Denne saken ble først publisert i 2017.
Norske geologer – et tilbakeblikk
Dette er en artikkel i serien om norske geologer som har satt markante spor etter seg. De har ikke som formål å være faglig-historiske bidrag. I stedet er de ment som et forsøk på å se på de gamle geologene med geologiske øyne. Jeg har prøvd å lage en enkel fremstilling uten referanser til underliggende kildemateriale.
«Victor har ikke så lett for det, så han har begynt å studere geologi,» sa hans far. Likevel ble Victor M. Goldschmidt en av Norges fremste naturvitenskapsmenn, og han regnes i dag som grunnleggeren av moderne geokjemi. Han overgikk nok også sin far innen kjemien. Han var tidlig ute med røntgenspektrografi som kunne identifisere grunnstoffer og krystallstrukturer, samt flammespektrografen som kunne kvantifisere innholdet av elementer ned til ppm-størrelser (gram/tonn).
Goldschmidt var noen måneder tidligere ute enn Linus Pauling med å bestemme ioneradius til de fleste elementene. Hans diagram, som viser forholdet mellom ioneradius og valens, brukes fortsatt i de fleste lærebøker.
Han var også opptatt av at vitenskap skulle være nyttig, og han etablerte Statens råstofflaboratorium (1918-1962). Han ville finne norske mineralressurser til produksjon av aluminium, magnesium og titan og tok mange patenter. I ettertid ser vi at han burde hatt Nobelprisen i kjemi. Goldschmidt var også en kontroversiell vitenskapsmann, og han ble ikke populær ved Universitetet i Oslo (UiO). Hans elitistiske syn, og frykten for at noen skulle stjele ideene hans, skapte mange motsetninger.
Doktorgrad – 23 år gammel
Goldschmidt ble født i Zurich 27. januar 1888 og ble det eneste barnet til Amelie og Heinrich Jacob Goldschmidt. Han fikk navnet Victor etter en venn av faren og Moritz etter morfaren. Faren ble professor i kjemi i 1885 i Zürich.
I 1893 flyttet den lille familien til Amsterdam, og i 1896 videre til Heidelberg. Fem år senere, våren 1901, kom de til Oslo. Victor Goldschmidt var da 13 år. Han begynte på Vestheim middelskole og tok i 1903 artium på en privatskole i Oslo. Han lærte seg norsk raskt, men beholdt en tysk aksent hele livet.
I sommerferien i 1904 fant han noen kvartskrystaller på Fefor i Gudbrandsdalen. Prøvene hadde en sterk pyro-luminescens, og han begynte på sin første forskningsoppgave. Faren var venn og kollega av Professor Waldemar C. Brøgger (GEO 02/2016), og Brøgger ga han plass i laboratoriet der han også fikk prøver fra andre forekomster. Dette var starten på livslangt vennskap mellom Goldschmidt og Brøgger, men også på en vitenskapelig karriere. I 1906 kom hans første publikasjon: Die Pyrolumineszenz des Quartzes. Da var han 18 år gammel.
Goldschmidts doktorgrad var et vitenskapelig nybrottsarbeid. Die kontaktmetamorphose im Kristianiagebiet på 483 sider er en nøyaktig mineralogisk beskrivelse av kontaktsonen mellom permiske intrusiver og paleozoiske sedimenter i Oslofeltet. Willard Gibbs (1839-1903) termodynamiske faseregel fra 1877 hadde tidligere vært anvendt på saltforekomster, men Goldschmidt anvendte den for første gang på kontaktmetamorfe reaksjoner. I følge faseregelen kan ikke bergartene inneholde mer enn ti forskjellige mineraler. Goldschmidt fant ni, noe som var en oppsiktsvekkende bekreftelse på det Goldschmidt kalte mineralfaseregelen, det vil si Gibbs faseregel anvendt på mineraler. Professor Ivan Rosenqvist (1916-1994), som var Goldschmidts student, pleide å si at Goldschmidt beviste at naturlovene ikke bare virket på laboratoriet, men også ute i naturen.
