GEOKALENDER 2014

Svalbard: Innfallsport til Barentshavets geologi

Barentshavets kontinentalsokkel har blitt hevet gjennom tertiær og kvartær. I sør er hevningen ca. 1000 meter, mens den på Svalbard er hele 3000 meter. På Svalbard er derfor sokkelen eksponert. Geologene sier gjerne at sokkelens bergarter «går på land».

Totalt dekker øygruppen et areal på 61 200 km², og de største øyene er Spitsbergen, Nordaustlandet, Edgeøya og Barentsøya. Det nordligste punktet (Rossøya med prekambriske bergarter) ligger omtrent 1000 km sør for Nordpolen.

Svalbard ble oppdaget i 1596 av Willem Barentsz. Han ledet en nederlandsk ekspedisjon som hadde til hensikt å finne en sjøvei til Kina og India. Den vitenskapelige og geologiske utforskningen av Svalbard begynte for snart 200 år siden, da Baltazar Mathias Keilhau (1797-1858) i 1827 reiste nordover. Ekspedisjonen varte i seks uker, og Keilhau utførte undersøkelser innen både geologi og botanikk. Keilhaufjellet og Mathiasbreen på Sørkapp er begge oppkalt etter ham. I 1910 fant den svenske geologen Alfred Nathorst (1850-1921) oljesig i trias skifre (nå kjent som Botneheiformasjonen). Senere har tidsekvivalente skifre blitt kjent som gode kildebergarter i Barentshavet (Steinkobbeformasjonen)

Svalbard ligger i dag langt nord, mellom 76° 30’N og 81° N. Men på grunn av de platetektoniske bevegelsene har landet flyttet på seg gjennom hele fanerozoikum. Helt siden devon-tiden har det gått nordover, og en gang i karbon passerte landet ekvator. Derfor har klimaet på Svalbard alltid vært i endring. Klimaets avhengighet av geografisk posisjon kommer på toppen av de klimaendringene som Jorda som helhet har vært utsatt for opp gjennom den geologiske historien. Bergartene og lagrekken på Svalbard bærer preg av disse klimaendringene.

Samlet har øyene en lagrekke som omfatter bergarter fra prekambrium og alle de etterfølgende elleve geologiske periodene gjennom fanerozoikum. De eldste bergartene fra prekambrium og kambro-silur er alle i varierende grad omdannet. Lagrekken fra devon til kvartær består i all hovedsak av sedimentære bergarter. Unntakene er rester etter lavastrømmer, intrusjoner og andre vulkanske bergarter.

De aller eldste bergartene ligger på Bjørnøya, i et belte langs vestkysten og nordkysten av Spitsbergen, samt på Nordaustlandet. Disse bergartene – ofte kalt «grunnfjellet» – ble omdannet under den kaledonske fjellkjededannelsen, og de gir et alpint landskap, i kontrast til platålandskapet som skapes av de yngre, sedimentære bergartene.

Den kaledonske fjellkjeden ble dannet for 470–400 millioner ved en kollisjon mellom Laurentia (et nordamerikansk-grønlandsk kontinent) og Baltika (et nordeuropeisk kontinent). Under kollisjonen ble berggrunnen på begge kontinentene presset sammen og foldet, og svære flak av bergarter ble skjøvet oppå hverandre.

I vest og nord dominerer eldre bergarter fra devon, karbon og perm. Karbonavsetningene inneholder kull som russiske Trust Arktikugol tok ut fra gruva Pyramiden frem til 1998. Devonske avsetninger ligger nedforkastet i et område mellom Isfjorden og nordkysten, og i et område rundt Hornsund i sør.

Mesozoiske (trias, jura, kritt) bergarter vitner om en rekke forskjellige avsetningsmiljøer: ørken, tropiske karbonatplattformer, grunne havområder, kystletter og elvesletter. Disse finner vi på sidene av det tertiære trauet. De mesozoiske bergartene er spesielt godt utbredt i de østlige delene av Svalbard, herunder Edgeøya, Barentsøya og Kong Karls land. Gode kildebergarter stammer fra både trias, jura og kritt (GEO 02, 2013; «Det lukter olje. May the source be with you»).

Grønland ble presset mot Svalbard mens de to landområdene gled forbi hverandre i tidlig tertiær, noe som førte til foldninger og overskyvninger. Det kraftige relieffet med de spisse fjellene langs vestkysten av Spitsbergen er et resultat av denne kompresjonen. Samtidig med kompresjonen ble det dannet et forlandbasseng. Dette er et avlangt trau der de yngste bergartene ble avsatt sentralt på den sørlige delen av Spitsbergen (sør for Isfjorden). Gruvene i Barentsburg, Gruve 7 og Svea Nord driver alle på kull fra denne tiden. Gruvene i Ny Ålesund og Grumant ble også drevet på dette kullet.