Formidlingen må bli bedre

Formidlingen må bli bedre

Kunnskap om berggrunn, sedimenter, jordsmonn og geologiske prosesser er helt nødvendig for å forstå sammenhengene i naturen. NGU burde få et nasjonalt ansvar for folkeopplysning.

Billedtekst til bildet over:

Blottlagt kunnskap

Nasjonalparkene har potensial til å være utstillingsvinduer for norsk geologi, og samlet sett favner de over det meste av den norske, geologiske historien. Fra Raet nasjonalpark – geologiske verdier, 2014, har vi hentet denne teksten: «De mest iøynefallende strandavsetninger innenfor Raet nasjonalpark [på Sørlandet] finnes på yttersiden av Raet hvor den kraftige bølgeaktiviteten har ført til at moreneryggen er dekket av en 1-3 m tykk kappe av rullestein, grus og grov sand som er vasket ut av det opprinnelige leirholdige morenematerialet (moreneleira). En serie med strandvoller, rygger bestående vesentlig av godt rundet stein (kuppelstein, rullestein), er bygget opp og fins i flere nivåer ned mot dagens stormvoller. © Jarle Kvam

Det skrives og snakkes lite om naturfag, og særlig geologi, i skolebøker, aviser, radio og fjernsyn. De som går i fjellet eller langs kysten får heller ikke tilgang til informasjon om bergartene som utgjør «underlaget» eller de løse sedimentene (kvartære avsetninger) som bidrar til å forme landskapet.

Som geologer vet vi imidlertid godt at bergartene og sedimentene, sammen med nedbør og temperatur, er de grunnleggende forutsetningene for all vegetasjon og alt dyreliv. Forklaringen er at nesten alle næringsstoffene som plantene trenger skyldes utluting (ekstraksjon) fra fast fjell eller sedimentene.

Utlutingen skjer ved langsom oppløsning av mineraler i overflatevann og grunnvann, og ved frigjøring av adsorberte ioner på mineraler og også annet fast stoff. Surhetsgraden (pH) på vannet spiller her stor rolle. I vanlig ferskvann med pH 6 er surhetsgraden 100 ganger større enn grunnvann i kalkholdig grunn som kan gi pH 8. Oppløsningshastigheten og mengden av kationer som kan holdes i løsning øker altså kraftig ved lavere pH. Hvis bergartene inneholder sulfider (for eksempel svovelkis) dannes svovelsyre som senker pH. Det samme skjer når sjøvann blåser inn over land fra havet fordi det inneholder sulfat.

Som geologer vet vi også at landskapet i seg selv er et resultat av geologiske prosesser gjennom tusener og millioner av år. «Folk flest» har imidlertid liten innsikt i dette. Man kanskje vil turen i fjellet gi dem litt større glede ved at de får litt mer «kunnskap i sekken».

Geologien i nasjonalparkene

Nasjonalparkene er utstillingsvinduer for norsk natur. Det er derfor interessant å se litt nærmere på hvordan formidlingen av geologisk kunnskap foregår i disse.

Rondane nasjonalpark ble opprettet i 1962 og er den eldste av nasjonalparkene våre, men det er begrenset hva turistene får vite om bergartene som danner den naturen de vandrer gjennom og setter så stor pris på. Kunnskap om naturen ødelegger ikke naturopplevelsen. Men dessverre er informasjonen i offentlige kilder ikke til å bli klok av.

I Wikipedia kan vi for eksempel lese at «Rondane tilhører Det transskandinaviske intrusivbeltet som består av grunnfjell-bergarter fra prekambrium. Transskandinaviske intrusivbeltet?

Miljødirektoratets hjemmeside står det at «Rondanemassivet rager mektig over vide, lavdekte fjellvidder. I sør møter du et rolig landskap med avrundede topper. Her er også dype botner og steile fjellvegger, særlig mot nord og øst. Rondane er et karrig og steinete høgfjellsterreng der lav og lyng dominerer. Her har villreinen levd i tusener av år.»

I tillegg har direktoratet laget en brosjyre der det står om «Topper og botner» som «er gravd ut av is og snø gjennom årtusener.» Dessuten lærer vi at «Fjellene i Rondane består for det meste av bergarten sparagmitt som danner karakteristiske steinurer og blokkmark.» Sparagmitt?

Visit Norway nøyer seg med å slå fast at «Runde, urgamle topper ruver stolt over langstrakte vidder i Norges eldste Nasjonalpark».