I 1911 ble doktorgraden trykket, og Goldschmidt kunne begynne sin dannelsesreise i Europa, først som stipendiat hos professor Paul Groth i München. Ved tilbakekomsten i 1912 hadde Brøgger ordnet med en dosentstilling i mineralogi og petrografi ved universitet i Kristiania. I 1914 ble det et ledig professorat i Stockholm, og Goldschmidt søkte. Da det ble klart at han var innstilt på førsteplass, satte Brøgger i gang en aksjon for å skaffe Goldschmidt et professorat i Kristiania. Det klarte han, og i 1914 ble han, 26 år gammel, professor i krystallografi, mineralogi og geologi. Han ble også bestyrer av Mineralogisk Museum på Tøyen.
Forstod karbonatitter
Det neste store prosjektet var regionalmetamorfosen i Kaledonidene. I årene 1912 til 1921 publiserte han 5 bind: Geologisch-petrographische Studien im Hochgedbirge des Südlichen Norwegen. I avhandlingen tar han opp en rekke tema som stratigrafien i Mjøs-området, lagrekken på Hardangervidda og regional metamorfose. Det som huskes best i dag er beskrivelsen av trondhjemitt-bergarten i Oppdal-området. I arbeidene fortsetter han Brøggers opposisjon mot Alfred Törnebohms overskyvninger (GEO 02/2017), men Goldschmidt hadde problemer med å forklare de metamorfe variasjonene i Törnebohms klassiske profil fra Åreskutan og lagrekken på Hardangervidda uten bruk av langtransporterte skyvedekker.
Under den første verdenskrigen hadde Norge problemer med forsyningen av råvarer, spesielt var en bekymret over tilgangen på bauxitt til aluminiumsproduksjonen. En som forstod dette meget godt var Gunnar Knudsen, statsminister fra 1908 til 1910 og fra 1913 til 1920. Knudsen eide Borgestad fabrikker som blant annet produserte ildfaststein. Goldschmidt fikk etablert Statens råstoffkomite utenom både Norges geologiske undersøkelse (NGU) og UiO i 1917. Komiteen fikk sine penger direkte fra Handelsdepartementet, og hovedoppgavene ble å undersøke om norske ressurser av malmer og mineraler kunne nyttiggjøres i industrielle prosesser. For eksempel om leire eller feltspat-førende bergarter kunne brukes som råstoff til aluminiumsproduksjonen.
I 1918 dro Goldschmidt til Fensfeltet for å undersøke om kalksteinen kunne brukes i industriproduksjon. Han fant pyroklormineraler i kalksteinen. Disse indikerte at den var av magmatisk opprinnelse, og ikke en omvandlet sedimentær bergart som J. H. L Vogt hadde publisert. Neste sommer dro han sammen med Brøgger til Fensfeltet, og de kartla kalksteinsområdet (karbonatitt-bergartene) i detalj. Hele historien om ikke-blandbare silikat og karbonatsmelter ble senere publisert av Brøgger, og Goldschmidt ble takket i forordet.
Grunnleggende kunnskap
I 1924 startet Goldschmidt et nytt stort, ambisiøst prosjekt. Han ville bestemme ioneradiusen til grunnstoffer ved hjelp av røntgenstråler. Han ansatte tre unge og sultne vitenskapelige assistenter: Tom Barth, Gudbrand Lunde og William Zachariasen.
I 1926 kunne han publisere sin liste over ionestørrelsene til de fleste grunnstoffene. Goldschmidt publiserte resultatene noen måneder før Linus Pauling (1901-1994) publiserte de samme ionestørrelsene basert på en teoretisk beregningsmetode. Dette ble Goldschmidts internasjonale gjennombrudd som krystallograf og kjemiker, selv om ikke alle var like imponert over hans empiriske tilnærming til problemet. Ved hjelp av forholdet mellom valens og ionestørrelse kunne Goldschmidt forklare elementenes fordeling i bergarter og mineraler. Ett eksempel er mineralet olivin, som inneholder magnesium, hvor magnesium kan erstattes av både nikkel og jern. Dette var en grunnleggende kunnskap i forståelsen av elementenes distribusjon i naturen.
