Storeggaraset

Storeggaraset

Studier til en verdi av over en halv milliard kroner har gjort Norsk Hydro i stand til å konkludere med at sannsynligheten for et nytt Storeggaras er nær null. Den geologiske modellen som er utarbeidet viser at et nytt skred i samme størrelsesorden krever en ny istid.

Forskere fra Bergen og Tromsø har funnet klare beviser for at kyst- og fjordområdene våre ble oversvømmet av en gigantisk flodbølge (tsunami) for ca. 8200 år siden. Flodbølgen ble utløst av et enormt undersjøisk skred på kontinentalskråningen utenfor Midt-Norge – det skredet vi nå alle kjenner som Storeggaraset (GEO 03/2000, s. 28-30).

Bølgen satte store landområder under vann, og i Norge er det funnet spor etter flodbølgen fra Jæren til Troms. De samme forskerne har også funnet spor som viser at flodbølgen skyllet langt oppover strendene på Færøyene, Shetland og i Skottland. – Det er lett å forestille seg at bølgen har hatt katastrofale følger for steinaldermenneskene som holdt til langs kysten på den tiden. Boplasser må ha blitt rasert, redskaper og båter skylt på sjøen, og mange mennesker har trolig druknet, skriver John Inge Svendsen, Stein Bondevik og Jan Mangerud i GEO.

Utenkelig med nytt skred

Storeggaraset er et av de største undersjøiske skredene en kjenner til. Bakkanten av raset er ca. 300 km bred, og største utløpsdistanse er ca. 800 km – like langt som fra Oslo til Bodø i luftlinje. Gassfeltet Ormen Lange, som ble funnet i 1997, ligger nær bakkanten av rasgropen. Norsk Hydro har derfor – i ett tett og nært samarbeid med flere universiteter og forskningsinstitusjoner – foretatt en svært grundig vurdering av mulighetene for nye ras, enten utløsningsmekanismen er jordskjelv, aktiviteter i forbindelse med utbygging og produksjon eller naturlig ubalanse (se også GEO 03/2000, s. 32-33). Nå er studiene, etter sju-åtte års arbeid, endelig avsluttet, og konklusjonen er entydig.

– Risikoen for at det skal gå et nytt kjempeskred er vurdert til nær null. Skråningene omkring Ormen Lange feltet viser god stabilitet selv ved ekstreme jordskjelv.

Seksjonssjef Petter Bryn i Norsk Hydro er krystallklar, og han levner ingen tvil om at Norsk Hydro står fjellstøtt på sine vurderinger. – Partnerne i Ormen Lange lisensen har fulgt svært nøye med i arbeidet og er enige i konklusjonene. Rasgropa er friskmeldt for utbygging av Norges nest største gassfelt, slår han fast.

– Prosjektet er nå inne i en fase med verifikasjon hvor en gruppe eksperter, ledet av SINTEF, vurderer det arbeidet som er gjort. Verifikasjonsteamet sier foreløpig at de er fornøyd og gir sin tilslutning til konklusjonen, sier Bryn. Endelig konklusjon fra verifikasjonsarbeidet forventes før sommeren i år, dvs. i god tid før det skal innleveres en plan for utbygging av feltet til myndighetene.

Nytt ras krever ny istid

Et slikt utfall av studiet er også helt nødvendig for å kunne gå videre med utbyggingsplanene for et av verdens største gassfelt på dypt vann. Det er neppe noen som vil risikere at det skal gå et nytt gigantisk skred med en påfølgende flodbølge som når kysten og forårsaker omfattende skader slik det antagelig skjedde for ca. 8200 år siden. – Den geologiske modellen vi har utarbeidet viser en syklisitet i skredhendelser, og syklusene følger istidene og mellomistidene. I den mellomistiden vi nå lever i, har skredet allerede gått, og alle de ustabile massene forsvant ut i dyphavet. Det må derfor en ny istid til før det kan gå et nytt stort skred i dette området. Så store endringer i de naturgitte betingelsene må nemlig til, sier Petter Bryn, og legger til at det i dag ikke er noen aktive prosesser som destabiliserer området.

