Akevitten var bunnfrosset. Det forteller litt (man bare litt!) om hvilke strabaser Yngve Kristoffersen og Audun Tholfsen måtte lide seg gjennom i løpet av nesten et helt år drivende på et skjørt isflak i Polhavet.
Det er imidlertid lite som tyder på at de led. Disse to karene er av en slik støpning at vi mistenker dem for kun å ha det bra når utfordringene blir så store at de aller fleste andre må gi opp, enten pga. manglende teknisk kompetanse på å fikse det umulige, eller pga. manglende evne til å tåle kulde, storm, lange og slitsomme arbeidsdager, samt lite søvn. For ikke å snakke om den ene operasjonelle og vitenskapelige skuffelsen etter den andre.
Yngve Kristoffersen er polarforsker. Godt inspirert av Fridtjof Nansen har han kombinert sine vitenskapelige interesser med diverse ekspedisjoner til både Arktis og Antarktis. Slik sett stiller han på linje med mange andre som tiltrekkes av de minst kjente og mest ugjestmilde strøkene på Jorden. Men han skiller seg ut fra sine kollegaer ved sin egenrådighet (noe han har til felles med både Fridtjof Nansen og Roald Amundsen), sitt pågangsmot og eventyrlige evne til løse problemer «der og da» med utradisjonelle redskaper og materialer, gjerne oppsport hos en skraphandler.
Ikke minst skiller han seg ut ved å planlegge og gjennomføre ekspedisjoner til en brøkdel av de kostnadene tradisjonelle ekspedisjoner krever. Kristoffersens metode er «lean and mean». Det betyr i dette tilfellet et lite mannskap og lett utstyr. Svært forskjellig fra dagens svære fartøy som brøyter seg vei gjennom isen, men også forskjellig fra Nansen som hadde et stort mannskap på en stor båt da han lot seg drive med isen med et sterkt håp om å nå Nordpolen.
Ekspedisjonen Fram 2014/2015 med luftputebåten Sabvaaba bærer navn etter Fridtjof Nansens ferd gjennom Polhavet fra 1893-96med skuta Fram. Begge ekspedisjonene benyttet seg av havstrømmene for sikker framdrift, og begge hadde klare vitenskapelige motiver, selv om Kristoffersens eventyrtrang har sterke likhetstrekk med Nansens oppdagertrang. Én vesentlig forskjell er at Kristoffersen og Tholfsen bodde i et kott som var mindre enn steinhytta Nansen og Johansen overvintret i på Frans Josefs land. En annen er det tekniske utstyret som vår tid krever. Det gir mange utfordringer i seg selv.
Nå foreligger beretningen mellom to stive permer i isblå farge. Kristoffersen forteller lett og ledig om den vitenskapelige bakgrunnen, forberedelsene og ekspedisjonslivet med sine mange opp- og nedturer. Selv for oss som fulgte ekspedisjonen fra uke til uke gjennom oppdateringer på nett (geo365.no), er dette god lesning. Når det stormer som verst, isråkene truer med å sluke leiren, skruisen tårner seg opp og vanskelighetene står i kø, blir boka vanskelig å legge fra seg.
Vi vet det endte godt. Isflaket gikk i oppløsning i Framstredet øst for Grønland, og ekspedisjonslederen er i all hovedsak fornøyd med de vitenskapelige resultatene. Fra en geologs ståsted er det godt å vite at de seismiske registreringene – 1000 km totalt – gikk bra. Som følge av Yngve Kristoffersens pionerånd har vår viten om Polhavets undergrunn økt betraktelig.
Boka er opplysende og underholdende. Prestasjonen den omhandler er formidabel.
PS For leseren hadde det vært en fordel om forfatteren hadde brukt et profesjonelt forlag. Både layout og bildegjengivelse ville da formodentlig blitt mye bedre. Sikkert også salgstallene.