Et akademisk overtramp Vi vet hvor iskanten ligger i dag, men definitivt ikke hvor den vil ligge i fremtiden. Illustrasjon: Norsk olje og gass

Et akademisk overtramp

Det er forstemmende at en professor ikke klarer å skille mellom det vi vet og det vi antar, eller velger å tro.

I DN 6. juni har Tor Eldevik, professor og instituttleder ved Geofysisk Institutt, UiB og forsker ved Bjerknessenteret for klimaforskning, et innlegg («Iskanten: Femten er ikke midt mellom tretti og aldri» der han skriver at det er «tre ting vi vet om isen i Barentshavet»: 1) hvor isen er i dag, 2) at det blir mindre is i fremtiden, og 3) at hastigheten på istapet avtar når verden beveger seg i retning av Paris-avtalen.

Her er Eldevik uvøren. Han skiller ikke imellom det vi kan vite, og det vi ikke kan vite. Vi kan nemlig ikke sammenligne det vi kan se i dag med det vi kan komme til å observere om noen år.

Det første dreier seg om observasjoner basert på satellittmålinger som vi kan være enige om representerer et vitenskapelig faktum.  De to andre påstandene baserer seg derimot på en komplisert og derfor usikker teori som brukes i modellering av fremtidens klima og medfølgende isforhold.

Fordi det ikke har skjedd enda, har påstanden om fremtidens isforhold status som en hypotese. Det er derfor direkte galt, og villedende, å omtale den som viten.  Fremtidens isforhold er og blir usikre.

Tor Eldevik

I en publikasjon fra 2018 («Det blir mer is i Barentshavet i år») dokumenterte hans kollega Gudrun Sylte nettopp dette. Det viste seg å være stor avstand mellom predikerte og observerte isforhold gjennom en 20-årsperiode. Akkurat det poenget er det viktig å ta med seg når vi skal forsøke å fremskrive mengden is.

En annen kollegia, Marius Årthun, skriver at «Denne vinteren var iskanten i Barentshavet tilbake til normalen. Det høres paradoksalt ut, men det er det ikke» (Aftenposten 23. april 2019). Videre hevder han at «i år [2019] var isdekket i Barentshavet plutselig tilbake til det som var normalen på 80- og 90-tallet, og i det vestlige Barentshavet strakk iskanten seg helt ned til Bjørnøya». Her svinger det med andre ord raskt. Det er altså ikke gitt at mengden is (bare) minker år for år slik Eldevik legger til grunn.

Det er også viktig å merke seg at satellittmålinger av isen i Barentshavet kun strekker seg om lag 50 år tilbake i tid, og det er langt fra nok til å plukke opp naturlige variasjoner som gir seg utslag i sykler på ukjente tidsskalaer. Det understøtter poenget om at det per i dag er umulig å fremskrive isforholdene i Barentshavet.

At en professor ikke er påpasselig med å skille mellom observasjoner og hypotetiske framskrivninger er oppsiktsvekkende. Vi må kunne forvente mer av en professor – som i tillegg leder andre forskere på et anerkjent institutt.

HALFDAN CARSTENS, geolog og ansv. redaktør i GEO

PER ARNE BJØRKUM, vitenskapsteoretiker og tidligere dekan ved UiS

En forkortet versjon av innlegget stod på trykk i DN 12. juni

COMMENTS

WORDPRESS: 10
  • comment-avatar
    Tor Eldevik 6 måneder ago

    Hei, og takk for interessen for mitt innlegg i DN.

    Jeg finner det dog litt overraskende at jeg selv er autoriteten dere viser til for å dokumentere deres kritikk; all den konkrete forskningen dere henviser til i det overstående, er forskning jeg selv har vært prosjektleder/veileder eller medforfatter for.