Som representant for operatøren, med sterke økonomiske interesser i å bygge ut og produsere gass for milliarder av kroner, har Petter Bryn vært veldig bevisst sin egen rolle i prosjektet. – Min oppgave har vært å dokumentere de faktisk forholdene for så å vurdere om vi kan bygge ut Ormen Lange i Storeggaraset eller ikke. Det er selvfølgelig ekstra hyggelig å komme til en klar konklusjon som sier at det ikke er forbundet med noen risiko å bygge ut. Og om noen likevel skulle være i tvil om våre hensikter, kan vi vise til den omfattende uavhengige vurderingen som verifikasjonsteamet gjør og har gjort, presiserer han.

Tverrfaglig arbeidslag

Studiet har vært inndelt i tre større deler: geologisk kartlegging og datering av tidligere skred, utvikling av en geologisk modell for hvorfor raset gikk, og vurdering av naturlig risiko i dagens situasjon.

Til dette var det nødvendig med både mye data og mye ekspertise.

Rasprosjektet har vært et gigantprosjekt i norsk geosammenheng, og listen over fagdisipliner som har vært involvert er sjelden lang. Bare for å nevne noen: kvartærgeologi, geoteknikk, tsunamimodellering, strukturgeologi, jordskjelvanalyse, paleoklima, skredmekanikk, oseanografi, reservoarkompaksjon, boreteknologi, risikoanalyse og – kommunikasjonsstrategi. – Vi snakker egentlig om et tverrfaglig prosjekt som man sjelden ser maken til, påpeker Petter Bryn og understreker at denne integrasjonen av alle fagdisipliner har vært nøkkelen til suksess.

Det er en svært omfattende database som har vært benyttet i studiet: 2D seismikk, 3D seismikk, høyoppløselig seismikk, multistråle ekkolodd, TOBI-data (langtrekkende sidesøkende dypvanns sonar), geoboringer (kombinerte geologiske og geotekniske boringer ned til flere hundre meter under havbunnen), konvensjonelle brønndata, poretrykksmålinger og video av havbunnen. Det har ikke vært mulig for Norsk Hydro å analysere alle disse dataene på egen hånd. Kompetansen vi finner på norske og internasjonale universiteter og forskningsinstitusjoner har derfor blitt trukket inn. Disse har på sin side fått en unik anledning til å være med i et eksepsjonelt tverrfaglig studium med store ressurser til rådighet.

Og det har kostet. EU-finansierte prosjekter, fra 1993 til 2003, som er administrert gjennom akademia har alene bidratt med 300-400 mill. kroner. Selv om de har vært av regional karakter, har mye av arbeidet vært fokusert på rasproblematikk generelt og spesielt mot Storeggaraset. Det Norske Dypvannsprosjektet (NDP)(i regi av alle i dypvannslisensene på kontinentalskråningen) og Oljedirektoratet har disponert 92 mill. kroner siden 1996, og Ormen Lange lisensen har alene brukt omkring 450 mill. kroner. De totale investeringene ligger således på rundt ni hundre millioner kroner. Men da kan vi også gå utbyggingen av Ormen Lange trygt i møte.

 Geologisk modell

Det har skjedd flere ras langs sokkelkanten i løpet av de siste 1-2 millioner år. Perioden er karakterisert av en veksling mellom istider og mellomistider. Vi lever nå i en mellomistid, og etter den siste istiden, som tok slutt for om lag 10.000 år siden, har det skjedd tre store ras på kontinentalskråningen utenfor Midt-Norge. Storeggaraset har vært det absolutt største av disse. De regionale studiene utført av Norsk Dypvannsprosjekt og NGU har bidratt til denne kunnskapen. Kvartærgeologer ved NGU har tolket seismiske data i og utenfor selve raset. – Dataene forteller oss at det ute i bassenget ligger sedimenter fra flere eldre ras. I den nordlige del av rasgropen kan vi se at eldre rasavsetninger veksler med lagdelte sedimenter, noe som klart indikerer at skredene opptrer syklisk, forteller Dag Ottesen og Leif Rise ved NGU.

