Populær oljedirektør

Populær oljedirektør

Vårt lands verdifulle olje- og gassressurser må forvaltes på en best mulig måte. Derfor er det er godt å vite at Oljedirektoratet nå ledes av en erfaren geolog med lang fartstid på norsk sokkel. Gode beslutninger tas som kjent med bakgrunn i solid kunnskap.

I trappen på vei opp til den nye oljedirektøren treffer jeg en av de erfarne geologene som har jobbet sammen med henne i mange år. «Jeg skal snakke med sjefen din,» forteller jeg. «Ja, det blir helt sikkert veldig hyggelig, » er hennes umiddelbare kommentar, sagt med et stort smil. «Et godt og viktig skussmål for den ferske lederen,» tenker jeg, i mitt stille sinn.

«Konstituert oljedirektør Bente Nyland ble i statsråd i dag utnevnt til ny oljedirektør. Med henne får Oljedirektoratet (OD) en geolog på toppen.» Slik het det i pressemeldingen som gikk ut sent i desember. Dette var julepresangen til en nasjon som har gjort seg fullstendig avhengig av både oljeaktiviteter og oljeinntekter. Gitt på den betingelse at hun de neste årene selv gir mange julepresanger tilbake i form av mange og store funn, og samtidig bidrar til at det blir produsert enda mer olje og gass fra de eksisterende feltene.

Bente Nyland er altså vår nye sjef på kontinentalsokkelen, den tredje i rekken, og det er store sko som skal fylles. Først kom Fredrik Hagemann, også han geolog, med aner helt tilbake til oppstarten av norsk oljevirksomhet for mer enn 40 år siden. Deretter fulgte Gunnar Berge, en durkdreven politiker med stor politisk kontaktflate. Begge har vært med på å gjøre Oljedirektoratet til en respektert organisasjon, ikke bare her hjemme, men også langt ute i verden.

Derfor blir det noen spennende år fremover. For det norske folk, for de mange oljeselskapene, og selvfølgelig for direktøren selv.

Opptur med olje

Bente, inspirert av hennes uhøytydelige stil tar vi sjansen på å tiltale henne med fornavn, har klatret helt til topps i olje-Norge. En givende jobb, mener hun selv, og mye mer interessant enn å styre noen få lisenser for et av våre nye små oljeselskaper, slik vi vet hun har fått mange tilbud om.

Vi andre i det geofaglige miljøet er stolte over at Bente er geolog. Og så er det litt betryggende å vite at en av toppjobbene i olje- og gasslandet styres av en som har fagkunnskap og lang erfaring fra norsk sokkel.

Tittelen geolog kan hun trygt bære etter at hun tok hovedfagsoppgave ved Universitetet i Oslo. Egentlig ville hun gjøre feltarbeid på Svalbard, i stedet ble det studier av svartskifer i Oslofeltet, og allerede den gangen luktet det olje av fingrene hennes. Den kambriske alunskiferen er som kjent smekkfull av organisk karbon (Bente sier hun fikk forbud mot å bruke TOK-analysemaskinen fordi den gikk «varm» av for mye karbon), og andre steder på Det baltiske skjoldet er den samme skiferen en god kildebergart.

– Jeg stortrivdes på Blindern, fremholder Bente, men presiserer samtidig at det ikke hadde noe å gjøre med et (litt for) høyt forbruk av «96 %» for vasking av prøver. Den edle væsken var en viktig bestanddel i Gæas punsj som ble servert på sosiale arrangementer – som det var mange av.

– Hovedoppgaven min gjorde at jeg heldigvis fikk litt erfaring med feltarbeid før jeg som de fleste andre oljegeologer endte opp som «desktop-geolog».

Bente ser med glede tilbake på sin bakgrunn som geolog. Fornøyd viser hun fram den publikasjonen hvor hun sammen med flere kolleger konstaterte at problemet med Barentshavet var hevning og erosjon i tertiær tid.

