Bør vi stole blindt på klimavitenskapen?"En viktig del av vårt oppdrag som forskere er å sørge for å eliminere feil (i våre teorier) før de eliminerer oss – direkte eller indirekte. Av den grunn må vi, og det er et kollektivt ansvar, forsikre oss om at rådende teori om klimaet ikke utgjør en større trussel for oss enn klimaet," skriver Per Arne Bjørkum i denne kronikken. Foto: Halfdan Carstens

Bør vi stole blindt på klimavitenskapen?

For folk flest er det nok utenkelig at mange tusen klimaforskerne skal ha vært på et feil spor i over 30 år, men erfaringen viser at slikt skjer.

I over 50 år var til eksempel hjerteforskerne sikre på at vi fikk hjerteinfarkt fordi blodårene inn mot hjertet ble blokkert av kolesterol som vi fikk i oss via matenså som egg og dyrefett. Sammenhengen fremstod først som opplagt. Så viste det seg at den var mer sammensatt (J. Le Fanu, The Rise & Fall of Modern Medicine, 2011). Nå er egg sunt, og dyrefett ikke så usunt som man trodde.

Hvis vi godtar klimaforskernes diagnose på hvorfor klimaet endrer seg, og går med på den foreskrevne kuren, dreier det seg ikke lenger om et egg fra eller til.  Det ligger an til et gigantisk og forsert teknologisk-økonomisk eksperiment (vi har til nå ikke vært i stand til å bestille fremtiden) som lett kan komme ut av politisk kontroll. Vi bør derfor være rimelig sikre på det vi bestemmer oss for å gjøre er noe vi faktisk gjøre. Men det kan vi bare finne ut av hvis vi også får vite noe om svakhetene knyttet til klimaforskningen. Klimaforskerne er imidlertid lite villige til å snakke om disse svakhetene.

De mener at vi må stole på dem uten forbehold. Én av grunnene de oppgir er at klimavitenskapen bygger på kjent fysikk og kjemi (se også NRKs Folkeopplysningen, 3. oktober 2018). Akkurat det kan nok virke tillitsvekkende, men matematikeren Henri Poincaré (1854-1912) har bevist at det finnes en type problemstillinger der naturvitenskapen og matematikken kommer til kort – og disse dukker opp i studiet av vær og klima.

Da de første datamaskinene kom på 1950-tallet, var det noen forskere som trodde at de skulle kunne regne presist på vær og klima – på fagspråket omtalt som kaotiske eller selv-regulerte system. Det ble imidlertid tidlig klart at «Der kaos begynner, slutter den klassiske fysikken» (J. Gleick, Chaos: Making of a New Science, 2008). Datamaskiner har vært til hjelp, men de kan ikke overkomme iboende faglige og matematiske problemer. Dette er noe værmeldere erfarer daglig.

I naturen oppviser selv-regulerte system en fascinerende, men ikke helt forstått evne til å jobbe seg tilbake mot før-tilstanden når de blir forstyrret – forutsatt at forstyrrelsene ikke er for kraftige eller vedvarende. Livet er avhengig av denne evnen. Evnen til selv-reparasjon ser ut til å øke med økende kompleksitet, dvs. jo flere ulike prosesser som inngår. Klima er mer komplekst enn vær, og det er trolig én av grunnene til at klimaet er mer stabilt enn været – som «tipper over» rett som det er.

Selvregulerte system/fenomen er noe vi observerer mer enn vi forstår. Vi har til eksempel cirka 15 ulike folkesykdommer, og vi er ennå ikke sikre på årsakene til noen av dem (Le Fanu, 2011). Leger kan derfor ikke si om en pasient vil ende opp med en kronisk lidelse, men de kan se ulike tegn på at vedkommende ligger an til å «tippe over» i en kronisk sykelig tilstand. Legene kan nemlig vise til millioner av pasienter som er blitt kronisk syke. Det kan ikke klimaforskerne. De kan foreløpig ikke vise til et eneste eksempel på at klimaet har «tippet over» i en kronisk overopphetet («Hothouse Earth») tilstand på grunn av de endringene i naturen som de viser til.

Selv om klima ikke er det samme som vær, er den underliggende vitenskapen mye den samme. Klimavitenskapen hviler imidlertid på et svakere teoretisk fundament enn meteorologivitenskapen. Vi er nokså sikre på at vi vet hva som styrer været, men ikke klimaet. Klimaet påvirkes, i motsetning til været, også av «trege» kjemiske og biologiske prosesser, men vi vet ikke hvilke av dem som må tas hensyn til.

Ettersom klimavitenskapen dessuten er beheftet med et mangelfullt erfaringsgrunnlag (vi har til eksempel ikke ødelagt klimaet før), er det ikke lett å skjønne hvor den faglige sikkerheten som klimaforskerne gir uttrykk for, så som at vi har kun tolv år på oss for å hindre en klimakatastrofe, skulle stamme fra. Den faglige (skrå)sikkerheten kan ikke komme fra vitenskapen alene, fordi selv om den vitenskapelige kunnskapen er den viktigste og den beste kunnskapen vi har, kan vi «aldri vite noe med absolutt sikkerhet» (K. Popper, In Search for a Better World, 1994). Vi forskere er derfor forpliktet til å «lete etter feil, slik at vi kan korrigere dem».

Forpliktelsen har en moralsk begrunnelse. Menneskeheten er nemlig blitt påført mye lidelse og død fordi vi trodde vi visste. En viktig del av vårt oppdrag som forskere er derfor å sørge for å eliminere feil (i våre teorier) før de eliminerer oss – direkte eller indirekte. Av den grunn må vi, og det er et kollektivt ansvar, forsikre oss om at rådende teori om klimaet ikke utgjør en større trussel for oss enn klimaet.

Per Arne Bjørkum, dr. philos
Prof. II NTNU/UiS og forfatter

Dr. philos Per Arne Bjørkum er geolog og forsker. Bjørkum er også forfatter av boken «Annerledestenkerne» (1998, 4. utgave i 2016). Boken handler om vitenskapsmenn og forskere som utfordret vedtatte sannheter i sin samtid. Ved hjelp av eksempler fra vitenskapens historie viser forfatteren hvordan disse arbeidet, hva de kom fram til, og hvordan deres teorier og resultater ble mottatt og motarbeidet. Samtidig er boken en innføring i vitenskapsteori.

 

 

X