Geolog, entreprenør og eventyrer

Geolog, entreprenør og eventyrer

I mer enn 25 år har han lett etter gull og metaller langt utenfor Norges grenser. Hardt arbeid i fremmede land og ukjente kulturer resulterte i mange interessante prosjekter, men ga likevel bare betinget suksess. Den store gevinsten uteble.

Men så ble han headhuntet tilbake til gamlelandet. Kunnskapen hans skulle vise seg å være gull verdt, både for ham selv og investorene, i en tid hvor høye metallpriser har gitt malmleterne en ny vår.

– Egentlig burde jeg holdt sengen i dag. Det er feberen som plager meg, men det går over etter en dag eller to. Antakelig er det noe jeg har tatt med meg fra Guinea hvor jeg var første gang for 25 år siden.

Slik starter samtalen med Tore Birkeland, adm. direktør i Metalllica Mining, et spinoff fra Wega Mining, begge et resultat av mannens omflakkende tilværelse rundt omkring i verden på evig jakt etter gull og andre metaller. Et liv i «bushen», langt borte fra norske fjellbekker og urgamle gneiser, har imidlertid satt mange spor, og tilbakevendende malaria er ett av dem. Et mineralselskap på børsen er et annet.

«Lost city»

Tore forteller gjerne fra sitt liv som geolog, entreprenør og eventyrer. Et liv som han har fylt med opplevelser, spenning og – ikke minst – hardt arbeid i mange land og på flere kontinenter, i ukjente og fremmedartede kulturer. For han har levd det meste av sitt yrkesaktive liv utenfor Norges fire, trygge vegger. Og nesten alltid i geologiens tjeneste. Vi skriver «nesten», fordi en arkeologisk oppdagelse han gjorde i Ecuador tidlig på 1980-tallet må, på tross av mange fine mineralfunn, betraktes som et av de største scoop han har vært med på. Oppdagelsen var i flere dager en verdensnyhet.

– Basert på et lokalt tips fra de innfødte dro vi inn i jungelen, et helt ukjent område hvor det aldri hadde vært hvite mennesker før. Vi brukte en uke på å kjempe oss gjennom nærmest ugjennomtrengelig regnskog, det regnet absolutt hele tiden, alt vi hadde var søkk vått, det var for lite mat, og flere av indianerne vi hadde med som hjelpere stakk av underveis. Noe som bekrefter det inntrykket jeg har av at naturfolk ikke er spesielt utholdende, fysisk sett.

Strabasene ble imidlertid rikelig belønnet med et sensasjonelt funn, en sammenrast by med kanaler rundt, over et areal på ca. én kvadratkilometer. Store avisopplag fulgte, også her hjemme, og det ble gjort forsøk fra myndighetene på å utforske byen, men et jordskjelv med store ødeleggelser lenger nord i landet, og et etterfølgende valg, trakk oppmerksomheten bort fra arkeologi og forpurret planene, og nå er «lost city» dessverre «lost» igjen.

– Så den dag i dag vet vi ikke hvor gammel byen er, hvem den tilhørte, og hvilken funksjon den hadde. Kanskje er vi på sporet av en gullby fra inkaenes tid? I alle fall er det klare spor etter gamle inkaveier i området.

I stille stunder drømmer eventyreren om å dra tilbake og gjøre grundige undersøkelser på et sted der den såkalte sivilisasjonen ennå ikke har festet grepet. «Jo lengre vekk, dess bedre er det,» synes å være mottoet. I mellomtiden har entreprenøren det travelt med å bygge et imperium. På gull og andre metaller.

«Jeg synes jeg har opplevd eventyret

Vil vurdere modne leteprosjekter

Inntil for et par år siden hadde Tore sin base i Vancouver, Canada, et finansielt sentrum med en travel metallbørs. Trenger du penger til malmleting, er dette et godt sted å begynne. I etterkant av den kraftige økningen i metallprisene de siste årene, herunder også gullprisen, har norske investorer våknet, gamle malmforekomster har blitt interessante igjen, og nye malmletingsprosjekter er satt i gang.

