Bildet over – fra geokalenderen 2021: Vårskitur med utsikt mot Hallingskarvets markante brattkant mot sør og Folarskardnuten (1933 m o.h., omtrent midt i bildet) som er det høyeste punktet på dette landemerket.
Den 35 km lange karakteristiske fronten av Hallingskarvet mot sør har en god, geologisk forklaring. Vi kan sammenligne med en bokstabel bestående av tre bøker.
Nederst finner vi restene av de fjellene som gjennom urtiden ble slitt ned til et slettelandskap – det subkambriske peneplanet.
I midten ligger sedimentære bergarter som opprinnelig ble avsatt i kambrium da havet flommet inn over Det baltiske skjoldet, og det ble avsatt leire, sand og karbonater. Da disse sedimentene under den kaledonske fjellkjedefoldningen ble utsatt for høyt trykk, ble leiren til leirstein, fyllitt og glimmerskifer.
Øverst i stabelen ligger igjen urtidsbergarter. Det spesielle med disse er at kjempemessige flak ble løftet opp langt i vest og skjøvet inn over de omdannete, sedimentære bergartene. Flakene kommer fra store dyp i jordskorpen og har sklidd opp til 100 km mot sørvest og inn over fyllittene.
Det vi oppfatter med «skarvet» er restene etter skyvedekkets som står med en bratt kant over yngre fyllitter og glimmerskifre.