Ingen av disse informasjonskildene gir ideer og tips til hvor vi kan gå for å oppleve de sparsomt omtalte fenomenene, og jeg kjenner heller ikke til gode veivisere som leder turistene frem til kjente geologiske lokaliteter.

Raet nasjonalpark på Tromøya i Agder ble opprettet i 2016 og er en av våre aller nyeste nasjonalparker. Her finner de besøkende noen få oppslag med informasjon om nasjonalparken, men det er svært lite om hvordan Raet ble til og geologien som har formet dette karakteristiske landskapet. Det er noe informasjon om vegetasjonen, men ikke noe om sammenhengen med underlaget som den gror på. Besøkende til nasjonalparken får heller ingen informasjon om hvor høyt havet sto på det høyeste etter at iskappen over landet begynte å smelte ned. De blir heller ikke fortalt betydningen av den marine grense (60-70 m o.h.). Under denne ble det avsatt leire som opp gjennom tiden har gitt god jord for landbruket. Over den er landbruket avhengig av morenejord av varierende kvalitet.

Miljødirektoratet har imidlertid en egen side hvor det innledes med at Raet nasjonalpark har fått navn etter et geologisk fenomen, og det går tydelig frem at verneverdien er knyttet til den geologiske historien. Men dette er ikke til å forstå: «Raet nasjonalpark er som et kakestykke av skandinavisk kvartærgeologi og presenterer den karakteristiske norske Skagerrakkysten i et nøtteskall».

Et nasjonalparksenter er under planlegging og skal stå ferdig i 2023, men det ser ikke ut til at prosjektgruppen har noen geologer med seg.

I en egen bok om Raet Nasjonalpark (Øivind Berg, Øystein Djupedal, Jan Atle Knutsen: Raet – Sørlandets Nasjonalpark, Bokbyen Forlag, 2017), hvor det er mange flotte bilder over 300 sider, er det heller ikke skrevet mye om geologien, og ikke så mye om biologien heller. Kanskje har manglende formidling av geologi sammenheng med at Agder ikke har fylkesgeolog, bare noe biologisk ekspertise.

Dette står i sterk kontrast til at både nasjonalparken og forfatterne av ovennevnte bok faktisk har god tilgang til en mengde kunnskap om geologien i området (Ivar Johan Jansen, Raet nasjonalpark – geologiske verdier, 2014). Rapporten er skrevet på oppdrag for Fylkesmannen i Aust-Agder og er faglig god. Den er likevel ikke omtalt i boken om nasjonalparken eller annet materiale om denne.

Vi trenger popularisering

Fagets svake stilling i det offentlige har sammenheng med at det gjennom lang tid ble utdannet mange, men likevel – fordi oljeindustrien trengte mange kloke hoder – for få geologer i Norge. Geologer har i mindre grad enn biologer og geografer søkt stillinger i kommuner, fylker, skoler og offentlig administrasjon, og dette forklarer nok de usle kårene formidlingen av faget har hatt.

Jeg tror imidlertid at fotturister og alle andre som ferdes i norsk natur generelt, og nasjonalparkene spesielt, vil ha glede av å få vite mer om den naturen de går i slik at de kan forstå litt mer om hvorfor det ser ut som det gjør nettopp her.

Jeg mener derfor at vi, spesielt i nasjonalparkene, burde kunne vente en forklaring på det vi ser – ikke bare vegetasjon og dyreliv – men også landskapet, berggrunnen og kvartære avsetninger.

NGU burde kunne lage egne geologiske kart for nasjonalparkene med populære forklaringer både når det gjelder kvartærgeologi og fast fjell, samt hjelpe DNT. Hvordan dette skal gjøres i praksis, må vurderes ut fra de mulighetene digitale verktøy nå gir.

Det har vært en beskjeden produksjon av populærgeologi i Norge selv om det nå i det siste har kommet en del mer. Det kan skyldes at lærere på universitetene, men også geologer i statsinstitusjoner som NGU, prioriterer artikler i tidsskrifter som gir publikasjonspoeng. Det er jo bra, men vi trenger også populære skrifter, og det er mulig å gjøre begge deler. Avdøde Olaf Holtedahl (GEO 05/2020) gikk i så måte foran med et godt eksempel. Det samme gjør nå Jørn Hurum, Reidar Müller og Henrik Svensen som hver især har skrevet flere populærfaglige geologibøker.

Kanskje burde NGU få et spesielt ansvar for å popularisere norsk geologi og bruk av geologiske ressurser.  Det vil passe godt inn med slagordet «Geologi for samfunnet».