Professoren Victor Goldschmidt og hans assistenter Mimi Johnson (GEO 06/2009: Geologiens førstedame) og Endre Berner i Geologisk museums nyinnflyttede lokaler på Tøyen i 1915. Foto: NGUs fotoarkiv
Vert for Einstein
Goldschmidt var ivrig etter å anvende kunnskapen industrielt, og han ville produsere lettmetaller som aluminium, titan og magnesium basert på norske råstoffer. Under dette arbeidet ble han spesielt interessert i å bruke olivin som magnesiumråstoff. Han prøvde å smelte olivin og fant at olivin hadde et meget høyt smeltepunkt. Det høye smeltepunktet for olivin var perfekt fordi olivin ikke førte til silikose som var et problem med bruk av kvarts i ildfaststein. I samarbeidet med Borgestad fabrikker tok Goldschmidt, mens han var i Göttingen, patent på bruk av olivin i ildfaststein. Da Goldschmidt kom tilbake til Norge i 1935, var patentpengene viktige for å kunne reetablere seg i Oslo.
Goldschmidt var tidlig ute med å skaffe seg et godt europeisk nettverk, og da Albert Einstein kom på besøk til Universitetet i Kristiania i 1920, var Goldschmidt den naturlige vert og bød på en geologisk befaring i Oslofjorden. På 20-tallet fikk derfor Victor Goldschmidt tilbud om flere professorater i Europa og særlig i Tyskland. Blant annet fra München og Berlin. Spesielt tilbudet fra Berlin var fristende, og han var innstilt på å ta stillingen da Brøgger og tidligere statsminister Gunnar Knudsen overtalte ham til å bli i Oslo.
Goldschmidt var kommet på kant med flere kolleger på universitetet, og i 1925 skrev han til Brøgger: «Da jeg nå, etter 16 års tjeneste ved universitetet, har alle grunner til å akseptere det tyske tilbudet, ligger min motivasjon ikke bare i de dårlige materielle
arbeidsbetingelsene jeg har, men også for en stor del i den atmosfæren av trangsynthet, misunnelse, dumhet og ondskap blant noen kolleger, som forgifter det vitenskapelige livet. I en slik atmosfære kan en miste håpet om å oppnå noe betydningsfullt bidrag til vitenskapen eller til nasjonen”. Brøgger hadde holdt sin hånd over Goldschmidt, men da Brøggers innflytelse på UiO avtok fram mot 1920, måtte Goldschmidt stå på egne bein. Da Brøgger tapte kampen om det nye instituttet for fysikk, som han ville legge til Tøyen, men som i stedet havnet på Blindern, førte dette til en isolasjon av museene på Tøyen. Geologen Olaf Holtedahl (1885-1975) var drivkraften bak denne utviklingen, og han ble en av Goldschmidts langvarige uvenner.
I 1928 går Goldschmidts far av som professor i kjemi. Ellen Gleditsch (1879-1968) og Odd Hassel (1887-1981) søkte begge stillingen, men til Goldschmidts store forargelse valgte universitetet Gleditsch i stedet for den framtidige nobelprisvinner Hassel.
På feltarbeid. Foto: NGUs fotoarkiv
Lykkelig i Tyskland
Da tilbudet fra universitetet i Göttingen kom i 1927, kunne ikke Brøgger stoppe han lenger. Etter to år med forhandlinger om betingelser og gjesteopphold, dro han med sin far og husholderske til Göttingen i 1929. Han fikk sitt eget mineralogiske institutt bygget etter sine egne spesifikasjoner og med forskere og teknisk assistanse. Goldschmidt tok med seg en del instrumenter fra Oslo. Kristoffer Stenvik og Mimi Johnson-Høst hjalp han med etableringen av det nye laboratoriet. Det var klart at Göttingen med 5 nobelprisvinnere i naturvitenskap på universitet var et steg oppover fra Oslo. Goldschmidt følte seg også som en del av den tyske kulturen, både innen vitenskap, men også innen kunst og kultur. En kultur som også sto sterkt i Europa og i Norge.