I kjølvannet av dette har flere selskaper sett dagens lys. Og i 2006 ble Wega Mining stiftet med penger fra det norske finansmiljøet. Men penger alene er ikke nok, kunnskap om hvor og hvordan metaller opptrer i gamle fjellformasjoner er minst like viktig, og den besitter Tore til fulle. Noen så verdien av hans årelange, rastløse vandringer i Europa, Afrika, Sør-Amerika og Asia, alltid på jakt etter interessante forekomster. Få – om noen – nordmenn har et så godt kontaktnett innen bergverksbransjen rundt omkring i verden, og det er heller ikke mange som kan matche den kunnskapen han har ervervet om utallige forekomster på mange kontinenter. Så Tore ble en av hovedaksjonærene i det nye selskapet mot å stille nettverket og kunnskapen til rådighet. Ikke bare geologisk kunnskap forresten, gjennom mer enn 30 års virke hadde han også vært innom de fleste typer stillinger som et malmletingsfirma trenger, også administrative.

Bare to år senere har virksomheten est ut slik at Wega Mining nå splittes. Mens Wega sitter igjen med «gullbeholdningen» (se rammetekst), samles all annen metallvirksomhet i det nyetablerte Metallica Mining. Tore Birkeland er, om enn litt motvillig, tilsatt som adm. direktør, og planen er børsnotering i løpet av det neste halvåret.

– Jeg skal ikke sitte i denne stillingen lenge, det er ikke i administrasjonen jeg vil bruke kreftene mine, det er ute i felten jeg har min styrke, påpeker han. Det vet vi, for i felten trengs eventyrerne. Det er de som tør å gå nye veier. Stille spørsmål der andre ikke ser verdier.

Metallica Mining har overtatt eiendeler fra Wega Mining, bl.a. kobberprosjektet i Repparfjord og 18 % i Nussir som borer opp en forekomst i samme område av Finnmark (GEO 03/2008). I tillegg har de fått med seg en rekke interessante prosjekter i Portugal, et land som Tore har reist inn og ut av siden 1970-tallet.

– Det vi har fått med fra Norge og Portugal er bare en start. Veksten i Metallica Mining skal baseres på nye prosjekter, og fordi jeg har gode kontakter verden over, vil vi selvfølgelig også lukte på muligheter uansett hvor de måtte dukke opp.

– En rettesnor for oss er at vi bare går inn i prosjekter hvor det allerede befinner seg folk med kompetanse. Vi må ikke tro at vi kan forstå og kunne alt selv. Vi skal også gå inn i modne leteprosjekter, hvor det kan være kort vei frem til produksjon.

– På samme måte som for Wega Mining, vil vi i Metallica Mining bruke kapitalen til å kjøpe oss inn der vi tror det er gode prosjekter, legger han til.

Så da må vi tro at det blir flere reiser ut i den store verden. En verden som han finner interessant, ikke bare fordi han leter etter metaller, men fordi han er mer enn normalt nysgjerrig på andre kulturer og andre samfunn. Der finner vi nok også årsaken til at han på 1960-tallet startet studiene med statsvitenskap, og ikke geologi.

Ut i verden – mot eventyret

– Etter mellomfag i historie begynte jeg på geografi, og det tok ikke lang tid før jeg fant ut at fysisk geografi, som grenser opp til geologi, var mer givende enn statsvitenskap. Steget over til Institutt for geologi på Blindern var derfor kort. Bare ved å studere her kunne jeg få en grundig innføring i dette faget.

– Geologi var også naturlig for meg som setter pris på friluftsliv, forteller Tore, en motivasjonsfaktor han ikke er alene om.

Årene etter hovedfag (kartlegging i Rørosfeltet, «ingen problemstillinger, lærte ingenting») bærer preg av at eventyreren var på søken. Først vit.ass. for Toffen (professor Chr. Oftedahl) ved Norges Tekniske Høgskole, deretter forsker ved Norges geologiske undersøkelse, så et halvt år ved Manchester University som Senior Lecturer, før han endte opp som den første geologen ved Universitet i Tromsø i 1970.

– Som eneste ansatte kunne jeg kalle meg bestyrer ved Geologisk institutt, smiler han.

– Jeg hadde allerede brukt mye tid på kartlegging i Nord-Norge, noe som hadde gitt meg et godt forhold til naturen i denne landsdelen. Derfor passet det utmerket å flytte på seg, og jeg fikk være med på mye ved et universitet som hadde tilstrekkelig med penger.

Men nok er nok, og etter tre år i nord dukket det opp nye muligheter, og det var nå den kommende eventyrereen virkelig tok steget ut i den store verden. Mer enn tre årtier skulle det gå før han endelig kom tilbake.

– Jeg hadde lyst til å skifte beite, sier han som forklaring, og det må være godt nok for et menneske som ikke er passer inn på A4-arket.

