller snøskred) eller på slak mark (leirskred). I tillegg er det kartlagt flere undersjøiske ras i fjordene våre og på kontinentalsokkelen. I denne artikkelen ser vi spesielt på fjellskred.

Steinsprang og fjellskred

Under fjellskrenter som er brattere enn 40-45º kan det lett løsne mindre steinblokker som faller ned og ender opp i dalbunnen, og over tid vil slike steinsprang forårsake bratte urer som er vanlig mange steder i Norge. I sjeldnere tilfeller løsner det store fjellpartier som med kolossal kraft raser ned i daler og fjorder. Da snakker vi om fjellskred.

Kjempemessige fjellskred har ført til noen av de verste naturkatastrofene vi kjenner til her i landet. På Vestlandet – hovedsakelig i Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane – viser historiske data at det har vært 2-3 store katastrofer knyttet til store fjellskred og flodbølger hvert 100. år. Romsdalen er spesielt utsatt for fjellskred, noe som ble godt demonstrert for bare fem år siden da en bit av Trollveggen raste ut (GEO 02/1998). At dette ikke var noen enkeltstående hendelse forstår vi av at 15 fjellskred over en strekning på 25 km dekker så å si hele dalbunnen. Og risikoen for nye skred er åpenbar. I et lite område – høyt over bebyggelsen – viser fjellmassivene klare tegn på ustabilt fjell.

De største katastrofene skyldes fjellskred som har endt opp i en underliggende fjord, og hvor det oppstod en flodbølge da steinmassene traff vannet. De best kjente katastrofene er de to skredene i Loen i 1905 og 1936 og i Tafjord i 1934 hvor til sammen 175 mennesker mistet livet. Flere fjorder på Vestlandet har blitt kartlagt med henblikk på å finne rester etter slike fjellskred. – I Tafjorden er det fortsatt mulig å se sårene i fjellsiden etter ulykken for nesten 70 år siden, og detaljerte bathymetriske data viser at det ligger minst ti store fjellskred nede på fjordbunnen (GEO 02/2000), forteller Lars Harald Blikra.

Mangler kartlegging

Forskerne har dokumentert at ustabile fjellsider er et helt vanlig fenomen i alpine landskap, men det er likevel aldri blitt foretatt noen systematisk kartlegging for å skaffe en totaloversikt over risikobildet. I et  samarbeid med flere fylkeskommuner, Statens landbruksforvaltning (Statens naturskadefond), NGI, Høgskulen i Sogn og Fjordane, Universitetet i Oslo og Meteorologisk Institutt har imidlertid NGU foretatt en første kartlegging av  risikoen på Vestlandet og i Troms.

De foreløpige undersøkelsene viser at områder med store sprekker og ustabile fjellpartier er langt mer omfattende enn det en har vært klar over tidligere. – Enkelte steder kan sprekker og deformasjoner i fjellet strekke seg over flere kilometer i lengde og flere hundre meter i bredde, påpeker Lars Harald Blikra.

Behovet for systematisk kartlegging er derfor tilstede. Dermed ikke sagt at dette er noen enkel jobb. – Slike ustabile områder er svært vanskelig å kartlegge med tradisjonelle metoder, både med hensyn til selve geometrien på de blokkene som beveger seg og dybden ned til svakhetssoner som fjellet glir på. Derfor har vi begynt å prøve ut geofysiske metoder som elektrisk motstandsmåling og seismikk, og innenfor ICG’s forskningsprogram vil det være fokus på utviklingen av gode metoder for kartlegging, sier Blikra.

– Videre må det utvikles gode metoder for å overvåke fjellets bevegelser, mener Lars Harald Blikra. Det er mange metoder som er aktuelle, alt fra enkle manuelle målinger til høyoppløselig GPS og radar. Teknologisk er det fullt mulig å få en oppløsning på noen få mm, men problemene er ofte knyttet til at instrumentene skal fungere høyt til fjells med vanskelige klimatiske forhold. I Tafjord er det for eksempel i høst testet ut et system med bruk av bakkebasert radar, nettopp for å unngå installering og instrumentering i vanskelig terreng med utfordrende klimaforhold. Radarteknologien kan for øvrig også benyttes ved bruk av satellittdata for å måle små vertikale endringer i terrengoverflaten.