– Artikkelen var et resultat av et stort, integrert studium i regi av Statoil. Formålet var å forstå hvorfor så mange brønner hadde gode oljeshows, mens det samtidig var vanskelig å påvise et skikkelig oljefelt.

– Dette er nok høydepunktet i min faglige karriere, legger hun smilende til.

Det skjønner vi, for konklusjonene fra den gang står seg fortsatt. Nå er nye detaljerte studier på gang, for å lære enda mer om den komplekse utviklingen av Barentshavet, i håp om å finne den oljen som har gjemt seg så godt.

Bente har for øvrig et helt spesielt forhold til Hammerfestbassenget og Barentshavet.

– Presis den dagen jeg begynte i Statoil i Harstad fant vi olje i Snøhvitfeltet. Legg merke til at jeg sier olje, legger hun til med ettertrykk.

Snøhvit er som kjent et gassfelt, hvor det etter mange og lange studier har blitt slått fast en gang for alle at den tynne oljesonen ikke er lønnsom å produsere. Kampen om oljesonen utgjør imidlertid en liten bit av norsk oljehistorie. Oljedirektoratet var lenge en pådriver for at oljen burde produseres, og etter mange års kamp fikk de gjennom at det skulle bores en avgrensningsbrønn. Det var den som ga indikasjoner på at oljesonen var tynnere enn forventet.
– Så min første hverdag i Harstad og oljebransjen endte opp med en større feiring. Først champagne på kontoret, deretter fest på byen om kvelden.

Starten var en stor opptur, kunne hun konstatere den gangen, men det har jo fortsettelsen også vært, som vi nå vet.

Om å utgjøre en forskjell

Det var slett ikke gitt at Bente skulle bli geolog. Den første kimen ble riktignok lagt da hun gikk på gymnaset i Mo i Rana og skrev særoppgave om malmleting i Rana-distriktet. Selv påstår hun likevel at hun den gangen ikke hadde noe ønske om et slikt yrkesvalg. Derimot var hun hektet på kjemi, og det ble mange vekttall etter hvert, noe hun definitiv har hatt glede av senere. Et møte med to geologistudenter på kjemilab’en ble imidlertid skjebnesvangert. Over reagensrørene snakket de varmt om et studium de beskrev som «spennende, morsomt, sosialt og enkelt». For Bente startet det med et begynnerkurs for å fylle på med vekttall. Og fortsatte med en tjuegruppe for å fylle på med kunnskap. Samt kvalifisere seg for et hovedfagsstudium.

– Gutta hadde rett. Geologi var morsomt, så jeg tok ganske raskt avgjørelsen om at jeg skulle bli geolog når jeg ble stor.

Men der tok hun altså feil. Det var oljedirektør hun skulle bli da hun ble stor. Det vet vi nå.

I mellomtiden har det altså blitt hovedfag, fem år for Statoil i Harstad og, fra 1989, mange år med stadig større ansvar i Oljedirektoratet i Stavanger. Og det var kjemikunnskapene og erfaringen med bassengevaluering i Barentshavet som skaffet henne den aller første jobben i OD.

– De trengte folk med min kompetanse, så jeg takket ja til et tilbud om å flytte sørover. Etter hvert ble det andre arbeidsoppgaver. Jeg ble bl.a. involvert i de mange konsesjonsrundene, med mer og mer administrativt arbeid som en av konsekvensene. Etter hvert ble jeg spurt om å være seksjonssjef for Leting Nord. Det var min første offisielle lederposisjon i OD.

– Lederrollen ble sakte utviklet etter dette. Jeg likte koblingen mellom fag og strategi, og fra 1997 har jeg sittet i ledergruppen under Gunnar Berge.

– I begynnelsen var jeg spesialist, men sakte og umerkelig ble jeg forvandlet til en potet, kommenterer hun.

