Tallene i vannskorpen

På bildet over kan du skimte tallet 1839 hogget inn i steinen nær vannskorpa.  Dette bildet er tatt ved Varnes fyr i Farsund kommune i Agder.

Det finnes 29 slike kulturminner langs norskekysten og de er landhevingsmerker. Tallet representerer året de ble hugget inn i steinen.

Det var Kanal-, Fyr- og Havneinspektør C. J. Schive som i 1839 foreslo og tok initiativet til å hogge merker i fjellet en rekke steder langs norskekysten for å undersøke om havnivået endret seg.

Måtte flytte by

Bjørn Geirr Harsson, tidligere ansatt i Kartverket, skriver i artikkelen «Landets hevning i forhold til havet – historisk tilbakeblikk» at folk opp gjennom historien har vært opptatt av havnivåendringer.

Det er spesielt befolkningen langs Østersjøen og i Bottenviken som har undret seg – og merket godt – havnivåendringene.

Harsson viser til en tekst fra 1491 som beskriver at lokalbefolkningen uroet seg over at havet trakk seg tilbake. I en annen berettelse lærer vi at dronning Christina i 1648 besluttet å flytte byen Luleå på grunn av at avstanden til sjøen var blitt så stor i løpet av de 300 årene byen hadde eksistert.

I dag vet vi at det egentlig ikke er havet som trekker seg tilbake, men landet som hever seg. Landhevingen i Skandinavia er størst i Bottenviken.

Mye landheving gjenstår

Årsaken til landhevingen er at innlandsisen som lå over vår del av verden under de siste istidene presset landmassene ned. Etter at isen smeltet for drøyt 10 000 år siden, har landet hevet seg som følge av en såkalt isostatisk respons. Isen lå tykkest over Bottenviken.

Willy Fjeldskaar har skrevet om dagens landheving i Skandinavia og hvor mye som «gjenstår». Det er målt at landhevingen i Bottenviken er opptil 10 millimeter per år, noe som tilsvarer godt merkbare 1 meter per århundre. I for eksempel Oslo er landhevingen noe mindre, ca. 3 millimeter per år.

LES OGSÅ: Hvordan vil gjenstående landheving påvirke landskapet?

Landheving lansert som teori

Da landhevingsmerkene ble hugget inn i berget langs norskekysten i 1839, var ikke landheving en etablert sannhet. Initiativtaker Schive kan likevel ha mistenkt landhevning som en forklaring på hvorfor havnivået langs kysten tilsynelatende var i endring.

Ifølge Harsson fant den første publikasjonen rundt landheving sted allerede i 1765. Den finsk-svenske geodeten Carl Peter Hällström publiserte i 1823 en tabell over endringene i havnivået rundt Bottenviken, og konkluderte med at landheving var den sannsynlige årsaken, og ikke havnivåsenkning.

Konklusjonen ble trukket basert på observasjoner av at havnivåendringene var størst i nord, og mindre i sør.

Året før 1839-merkene ble hogget inn i fjellet, presenterte Baltazar M. Keilhau material som støttet teorien om landheving. Noen år tidligere hadde Jens Esmark, Norges første professor i geologi, fremsatt teorien om at hele Fennoskandia hadde vært dekket av is.

Landhevingsmerkene

De 29 merkene strekker seg langs store deler av Norges kyst fra Halden til Villa fyr i Flatanger i Trøndelag. I de områdene tidevannet varierte lite, ble det hugget inn ett horisontalt merke. Der tidevannet varierte mer, ble det hugget inn ett merke for lavvann, og ett for høyvann.

Vannstanden ved merkene ble undersøkt på nytt i 1865, 1890, 1939 og i 1976. Til tross for noen feilkilder som feilmarginer og meteorologiske forhold, viser målingene er klar trend over tid.

Som ventet er det en klar landheving i for eksempel Oslofjorden, mens områdene lenger sør og vest har nærmest uendrede havnivåer (ingen/liten landheving).

Les mer om historien i artikkelen Landets hevning i forhold til havet – historisk tilbakeblikk

Denne artikkelen er tidligere publisert på Geoforskning.no