– Den geologiske modellen som vi i fellesskap har kommet frem til forklarer også beliggenheten av både Storeggaraset og Trænadjupraset og hvorfor områdene ble ustabile, forklarer Petter Bryn.

– Begge skredene har gått i forsenkninger i Møre-Vøring området hvor det er en brattere skråning mot dyphavet. Inne i forsenkningene har leirpartikler som har blitt transportert langs kontinentalskråningen av den Nordatlantiske Havstrømmen blitt avsatt og bygget opp bløte leirlag med høyt vanninnhold. I korte perioder under nedisingen av Skandinavia nådde innlandsisen så langt ut som til sokkelkanten, og de enorme massene med morene – leire, sand og grus – som isen transporterte med seg ble lagt igjen på sokkelkanten og over de bløte leirene øverst i skråningen ned mot dyphavet.

Vekten av sedimentene og den raske sedimentasjonen gjorde at poretrykket i leirlagene økte (lav permeabilitet gjør at vannet ikke unnslipper), og de ble ustabile. Den mest sannsynlige utløsningsårsaken for rasene er kraftige jordskjelv. – Dette forklarer også at rasene som regel skjer i forbindelse med avslutningen av en istid, fremholder Petter Bryn.

Jordskjelvene som er nødvendig for å utløse rasene skyldes også isdekket over Skandinavia. Når isen smelter og forsvinner, avlastes trykket på jordskorpen som reagerer med skjelv («isostatic rebound»).

Raset utviklet seg ved at raskanten spiste seg suksessivt oppover skråningen til ytre del av sokkelkanten og stoppet i områder med godt konsolidert morenemateriale.

Tenkt på alt

Den geologiske modellen forklarer de skredene som allerede er gått. Den kompliserende faktoren som oppstår i dette tilfellet er at det kommer et menneskelig inngrep i tillegg. Gassfeltet skal bygges ut, og dette innebærer installasjoner på havbunnen, boring av et stort antall brønner med risiko for gassutblåsninger, samt produksjon av gass som medfører at reservoaret presses sammen. Dette fører også til innsynkning av sjøbunnen.

Undergrunnsutblåsninger, lekkasje av gass til grunne lag gjennom foringsrøret, har vi hatt på norsk sokkel tidligere (mange vil huske de problemene som Saga Petroleum hadde på 1990-tallet i Ekofisk-området). Dette er farlig nok i seg selv, men kan altså representere en ekstra risiko i dette spesielle tilfellet. – Vi har derfor undersøkt om det kan være grunne sandlag som gassen kan lekke inn i. Gjennom boringer ned til 460 m, og et pilothull på den siste avgrensningsbrønnen med det mest avanserte loggeutstyret man kan tenke seg, har vi ikke klart å finne slike lag. Men hvis det likevel skulle finnes lokale sandlag som vi har oversett, viser simuleringer at vi ikke får destabilisering av sedimentene over reservoaret selv om sanden «sprekker» fordi poretrykket overstiger overlagringstrykket.

NGI har også, basert på geotekniske analyser av kjernedata, vurdert det slik at stabiliteten av skråningen ikke påvirkes selv om reservoaret synker inn som en respons på gassproduksjonen. Kompaksjonen av reservoaret vil bli under 1 m, og effekten på sjøbunnen vil være mindre enn 0,5 m.

Det hersker ingen tvil. I dette prosjektet har de tenkt på det meste. Nei, de har tenkt på alt!

COMMENTS

WORDPRESS: 0
X