Fjellvandrere på tur gjennom Skarvheimen kan ikke unngå å sette føttene på fyllitt. Med sin mørke farge, «skinnende» overflate og knudrete form er denne bergarten ganske lett å kjenne igjen.
Fyllitt er opprinnelig en sedimentær bergart. Prosessen startet tidlig i den geologiske perioden kambrium da leire ble avsatt i et hav på kanten av det nedslitte, baltiske skjoldet. Geologene kjenner alderen på grunn av flere fossilfunn. Dessuten vitner fossilene om et varmt hav og tropisk klima.
Etter hvert ble leiren omdannet til leirskifer, og under den kaledonske fjellkjededannelsen – for ca. 420 millioner år siden – fikk den myke skiferen en viktig rolle. Den ble glideplan for de enorme skyvedekkene som «vandret» fra nordvest mot sørøst. Det var også da bergartene ble omdannet fra leirskifer til fyllitt.
Den lettsmuldrende fyllitten, ofte omtalt som «råtafjell», gir grunnlag for en rik fjellflora med mange næringskrevende planter. På Hardangervidda og andre steder i fjellet har områder med fyllitt derfor vært brukt som sommerbeite.
Skrevet av William Helland-Hansen
1 kommentar
Alunskiferen kan en følge helt til grensen til Finnmark. Gjennom Troms fylke danner den det som eldre geologer kaltes glintranden som besto av en markant kant i terrenget hvor et par hundre meter med sandsteiner og skifre, inklusivt alunskiferene helt øverst, tilhørende Dividalgruppen skiller det harde prekambrisk grunnfjellet fra overliggende lav-matamorfe sedimentære bergarter. Dividalgruppen ble avsatt på det såkalte sub-kambriske peneplanet som lokalt kan ha relieff på omlag 100 meter. De nederste metrene ble lokalt avsatt i forskjellige typer alluviale miljøer og overleires av varierende grunne marine slamrike tidevannsavsetninger og kontinentalsokkelavsetninger som omfatter seneste deler av prekambrium til tidlig kambrium. Overst i Dividalgruppen opptrer sorte fyllittiske skifre (alunskiferen) avsatt i grunt anoksiskt hav (100-200m dypt?) som lokalt inneholder en mellomkambrisk trilobitt- og brachiopod-fauna.