    Og til deres videre orientering, Gudrun Sylte er kommunikasjonsleder på Bjerknessenteret; det dere lenker til som «publikasjon» er hennes formidlingssak på et sesongvarsel gjort av Ingrid Onarheim og undertegnede – og som i likhet med alt det andre handler om isens naturlige variabilitet på toppen av en særdeles robust trend med systematisk tilbakegang av isdekket knyttet til global oppvarming.

    God sommer, mvh
    Tor Eldevik

    • comment-avatar

      Takk for kommentar. Men kritikken står fast. Det er forskjell på å vite og å tro. Det var det vi ønsket at DNs lesere skal få opplyst om. Siden det kan virke som om forskere ikke vet forskjellen, kan man heller ikke forvente at publikum gjør det.

  • comment-avatar
    Øyvind Engen 6 måneder ago

    For ordens skyld: Her er lenken til Eldeviks opprinnelige innlegg i DN 6. juni:
    https://www.dn.no/innlegg/miljo/klima/energi/innlegg-om-iskanten-femten-er-ikke-midt-mellom-tredve-og-aldri/2-1-818426

    For meg framstår debatten som en vitenskapsteoretisk øvelse, der Carstens og Bjørkum inntar et strengt positivistisk synspunkt: Det er kun observasjoner som er gyldig viten. Klimaforskningens hypotetisk-deduktive framskrivninger må betraktes som lite annet enn tro og synsing. Selv synes jeg en positivistisk grunnholdning kler geofagene godt, men hypotesedannelser om framtida nør absolutt telle som gyldig viten. Kall det gjerne logisk positivisme siden vi nå er i det vitenskapsteoretiske hjørnet.

  • comment-avatar
    Arvid Oen 6 måneder ago

    Viktig å presisere at satellittmålingene bare er 50 år. Vi i Norge har fyldig datagrunnlag/observasjoner for å hevde at iskanten var like langt mot nord i Svalbard-regionen i 1930-årene som 60-70 år senere. Og det Nansen-ekspedisjonen opplevde i 1890-årene tyder på at det var likedan da.

  • comment-avatar
    Geir Aaslid 6 måneder ago

    Eldevik har tre utsagn samt en kommentar til statsministeren:
    Vi vet hvor isen er i dag. Vi vet at det blir mindre av den i fremtiden. Og vi vet at hastigheten på istapet avtar når verden beveger seg i retning av Parisavtalen.

    Hvis en ser bort fra det faktum at nettopp menneskeskapte klimaendringer flytter isen….

    Det første utsagnet er et faktum, det er etterprøvbart og er ikke omstridt.
    Det andre utsagnet er en spådom til støtte for en bestemt politikk, det har intet med vitenskap å gjøre og er like seriøst som dengang man spådde i kaffegrut.
    Det tredje utsagnet er en politisk påstand, og leserne bør merke seg at den fysiske mekanismen som skal forklare hvordan våre CO2-utslipp til luft skal smelte is, hverken er nevnt eller forklart.

    Kommentaren til statsministeren viser at Eldevik ikke kan skjelne mellom fakta og den ønskede politikk. FNs klimapanel skrev allerede i sin første hovedrapport i 1990 om den forsterkede drivhuseffekt fra menneskeskapte klimaendringer:
    «The enhanced greenhouse effect has not yet been detected unequivocally in the observational record.»

    Siden mennesket ikke har funnet noen tegn til at denne mekanismen eksisterer, utover at den tydeligvis eksisterer so premiss inne i de i beste fall villedende klimamodellene Bjerknessenteret sysselsetter seg med, kan man konkludere med at de ansatte ved Bjerknessenteret driver mest med politikk.

  • comment-avatar
    Per Arne Bjørkum 6 måneder ago

    Du skal ikke kimse av vitenskapsteori. Det er den som setter opp kriteriene for hva som kan regnes som viten og hva som ikke er det. Når en teori et funnet pålitelig, så som Newtons fysikk, kan vi bruk teorien til å si noe relativt sikkert om hva som kommer til å skje – så som hvor en kanonkule vil lande. Da vil du med rette kunne hevde, hvis du behersker teorien, at du har rimelig sikker viten om fremtidige hendelser.