Perioden fra 1929 til 1933 var den lykkeligste perioden i Goldschmidts liv. Goldschmidt var ikke bare en nøye detaljert vitenskapsmann. Ved sitt nye institutt i Göttingen var han kjent for å drive nøyaktig budsjettering og regnskap. Han var også veldig opptatt av å gjøre rede for de store bevilgningene han fikk til instituttet.
Mens 20-tallet var preget av krystallkjemi, så ble 30-tallet viet etableringen av geokjemien som fag, det vil si elementenes opptreden i de geologiske prosessene. Han var opptatt av de store globale syklene fra magmatisme til erosjon, sedimentasjon og metamorfose. Han var sterkt opptatt av innflytelsen fra hydrosfæren, atmosfæren og biosfæren. Han var nok en av de første viten- skapsmenn som allerede på 30-tallet erkjente menneskeskapt CO2 som et problem.
Det neste skrittet i utviklingen av geokjemien som fag var utvikling av gode analysemetoder. Røntgenspektrografi hadde en begrensing på 0,01 prosent eller 100 ppm. Han trengte å analysere konsentrasjoner av elementer på ppm-nivå. Svaret ble utviklingen optisk spektrografi hvor en benyttet en lysbue av karbon. Han ansatte en fysiker og en kjemiker og utviklet analysemetoden.
I Göttingen begynte han en systematisk kartlegging av elementene i naturen, ikke bare hovedelementer, men også en rekke sporelementer. Dette var starten på hans store prosjekt som han aldri fikk gjort ferdig, men som ble sammenstilt etter hans død.
Sykelig og demotivert
I 1933 kom Hitler til makten i Tyskland, og med Hitler antisemittismen. Goldschmidt hadde verken hvert opptatt av religion eller sin jødiske bakgrunn, men antisemittismen førte ham inn i et jødisk felleskap som ble viktig for ham i årene som kom. Goldschmidt var en del av den tyske, vitenskapelige kulturen som fortsatt følte at de var amerikanerne overlegne.
Nasjonalsosialismens maktovertakelse i Europa var også sammenbruddet for den europeiske vitenskapskulturen. Mange jødiske vitenskapsmenn dro i 1935 til USA, og Goldschmidt hadde flere tilbud, men han valgte å reise tilbake til Norge. I ettertid var nok dette en ulykkelig avgjørelse, mange jødiske vitenskapsmenn valgte å reise til USA, hvor betingelsene var mye bedre.
I august 1935 sa han opp stillingen i Göttingen og reiste til Berlin hvor han på den norske ambassaden fikk tilbake sitt norske statsborgerskap og pass. Han fikk like etter også et oppsigelsesbrev som var undertegnet av Hitler og Göring. Han fikk bare lov til å ta med seg noen få eiendeler, bøker og møbler, mens huset og bankkonti ble konfiskert av nazi-regimet. En del av verdiene fikk han etter mye korrespondanse ut noen måneder senere.
Hjem fra Tyskland
Den 9. september 1935 var han tilbake i Oslo. Goldschmidt hadde gjennom hele tiden i Tyskland hatt samarbeid med råstofflaboratoriet, og da han kom tilbake utnevnte Handelsdepartementet Goldschmidt til direktør, men uten at universitetet visste om det. I oktober 1935 døde professor Schetelig. Goldschmidt søkte professoratet, og han fikk stillingen i mars 1936. Det var en skuffet og sykelig Goldschmidt som kom tilbake til Norge. Han hadde mistet noe av sin vitalitet, og han var mer mistroisk og deprimert enn tidligere. Goldschmidt ble ikke den samme etter Hitlers overtakelse av makten i 1933. Det ble en brå slutt på et lykkelig vitenskapelig liv i Göttingen, og dette reflekterte seg i publikasjonene som ble færre og mindre nyskapende. I 1936 fikk hans tidligere assistent Tom Barth et professorat i mineralogi hos Holtedahl på Blindern. Dette var utgangspunktet for et nytt konfliktfylt forhold ved UiO.