– Fremtidige risikoområder for store fjellskred finner vi der hvor det tidligere har gått mange fjellskred. Ustabile fjellpartier kjenner vi igjen som store åpne sprekker eller større fjellblokker som viser spor etter bevegelse. Store utfordringer er derfor knyttet til arbeidet med kartlegging, stabilitetsanalyser, modellering av flodbølger, overvåking og varsling av store fjellskred og flodbølger. Ved påvist bevegelse må det settes i gang gode varslings-, evakuerings- og beredskapsrutiner, mener Blikra.

Vil vite årsaken

– Den utløsende årsaken for et ras på et gitt sted er vanskelig å fastslå, mener Lars Harald Blikra.
De aller fleste fjellskredene skjer i bratte fjellsider med forkastninger og sprekkesoner. Blikra tror en viktig årsak til at fjellet kollapser er store vanntrykk i sprekkesystemer i fjellet, men i enkelte områder kan bergtrykket være så stort at det i seg selv utløser et ras. Frostsprengning kan også bety noe i enkelte områder, og mange tror at flere fjellskred ble utløst da permafrosten smeltet like etter siste istid.
– Jordskjelv er den aller viktigste årsaken til utløsning av store fjellskred i verden. Selv om Norge er regnet å være et stabilt tektonisk område, kan en ikke utelukke at store og sjeldne jordskjelv kan utløse fjellskred. For eksempel er det i Innfjorden i Romsdalen funnet en ung forkastning som kan forklare den store konsentrasjonen av fjellskred i de indre fjordområdene i Møre og Romsdal, forklarer Lars Harald Blikra.
Klimaendringene kan også føre til økende problemer med enkelte skredtyper. – Når temperaturen øker, vil permafrosten smelte, noe som kan påvirke stabiliteten av ustabile fjellsider. Nyere forskning viser også at det kan forekomme permafrost i mye lavere høyde enn vi har vært klar over tidligere. Dette gjelder spesielt i Nord-Norge, hvor permafrost sannsynligvis kan gå ned i 6-700 meters høyde, forteller Lars Harald Blikra. Klimaoppvarming kan derfor i spesielle områder føre til smelting av eksisterende permafrost og forårsake større ustabilitet i en del fjellsider.

Behov for kartlegging og overvåking

– Vi har i dag et lite, statlig program som skal fokusere på kartlegging av skredfarlige områder. Det er likevel et stort behov for en oppgradering av dette programmet, både når det gjelder finansiering og elementene i selve kartleggingen. Programmet mangler for eksempel fokus på kartlegging av fare for store fjellskred. Det er også en kritisk mangel på detaljerte skredfarekart som kommunene kan bruke i planlegging og beredskaps sammenheng, avslutter Lars Harald Blikra som mener at NGU lever opp til sitt slagord «Geologi for samfunnet» når institusjonen satser på denne type forskning

På sikker side

For ingeniørgeologene er jord- og fjellras en del av hverdagen, og problematikken er også velkjent for menigmann gjennom hyppige oppslag i dagspressen om skader på bygninger, stengte veier og forsinkelser i togtrafikken.

– Dette er alt sammen ras som det er håndterbar størrelse på, og for å beskytte oss mot skader og andre ulemper kan vi drive med aktiv sikring. I veiskjæringer kan det for eksempel sikres med bolter, nett, rens (plukke løse steiner og blokker) eller sprøytebetong, sier ingeniørgeolog Werner Stefanussen hos Statkraft Grøner. Han har jobbet med denne type problematikk i mange år, og er for tiden involvert i et damprosjekt i Den Dominikanske Republikk hvor oppgaven er å gi råd om hvor bratt skråningen kan være og hvordan den kan sikres. Her er forholdene slik at det er nulltoleranse overfor ras, fordi en flodbølge kan ødelegge demningen og true befolkningen.

– Ingeniørgeologens oppgave er å utnytte fjellets iboende egenskaper og ta hensyn til topografien slik at kostnadene ved sikring blir minst mulig, sier Stefanussen. Det er selvfølgelig ikke alltid like lett, i visse tilfeller skal det også tas hensyn til andre interesser. Trollstigen i Møre- og Romsdal (GEO 06/2000) er et godt eksempel på det. – Sikringsarbeidet er enormt her, og det hadde vært rimeligere å bygge en tunnel. Men da hadde det altså gått ut over turisttrafikken, sier han.

Ras er en nesten dagligdags hendelse i Norge. Her har det gått et leirras og tatt med seg veien pga. anleggsarbeider. Foto: Halfdan Carstens

Ras er en nesten dagligdags hendelse i Norge. Her har det gått et leirras og tatt med seg veien pga. anleggsarbeider. Foto: Halfdan Carstens

COMMENTS

WORDPRESS: 0
X