    Klimavitenskapen derimot er ikke presis, den er, som vi har sett (dvs. vet) åpen for det meste av fremtidig klima («kanonkula» lander over hele banen). Det er heller ingen som behersker den. Derfor blir hypoteser om fremtidens klima svært usikre, og de kan ikke, som du skriver, «telle som gyldig viten». De er og forblir gjetninger. Det innrømmer klimaforskerne IPPC. De operer nemlig med sannsynligheter, noen meget lave, for at noe skal inntreffe. Jeg har tatt opp det problematiske ved det statistiske språket klimaforskerne har lagt seg til i et innlegg Aftenposten:

    https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/GKel/kronikk-klimateorien-er-meningsloes-vitenskap

    Jeg gjør eller oppmerksom på at jeg ikke er såkalt logisk positivist. Den tilsier at man bare kan uttale seg om det man har sett – og da ender man stort sett opp med en «katalog over erfaringen» som Einstein uttrykte det, og ikke en teori der observasjonene blir bundet sammen ved hjelp av en kausal logikk.

    Den logiske positivismen hadde ellers sin blomstringstid fra slutten av 1800-taller og døde hen på 1930-tallet, dvs. før jeg ble født. Tidlig på 1900-tallet, og i en debatt med Ernst Mach, sammenlignet forøvrig Einstein positivismen med en gammel salrygget hest – og jeg er ikke en hest.

    • comment-avatar
      Øyvind Engen 6 måneder ago

      Bjørkum, dette var en viktig presisering. Jeg forsto det opprinnelige innlegget deres som at «vi ikke kan vite det vi ikke har sett». Det ville være et perfekt, positivistisk standpunkt, men et dårlig forskningsprogram for geofagene: Vi VET at vi må ta forholdsregler ved anleggsarbeid i kvikkleire, også om vi ikke har prøvetatt grunnen først. Vi VET at det vil gå flere steinras i Romsdalen, også der vi ikke observerer sprekker i dag. Svært få vil kalle det et overtramp om en geolog sier noe sånt. Det er nettopp den underliggende, kausale logikken som gjør det mulig for både jordforskere og klimaforskere å komme med gyldige utsagn om naturens oppførsel i framtida, og det er derfor de politiske beslutningstakerne ber om våre råd.

      • comment-avatar
        Per Arne Bjørkum 6 måneder ago

        Det du bringer opp er føre-var prinsippet. Det er viktig type tenkning, men det er ikke et begrep – eller et prinsipp – som inngår i læren naturvitenskap. Naturvitere skal kun uttale seg om det de kan komme frem til via den den vitenskapelige metoden – og der står det ikke noe om føre-var. Vi kan nwmlig ikke redusere kravet til hva som kan betraktes som sann viten fordi konsekvensene av å ikke vite kan være alvorlige.

        Føre-var prinsipp er noe som forvaltningsapparatet, dvs. politikerne, benytter seg av når ekspertene har oppdaget en mulig fare eller skadevirkninger – uten at ekspertene/forskerne vet nok (enda) til at vi kan gripe inn på en målrettet/effektiv måte.

        Hvis det er behov for å trekke inn føre-var prinsippet, er det derfor et tegn på at ingen har god nok kunnskap/viten. Du kan derfor ikke, slik jeg leser deg, si du VET (at det blir ras) og samtidig påkalle føre-var prinsippet. Det blir inkonsekvent. Det ville også en logisk positivist kunne tatt deg på.

  • comment-avatar

    Interesant debatt. Det er et politisk maal aa redusere CO2 utslippet. En av virkemidlene er aa redusere etterspørselen (avgift) etter olje. Derfor vil prisen gaa ned og boring i Barentshavet vil ikke vaere lønnsomt/nødvendig. Og hvis det er sammenheng mellom olje forbruk og CO2 og klima saa vil iskanten flyttes ved mindre CO2? Dette vil da endre forventingen om hvor iskanten skal vaere?