Til tross for redusert helse og arbeidskapasitet fortsatte Goldschmidt studiene i kjemi og krystallografi. Etter hjemkomsten fra Tyskland var han opptatt av forholdet mellom elementenes atomnummer og konsentrasjonen av elementet i jordskorpen. Han påviste at noen elementer skilte seg ut (Li, Be og B) med lave konsentrasjoner, og jern som var anriket i forhold til elementer med tilnærmet samme atomnummer.
I Oslo fortsatte han arbeidet i råstofflaboratoriet hvor han tok ut patenter på bruk av mineraler i industrielle prosesser. Det mest kjente er bruken av olivin som foring i jernfremstilling i stedet for kvarts, som ga store problemer med silikose hos støperiarbeiderne. Landet hadde behov for fosfat til gjødselproduksjonen, og Goldschmidt reiste tilbake til Fensfeltet hvor den magmatiske kalksteinen kunne inneholde over fem prosent apatitt.
Til Sverige
Goldschmidt trodde at hans virksomhet med råvarer til gjødselproduksjonen var så viktig for Norge under krigen at han ikke ville bli deportert til Tyskland. Han trodde også at Gudbrand Lunde, sin tidligere assistent og nå propagandaminister i Quislings regjering, ville holde en beskyttende hånd over ham. Den 25. oktober dør Gudbrand Lunde og kona i en bilulykke, og samme dag blir Goldschmidt overført til Berg kretsfengsel nær Tønsberg. Goldschmidt var imidlertid så syk at han ble overført til et sykehus.
Geologen Adolf Hoel (1879-1964) var også en framtredende nazist. Han var leder for Polarinstituttet, men ble av Quisling utnevnt til prorektor ved universitetet i Kristiania. Goldschmidt hadde i 1930 foreslått Hoel som utenlandsk medlem i den vitenskapelige foreningen i Göttingen, og forholdet mellom de to var godt. I et støtteskrift til Adolf Hoel i landssviksaken etter krigen indikerer Goldschmidt at det var Hoel som fikk Goldschmidt tilbake til Tøyen. Hjemmefronten hentet Goldschmidt den 18. desember 1942 og fraktet ham over grensen. I Sverige fikk Goldschmidt tilbud om et professorat, men han ville bidra til kampen mot nazismen på de alliertes side. Han ble hentet av britene i et eget fly og ble fløyet til Skottland 3. mars 1943.
Etterord
Da Goldschmidt kom tilbake til Norge etter krigen var han sterkt preget av flere sykdommer, blant annet kreft. Han hadde en stor ambisjon om å beskrive hvordan grunnstoffene oppførte seg i det store geologiske kretsløpet, men sykdommene plaget ham, og kreftene strakk ikke til. Takket være Alex Muir ble det store verket Geochemistry ferdig i 1954. Flere av hans tidligere elever og kolleger bidro, og boka bærer preg av dette, men den er et monument over en sjeldent dyktig geolog og geokjemiker.
Til tross for at Goldschmidt ikke var født norsk, så ble han norsk, og han uttrykte sterke følelser for Norge. Han hadde konflikter med kolleger og ledelse ved Universitetet i Oslo, men hans forhold til Det kongelige norske handelsdepartement var unikt. Allerede i 1917 fikk han en vesentlig del av forskningsmidlene direkte fra departementet. Departementet finansierte også den store innsatsen innen krystallkjemi. Kontakten med departementet fortsatte mens han var i Tyskland. Da han kom tilbake til Norge i 1935, gjorde departementet ham til leder av Statens råstofflaboratorium før han fikk en stilling ved Universitetet i Oslo. Da han på nytt kom tilbake til Norge etter krigen, ble han tatt varmt imot av departementet. Dette var en tid hvor det fortsatt eksisterte fagkunnskap i de kongelige departementene.
Victor Moritz Goldschmidt døde den 20. mars 1947. Da hadde han allerede fått laget sin egen urne av olivinstein.
Skrevet av Arne Bjørlykke, GEO 07/2017