Bente har ikke bevisst valgt en administrativ karriere. Det påstår hun i alle fall selv. Det er «bare blitt sånn». Selvsagt kunne hun sagt nei, da sjefene trakk henne bort fra faget, steg for steg, men muligheten til å få innsyn i industrielle og politiske prosesser er jo både lærerikt og interessant. Å vite at man kan utgjøre en forskjell har vært avgjørende for karrierevegen hennes.

– Dessuten er det mange dyktige geologer i OD. Selv betrakter jeg meg som en «midt-på-treet-geolog», sier hun beskjedent.

Utfordringer i kø

Bente er fersk i den nye stolen. Det bærer kontoret også preg av. Spartansk innredet, halvtomme hyller, usnobbet – slik hun selv gjør inntrykk av å være. Og presis slik som kollegene karakteriserer henne. Snill, raus, hyggelig og likandes. «Hun har god kontakt med fotfolket,» sier vår hemmelige kilde. «Og så gir hun oss stor frihet, hun stoler på oss. Derfor var det populært at hun ble vår nye toppsjef.» Akkurat det har vi ingen problemer med å forstå.

– Snill? Ja, kanskje, hvis de sier det så.

– Så langt har jeg bare opplevd en positiv holdning fra alle rundt meg, men jeg vet at det kommer vanskeligere tider, svarer hun forsiktig når vi trekker frem alle superlativene.
Selvsagt blir det verre. Etter bølgetoppene kommer bølgedalene. Akkurat nå opplever vi alle en kraftig medvind. Norsk oljevirksomhet går så det suser. Derfor er det nødvendig å se perspektivet, å se fremover, og basert på lang erfaring vite at det vil skje endringer. Det vet vi fra geologien. Og det samme skjer i samfunnet. Dessuten kjenner vi allerede nå mange av de utfordringene vi kommer til å slite med fremover.

– Dette er en utfordrende tid å overta jobben på. Leteresultatene er dårligere enn forventet, oljeproduksjonen avtar raskt, vi har endeløse klimadiskusjoner, det er press på arealer i miljøsensitive områder, og mange steder har vi utfordringer med god sameksistens med fiskerne. Bare for å nevne de viktigste tingene jeg må beskjeftige meg med.

– Vi er nå inne i en helt annen situasjon enn for bare ti år siden. Arbeidet på sokkelen er i endring, presiserer Bente.

– Det positive med norsk sokkel er rammebetingelsene. Selv om kravene blir strengere, er de først og fremst stabile. Oljeselskapene kan alltid regne på konsekvensene av det vi foreslår. Det gjør det lettere å operere, og det er litt av grunnen til at norsk sokkel er blitt så populær. Noen vil savne de helt store funnene – gigantene – men det er et jevnt tilsig av små og mellomstore felt, og for mange av de litt mindre, uavhengige selskapene kan et slikt funn være en «company maker». Se for eksempel på Lundin. Det store funnet de gjorde på Luno-prospektet i fjor høst er kanskje det mest spennende på norsk sokkel de siste fem årene (GEO 08/2007).

Fremtiden for norsk sokkel

Så norsk sokkel er slett ikke kjedelig, selv om tiden med gigantfunn kan være over en gang for alle. Dessuten er det mange interessante utfordringer både av geologisk og geofysisk karakter å gripe tak i. Bente har selv sine favoritter.

– Akkurat nå er det jakten under basaltene som fascinerer meg mest. Dette er en helt ny geologisk og geofysisk utfordring hvor vi kan trekke på erfaringer fra alle landene rundt Nord-Atlanteren: Storbritannia, Irland, Færøyene, Grønland og, – ja faktisk Island. Klarer vi å se under basaltene? Kan det ligge store felt her?