Første stopp var Spania med Union Carbide som arbeidsgiver. Som exploration manager var ansvaret å spore opp kvarts- og kvartsittforekomster samt wolfram (tungsten) i Spania (om vinteren) og Skandinavia (om sommeren).

– Dette var første gangen i karrieren at jeg fikk ansvar for å tenke på økonomi i forbindelse med geologi. Med utdannelse fra Blindern hadde jeg ikke lært noe om dette, og startet på bar bakke.

– Union Carbide var generøse, det var et hyggelig selskap, og jeg hadde frie hender. Geologene var imidlertid udugelige, og derfor var ikke dette noe sted å fortsette. Men jeg ble kjent med folk fra hele verden, og ble introdusert til et interessant miljø som jeg fikk smaken på. Derfor representerer Spania-oppholdet et vendepunkt i karrieren, forteller Tore.

Det er fra dette tidspunktet entreprenøren i geologen våkner. Verden ligger med ett foran ham. Eventyrene venter.

– Jeg har aldri sett meg selv som konsulent, men som «deltager». Jeg ønsket å finne og utvikle prosjekter sammen med partnere. Noe han til fulle har gjort, kan vi i dag konstatere.

«Jeg har aldri vært i India, en viktig del av verden, det er en stor mangel

Fant gull i Guinea

Tore minnes mange episoder fra «livet i bushen». Én av dem er fra det vestafrikanske landet Guinea hvor det på 1970-tallet ikke fantes hvite utenom hovedstaden. Butikker fantes heller ikke, bare markeder, og ministeriet slapp ofte opp for skrivepapir og penner mens vi var der.

– På oppdrag fra rederiet Klavenes reiste jeg ned for å gjøre en vurdering av landets mineralressurser. Mitt første møte var med gruveministeren, presidentens bror, som satt på den informasjonen jeg trengte. Kvelden før jeg kom hadde han imidlertid plutselig forsvunnet til Paris. Kanskje var han tilbake om to uker. Tre uker ventet jeg, og da han endelig kom, viste det seg at arkivet var fullstendig tomt. Ingen av de innholdsrike rapportene de hadde fortalt om eksisterte.

– I stedet reiste jeg i tre måneder land og strand rundt på jakt etter gull. Og på ett av de stedene jeg påviste et godt potensial, ble det senere funnet en gullgruve. Det er gruven som Crew Gold nå driver (Lefa). Jeg forhandlet frem en avtale med ministeren og fikk lisens.

Gleden ble likevel kortvarig. En dag kom beskjeden om at det hadde oppstått et problem, et skikkelig stort problem. Et militærkupp hadde styrtet regjeringen, og vår gode venn gruveministeren hadde forsvunnet.

– Det ble et problem å komme seg ut av «bushen». Tilbake til hovedstaden brukte vi 14 dager, etter først å ha vurdert å gå over grensen til Mali.

Det var enden på Guinea-eventyret for Tore for denne gang. Smittet av gullbasillen, tok eventyrlysten ham nå til Ecuador.

– Jeg hadde en liten forretningsmann i maven, og en belgisk konsulent kunne fortelle om gode muligheter i dette søramerikanske landet. Dessverre var det også gode muligheter for sykdommer, og jeg endte opp med gulsot og sykehusopphold hjemme. Etter et halvt år var jeg likevel tilbake og fikk ervervet konsesjoner. Det var grunnlaget for gullselskapet Ecuanor. Mangel på penger og kompetanse i styret satte en stopper for fremdriften slik jeg ønsket, og resultatet var at jeg sluttet.

Tore startet i stedet sitt eget selskap og reiste landet rundt på jakt etter gull, og oppdaget flere lovende gullforekomster som førte til i alt fem samarbeidsavtaler med noen av verdens største gruveselskaper.

– Penger var det smått med den første tiden, så jeg måtte operere på billigste måte. Og den billigste transporten var buss. Med det fungerte. Jeg fikk gjort det jeg skulle, selv om det tok tid.

– Etter hvert kom jeg i kontakt med noen canadiske juniorselskaper, og de kunne fortelle meg at det var noe som hette aksjemarkedet. Derfor ble Canada neste stoppested, og Canada ble også basen min i de neste 15 årene.

– Men jeg reiste hele tiden, fikk nye venner på mange «bortgjemte» steder, og ervervet mer kunnskap om interessante forekomster.

«Jeg har vært i alle Kinas provinser og vurdert prospekter

Verden sett innenfra

All fartingen rundt i verden har lært geologen mye om verdens kulturer. Jobben er langt, ofte svært langt, fra sivilisasjonen, så til forskjell fra oss andre har han opplevd betydelig mer enn hvite strender, pittoreske byer og dyre turistfeller, og statsviteren i han er ikke like glad for alt han har sett og opplevd.

