CO2-håndtering innebærer at man skiller ut CO2 fra røykgass eller industriutslipp for så å lagre den i en porøs bergart i undergrunnen. Hensikten er åpenbar – det skal forhindres at CO2 slipper ut til atmosfæren og bidrar til global oppvarming. For å være meningsfylt i denne sammenhengen må tiltaket ha en effekt som går over hundrevis av år.
De spørsmål som da reiser seg fra bekymrede politikere og folk flest er: kan man garantere at det ikke skjer lekkasjer? Dersom en lekkasje skulle oppstå – hvilke konsekvenser kan den få? Kan vi oppdage den? Kan vi stoppe den? Vi står i denne sammenheng overfor to krevende utfordringer. Den ene er knyttet til formidling – den andre til det tekniske rundt den aktuelle operasjon.
Formidling av problematikk knyttet til lekkasje er krevende fordi folk flest legger annet innhold i ordet lekkasje enn oss geologer – det blir lett til at bilder a lá utblåsingen i Mexicogolfen blir værende på netthinnen. Her er det lett både å forvirre publikum, lage skremselspropaganda og mane frem ”monstermaster” i folks bevissthet.
Hva vet vi om CO2-lekkasjer? I det tidsperspektivet som geologer gjerne opererer med vet vi at ”alt lekker”. Vi vet at all oppbevaring av fluider i underrunnen har en oppdrift som før eller siden – over geologisk tid – helt naturlig bringer dem opp til overflaten. Dette er den geologiske delen av karbonsyklusen, der omløpstiden er hundretusener til titalls og hundreder millioner av år.
I tillegg vet vi at det foregår en konstant diffusjon\fluks av biogen gass – både CO2 og hydrokarboner – opp gjennom bakken. Dette er CO2 fra biologiske prosesser som naturlig beveger seg oppover i jordsmonnet. Følgelig kan vi ikke si at det er null risiko for lekkasje, og dermed blir det hengende igjen en usikkerhet som gir næring til bekymring blant folk flest.
Her nærmer vi oss da et område som ikke er eksakt forutsigbart, men der empirien råder. ”Greenhouse gas”-programmet til det internasjonale energibyrået har gjennomført mange undersøkelser for å se på naturlige analogier til CO2-lagre, på naturgasslagre og lignende. Under Berlin har det i årtier blitt lagret naturgass i et reservoar uten at noen har hatt innvendinger mot dette. Da kraftselskapet Vattenfall startet en diskusjon om å lagre CO2 derimot, våknet opinionen fordi ordet lekkasje ble trukket frem og det hele ble problematisert.
Empirien viser oss at CO2-lagring kan gjennomføres på en sikker måte. Vi kjenner til naturlige CO2-felt som har ligget der i millioner av år. Vi vet at CO2 er mer stabilt i undergrunnen enn hydrokarbongasser fordi det løses i vann, reagerer med bergarten og stenges inne i porer.
I januar i år kom det ut en rapport i Canada der en grunneier over oljefeltet Weyburn hevder at eiendommen er blitt ubeboelig som en følge av at CO2 lekker opp til overflaten. Weyburn-feltet har vært i produksjon siden 1954. Feltet er på halen av sin produksjon, og i 1998 besluttet operatøren å igangsette et prosjekt for økt oljeutvinning (EOR, Enhanced Oil Receovery) ved hjelp av CO2 som de importerer fra et kullgassifiseringsanlegg i USA. Siden 2000 er det så injisert ca 16 millioner tonn CO2 med den hensikt at dette skal øke oljeproduksjonen (i parentes bemerket er dette omtrent like mye som Statoil har deponert under Sleipner-feltet). Feltet har vært gjenstand for et stort IEA-finansiert prosjekt for å overvåke CO2 i reservoaret: Weyburn-Midale CO2 Project.
Grunneieren fremla i januar en konsulentrapport der han dokumenterer store punkt-konsentrasjoner av CO2 med en isotopsammensetning som de hevder minner om det man har i reservoaret. De viser videre til funn av døde dyr i området og gasser som ”freser” opp av bakken. Overvåkningen ved Weyburn ledes av Petroleum Technology Research Center i Regina, de imøtegår konsulentrapporten ved å vise til egne undersøkelser som dokumenterer at CO2-anomalier av samme størrelsesorden er målt andre steder i området før CO2-injeksjonen startet. Videre viser de til forskningsarbeider som påpeker at isotopsammensetningene som er målt hos grunneieren tilsvarer biogen CO2 målt andre steder på prærien. Med andre ord er de påstander grunneier kommer med ikke nødvendigvis troverdige, men de er tilstrekkelige til å lage overskrifter og fyre opp under skeptikernes argumenter.
Slik står saken i dag, og det er nå besluttet å opprette en uavhengig kommisjon som skal gå gjennom alle data og avgi en innstilling. De får en krevende jobb. Det er boret over 650 brønner på Weyburn-feltet siden 1954.
I Norge planlegger forskere et lekkasjeeksperiment ved Svelvik (GEO 06/2010; ”Gasslekkasje som forskningsobjekt”). Her vil det bli testet utstyr som kan detektere en CO2-lekkasje. Motivasjonen for prosjektet er at det kan gjøre oss i stand til å oppdage en lekkasje hvis den skulle oppstå. Dette er en forutsetning for å kunne sette inn avbøtende tiltak.
Dessverre har ordet lekkasje skremt vekk mange oljeselskaper fra å delta og prosjektet sliter med industrifinansiering. Blir det realisert kan det bidra til å avmystifisere lekkasjeproblematikken også blant publikum.
CO2-håndtering er et nødvendig tiltak for å løse klimaproblemet. Vi må derfor utvikle metoder og teknologi for å identifisere og håndtere de lekkasjene som kan komme til å skje når CO2-håndtering blir anvendt i stor skala.