  • comment-avatar
    Øyvind Engen 6 måneder ago

    Som den forrige kommentatoren så med en gang, har Eldevik og kollegaene hans oppdaget et mulig dilemma i iskantdebatten: Jo bedre vi gjennomfører Parisavtalen, desto større er sjansen for at isen kommer sør for den vedtatte grensen. Dette utløser igjen behov for en sørligere grense, siden det jo er livet ved den faktiske – og ikke bare den vedtatte – iskanten vi ønsker å skjerme for oljeaktivitet. Dette vet vi, skrier Eldevik, og får et sint svar.

    Carstens og Bjørkum har ikke sans for at vitenskapen avdekker dilemmaer før vi eventuelt opplever dem i sanntid. De mener det er umulig å vite noe om isforholdene i framtida. Bare observerte fakta og pålitelige teorier er viten. Klimaforskere og alle andre som må bruke simuleringer, statistikk, kompliserte modeller og framtidsprognoser, må merke resultatene sine som spekulative slik at ikke allmennheten blir villedet.

    Jeg skal ikke gå lengre inn i den naturvitenskapelige debatten om dette. Den var sist oppe på 1950- og 60-tallet, da fysikken ble sett på som et ideal for andre vitenskaper. Siden da har vi fått en teknologisk revolusjon drevet av såkalt «anvendt» forskning som ikke alltid er «gyldig» etter de klassiske idealene, men som virker hver dag. Ja, hele samfunnet er så basert på framtidsprognoser at vi tar dem for gitt – fra modellene som styrer oljeproduksjon, energiforsyning og finansinvesteringer til nettopp klimamodeller, flom- og værvarsler.

    Å kreve at observasjoner og hypoteser holdes strengt fra hverandre, er problematisk. Hvem vil slå seg til ro med at det virkelig er de «vitenskapelige fakta» som blir presentert? Hvem er det som har gjort observasjonene, i hvilken sammenheng og med hvilken hensikt?

    Overført til denne disputten kan det være oppklarende å se hvem som deltar:
    • Carstens er redaktør for Norges eneste geofaglige populærmagasin GEO og en nøkkelperson i fagmiljøet.
    • Bjørkum er tidligere dekan ved Universitetet i Stavanger og har nå en høy stilling i oljebransjen.
    • For rettferdighetens skyld: Jeg er selv ansatt som geolog i Equinor som har en klar interesse i iskantvedtaket.

    Den store sammenhengen er ikke bare vedtaket, men også det grønne skiftet som legger sterke føringer på geofagenes rolle i samfunnet. Mot denne bakgrunnen må jeg spørre om hva som er hensikten med innlegget. Er det virkelig å gjenreise en ortodoks definisjon av vitenskap akkurat nå? Eller er det et forsøk på å diskreditere visse geofaglige råd til Stortinget?

    Siden klimaforskerne har sluttet å debattere i dette forumet, faller det kanskje på meg å slå tilbake mot Carstens og Bjørkums påstander. Jeg ber om unnskyldning for tonen, men den var allerede satt:
    • Det er forstemmende at redaktøren skriver som om han ikke skjønner forskjellen på klimaprognoser og sesongvarsler.
    • Det er oppsiktsvekkende at den tidligere dekanen omtaler statistikk, et hovedredskap i klimaforskernes verktøykasse, som «[et språk] klimaforskerne har lagt seg til».
    • Redaktøren er uvøren når han ikke legger ut lenke til Eldeviks artikkel, slik at leseren lett kan gjøre seg opp sin egen mening.
    • Vi må kunne forvente at ingen av de to bidrar til kunstige skillelinjer innen geofagene.

  • X