– Når du jobber i bortgjemte strøk, forhandler med lokale landsbyledere, og må gjøre hele jobben ganske alene, ikke bare den kartleggingen som geologene har ansvaret for, men også forhandlinger og vennskapsbygging, ja da skjønner du litt om hvordan samfunnet fungerer. Og det er veldig spennende, men ikke alltid like oppløftende.

– Jeg har sett verden innenfra, fremholder Tore, og minnes flere episoder som forteller om en brutal verden vi andre aldri får innsikt i, kanskje med unntak av enkelte reportasjer i media som vi observerer fra den behagelige sofakroken.

Han irriterer seg over menneskerettighetsforkjempere som kun er opptatt av politisk forfølgelse. Den vilkårligheten vanlige innbyggere i fattige land kan være utsatt for i rettssystemet er nemlig like ille. Mange steder er du skyldig, inntil du har bevist det motsatte, og er du fattig, uten mulighet til å korrumpere systemet, har du ikke stor sjanse, det gjelder over hele den fattige del av verden.

– Millioner av mennesker er daglig utsatt for vilkårlighet, sier Tore.

– Her er det ikke politisk demokrati på topplanet som trengs for å rydde opp, for slike kulturer endrer seg ikke ved tilfeldige regjeringsskifter.

Tores ord veier tungt. Vi har forstått at han har sett mer enn blankpolerte kontorer, og at han har sympati og forståelse for de fattiges sak. Han har selv vært utsatt for falske anklager med arrestordre som konsekvens. Og blitt reddet av gode venner som kunne bestikke dommeren for å unngå at han endte opp i kasjotten så snart han hadde kommet inn i landet. Samt av en ærlig og ubestikkelig dommer i den påfølgende rettssaken.

– Jeg var privilegert og heldig, men jeg fikk et levende innblikk i hvordan rettssystemet i et fattig og lite utviklet land fungerte.

Verdensborgen gir også noen syrlige stikk til administratorene i pengefondene som angivelig prøver å hjelpe de fattige landene. De ville ha godt av å se hvordan samfunnet fungerer nedenfra.

– De burde snakke med bl.a. geologene, de som kommer inn i landsbyene og blir venner med vanlige mennesker, og på den måten kan forstå hvordan folk lever og tenker.

«Når folk forteller hvor ærlige de er, da må man være forsiktig

Vil fortsette eventyret

Tore har en lang karriere bak seg, og selv om han ikke kvalifiserer til stor pensjon med så mange år i utlandet, har han likevel tjent mer enn nok til å trekke seg tilbake til et stille og rolig liv sammen med andre nordmenn i Spania. Så hva er det som driver han til å fortsette?

– Eventyret, oppdagergleden, svarer han, og å finne mer. Å lete etter nye forekomster er gått i blodet. Derfor ønsker jeg å fortsette med det, også på mine gamle dager. For det er på den måten han fullt ut får utnyttet sitt sosiale talent, legger vi til.

– Klarer jeg å tjene penger, er det også et mål på suksess, og derfor en drivkraft i seg selv, sier Tore Birkeland, geolog av utdannelse, entreprenør av legning, og eventyrer av profesjon.

Wega Mining – et rent gullselskap

Selskapet ble grunnlagt i 2006 basert på tre kriterier: Troen på høye gullpriser i årene fremover, store områder ute i verden med et godt potensial for gull, og hvor det er investert lite i leting, samt en økende interesse i det nordiske finansmarkedet for selskaper som driver med leting etter og gruvedrift på metaller og mineraler.

I løpet av de første årene fikk selskapet også hånd om prosjekter med andre metaller. Disse er nå skilt ut i Metallica Mining.

Wega Mining har startet produksjon av gull i Canada gjennom en 61 % eierinteresse i et canadisk selskap, og tidlig neste år vil produksjonen starte fra en 100 % eiet gruve i Burkina Faso. Gullgruven i Burkina Faso, Inata, forventes å produsere 140.000 unser i året (ca. fire tonn). Til sammenligning produserte Bidjovagge på Finnmarksvidda ca. 30.000 unser (1 tonn) i året .Disse to prosjektene vil totalt gi en forventet omsetning neste år på ca. 800 millioner kroner.

Selskapet sitter i tillegg på gullprosjekter i Romania, Mali, Guinea og Ecuador.

COMMENTS

WORDPRESS: 0
X