– En annen stor utfordring er arealene utenfor Lofoten. Det er vel kjent at oljeselskapene har store forhåpninger til denne geologiske provinsen, men det er viktig å minne om at det er mange geologiske komplikasjoner som gjør at risikoen også her er stor. Oppå alt dette kommer selvsagt konflikten med fiskeriene og miljøvernorganisasjonene. Det er liten tvil om at dette er et farvann der det er vanskelig å manøvrere. Men vi har et pålegg fra Stortinget som skal følges og må forholde oss til det. Derfor har vi samlet inn nye data og vil fortsette med det.

Alt dette er fremtiden. Forhåpentligvis en nær fremtid. Bente er imidlertid også fascinert av mulighetene som ligger i en mer fjern fremtid, etter at det aller meste av den konvensjonelle oljen og gassen er funnet og produsert, og etter at teknologiutviklingen har kommet så langt at vi kan bryne oss på ressurser som vi i dag bare så vidt kjenner.

– Det er vel kjent at det kan ligge enorme mengder energi i gasshydrater (se GEO 04/2004, for stor reportasje), ikke bare i Norge, men over «hele verden». Foreløpig er det ikke kommet i gang produksjon noen steder, og her hjemme har vi ikke engang begynt å kartlegge ressursene systematisk, til tross for at mange land har store forskningsprogrammer på gasshydrater.

– En annen interessant mulighet er å produsere gass fra kull-lag på sokkelen (se GEO 06/2005, side 30-32, for reportasje). Vi vet at kullet er der, og vi vet det er mye, men det er alt for tidlig å si om gassen i kullet noen gang kan bli produsert.

Og når vi først snakker om fremtiden: Hvem ville for noen år siden gjettet på at vi snart kan komme til å lete etter olje og gass utenfor vulkanøya Jan Mayen? Sannheten er at vi her finner et lite kontinent som er revet løs fra Grønland, og de aller første undersøkelsene viser at det her finns tykke lag med sedimentære bergarter, om enn på dypt vann (se GEO 03/2004, side 20-24, for detaljert beskrivelse).

– Her har vi en jobb å gjøre, vi ser gode seismiske reflektorer som må dateres. Derfor trenger vi et grunt borehull. Vi må likevel ikke underslå at Jan Mayen er forferdelig langt borte fra det meste, så det vil bli utfordrende og dyrt å operere der, slår Bente fast.

– Vi må imidlertid ha en bevisst holdning til dette, for allerede neste år planlegger Island å lyse ut areal som grenser opp til norsk territorium sør for Jan Mayen. Toget står klar på stasjonen.

Og når vi først snakker om fremtiden, OD har også lenge luktet på Barentshavet nord for Bjørnøya, den delen som ligger innenfor Svalbard-boksen og som ennå ikke er åpnet for oljeselskapene. Foreløpige undersøkelser tyder på at det også her kan være olje.

Fremtidens fag

Det er sen ettermiddag. Sola sender sine siste stråler inn på Bentes kontor. Det er snart tid for å sykle hjem. Uten tykke bunker med dokumenter. En god bok er heller å foretrekke. Det blir altså ikke jobb døgnet rundt.

Litt refleksjon over middagen kan det vel likevel bli? Har vi petroleumsvirksomhet om 50 år? Mange lurer på det. Bente er ikke i tvil.

– Ja, ubetinget, utviklingsbanen skal følges. Den krever mye, og det er derfor det ikke er mangel på arbeidsoppgaver.

Altså er det et behov for geologer også i fremtiden. Bente er likevel ikke så opptatt av at ungdommen skal velge geologi for en hver pris.

– Det er mye viktigere at de ikke skusler bort muligheten når de går på skolen. Derfor må de sørge for å få realfaglig kompetanse. Da har de muligheten hvis de får lyst. De må ikke velge bort muligheten til å velge geofag.

For geologi er fremtidens fag. Det kan brukes til å møte fremtidens utfordringer. Sier oljedirektøren. Så da må vi tro det er sant.

COMMENTS

WORDPRESS: 0
X