Geologien i bunn

Tilgangen på næringsstoffer er avgjørende for vekst av alt organisk materiale, fra alger og sopp til planter og trær. Noen mineraler og bergarter inneholder imidlertid så lite næringsstoffer at de ikke gir grunnlag for plantevekst og dermed heller ikke dyreliv.

Områder med vesentlig sandstein eller kvartsitt (for eksempel i Rondane) vil for eksempel ha svært lite vegetasjon, selv om klimaet er fordelaktig. Granittiske bergarter, med glimmer og feltspat som løses ganske langsomt, kan derimot gi ganske god jord, særlig når bergartene er nedknust av isen og avsatt som fin sand eller marin leire. Skifre og kalkholdige bergarter vitrer raskere og gir den beste næringstilgangen (for eksempel vest på Hardangervidda). Det samme gjelder basiske bergarter (lite silisium) som gabbro og basalt (for eksempel i Trondheimsfeltet og i den nordlige delen av Rondane).

Berggrunnen styrer altså i høy grad veksten av planter og trær i skogen og på fjellet, og vi ser at fordelingen av furu, gran og løvtrær er styrt av topografien og geologien slik den sees på geologiske kart.

Dyrelivet i norsk natur bestemmes i stor grad av vegetasjonen og derved også geologien. Likeledes avspeiler næringsinnholdet i vann og innsjøer bergartene i dreneringsområdene, og det bestemmer igjen den organiske produksjonen og dermed mengden av fisk. Hvis vi skal på fisketur i et ukjent område, kan det derfor være lurt å ta med et geologisk kart for å se hva slags bergarter det er omkring vann og elver. Unngå kvartsitter og andre næringsfattige bergarter som for eksempel i den sørlige delen av Rondane.

KNUT BJØRLYKKE

COMMENTS

WORDPRESS: 4
  • comment-avatar
    Helen Kristine French 4 uker ago

    Veldig bra innspill Knut Bjørlykke, vi kan alle bli flinkere, men det tar mye tid og egeninnsats og kommer derfor ikke øverst på prioriteringslista. Et nasjonalt ansvar med bevilgning til NGU for å være pådriver ville være supert. Støttes! Et annet bidrag ville kanskje være å tilgjengeliggjøre noen artikler fra GEO365 for et større publikum?

  • comment-avatar
    Ola Torstensen 4 uker ago

    Helt enig med Bjørlykke! Kunnskapen om geologi og berggrunnen som grunnlag for alt det vi ser ute i naturen er ganske liten, nesten totalt fraværende hos veldig mange. Men interessen for å vite mer om mineraler, bergarter, landskap, spor etter isen, etc er veldig stor. Både hos barn og voksne. Og når vi forteller hva vi bruker de enkelte mineralene og metallene til i dagliglivet så blir interessen enda større. Dessverre stopper det positive engasjementet når man kommer til uttak av mineralressursene. Her er det fryktelig mange følelser og desto mindre kunnskap både hos folk flest og ikke minst politikere.

    Bjørlykke sitt innspill om å la NGU få et ansvar for formidling av geologi i områder der det gis mye annen informasjon om det vi ser i naturen støtter jeg fullt ut. NGU har jo i dag en rolle på dette, men kanskje i en mindre skala og litt mer tilfeldig. Ved inngang til nasjonalparker og tilsvarende områder vi man kunne nå mange som er interessert i naturen. Og geologi er jo i høyeste grad en del av dette. I Nordland jobber vi med å lage ei bok etter modell fra «Landet blir til». Her har NGU en sentral rolle, selvfølgelig. Vi håper at boken kan øke kunnskapen om geolog og gi inspirasjon til hvordan denne påvirker oss i dagliglivet. Vi har samme mål som Knut Bjørlykke!

  • comment-avatar
    Anders Ericson 4 uker ago

    Med denne nye boka har vi fått positiv respons på at vi også har skrevet om geologi. Turbokforfattere bør få geologikonsulenter https://ostfoldtopper.wordpress.com/

  • comment-avatar
    Sivert Sæterbø 4 uker ago

    Dette har jeg tenkt på ofte… Kunnskapen om naturen har blitt dårligere med årene. Nå er det menneskeskapt klima som er tingen og som innarbeides i snart alle fag. Snart bare elever som påvirkes av noe utenfor skolen, og er i stand til å finne lærdommen selv, lærer mer enn den obligatoriske politiske vranglæren om klima..

  • X