De tre Geoattraksjonene er:
– Glomfjordløven (sjøløve) er et yndet turmål til en artig erosjonsform i fast fjell, altså ikke en flyttblokk.
– Foldestrukturer. Hele platået består av flotte foldestrukturer også gjennomskåret av tynne granittganger.
– Karst: Både grotter, synkehull og kanjoner. Se kort beskrivelse under, fra Stein-Erik Lauritzen, UiB.
Bergrunnsgeologi og tektonikk
Områdets berggrunn består av kaledonske skyvedekker (skyveflak) tilhørende de øverste alloktone enheter, Beiardekkekomplekset og Rødingefjellkomplekset (BRATTLI and TØRUDBAKKEN, 1987). Skyvedekkenes bergarter er av prekambrisk til kambrosilurisk alder og skjøvet inn over grunnfjellet fra vest. De inndeles i undre, mellomste og øvre alloktone (ikke- stedegne) enheter. Våre skyvedekker tilhører altså de øverste dekkeenhetene, men ikke nødvendigvis de yngste bergartene da eldre bergarter ved denne prosessen kan skyves over yngre. Skyvedekkene består av metasandsteiner og – leire (kvartsittskifer, glimmerskifer og gneis) og metakalkstein (marmor).
I tillegg til skyvedekkene har områdets nordlige og nordvestlige deler innslag av dypbergarter (granitt og gangbergarter) som ble injisert samtidig med den kaledonske fjellkjededannelsen. Granitter og gneiser danner på grunn av sin motstandsdyktighet de høyeste fjellområdene. Granittkroppene er også kilde for en mengde sprekkinnfyllinger (granittiske ganger) som gjennomsetter store deler av karstområdet. Intensiteten av denne inntrengningen øker nordover i feltet.
Marmorene er i hovedsak kalkspatmarmor, rent unntaksvis (i øst) finnes smalere soner med dolomittmarmor. Tidligere kartlegging (NICHOLSON and WALTON, 1963) differensierte kalkspatmarmorene i en relativt ren, homogen marmor med lavt glimmer- og kvartsinnhold som vitrer med grå farge («Grå kalk») og en mer urein, glimmer- og jernrik marmor som vitrer med en gulbrun farge («Gul kalk»). Analyser viser at grå kalk typisk inneholder mindre enn 5 % syreuløselig materiale (silikater) og har lavt innhold av Mg. Gul kalk har høyere Mg-innhold og typisk ca 20 % syre-uløselige komponenter, i hovedsak glimmer og kvarts.
Denne differensieringen er ikke videreført i nyere kartlegginger (NGU), men da den har vist seg hensiktsmessig i forhold til karstformenes genese er den beholdt her. Karstområdets karbonater består da av grå kalk, gul kalk og dolomitt, Figur 5. Da det er underforstått at alle karbonater i området er marmor, brukes betegnelsen «kalk» og «kalkstein» synonymt med ‘marmor’ der det språklig sett føles naturlig. På grunn av overskyvning, intens folding og metamorfose er marmor som bergmasse praktisk talt uten primær porøsitet. Det vil derfor ikke kunne sirkulere vann igjennom marmor uten at den på forhånd er oppsprukket, hvilket fører til at all endokarst (grotter) er avhengig av sammenhengende sprekkesystemer som eksisterer på forhånd.
Dette er hovedårsaken til at de fleste grottesystemene i området er relativt grunne og karstutviklingen i hovedsak gir et «umodent» inntrykk.