Granitt fra østfold – stein med tradisjoner

Nå er det bare småtteri tilbake. Ett eneste lite brudd på Skriverøya like sør for Halden er alt som står igjen fra fordums tider. Men for omtrent 100 år siden var granittindustrien ved Iddefjorden den største steinindustrien i landet. Gullalderen begynte på slutten av 1800-tallet, og nesten uten unntak økte både produksjonsvolumet og eksporten hvert eneste år frem til toppåret 1913. På det meste var det flere hundre små og store brudd og et par tusen mann i arbeid rundt Halden, Fredrikstad og Sarpsborg. I jordbrukskommunen Idd på østsiden av Iddefjorden ble folketallet fordoblet på bare én generasjon.

Det aller meste av steinen gikk til eksport. Granittindustrien i både Østfold og Bohuslän hadde Europa med Tyskland, England og Holland som de viktigste markedene, men Argentina, Brasil og Cuba stod – så rart det enn kan høres ut i dag – også på kundelisten. Brostein i Buenos Aires og i Havana hører unektelig med til de mer eksotiske bruksområdene.

Kundene tok først og fremst granitten i bruk som gatestein og kantstein. I tillegg ble den brukt som bygningsstein, kai- og dokkstein, råblokk og monumentstein. Det var endringene i befolkningsstrukturen, som igjen var et resultat av industrialiseringen, som tvang frem bruk av gatestein. Folk flyttet fra landsbygda og inn til byene, og med økende trafikk ble det et behov for fast gatedekke. Etter hvert ble det også vanlig med fortau, og da kom selvfølgelig behovet for kantstein. Stein var også et foretrukket bygningsmateriale når det skulle reises staselige monumentalbygg både i Norge og ellers i Europa på en tid med sterk nasjonalisme.

Med utbruddet av 1. verdenskrig ble det brått slutt på steindriften, og aktiviteten har aldri klart å ta seg opp til gamle høyder. En viktig årsak er at steinen til dels ble erstattet av andre materialer som betong og asfalt. Senere kom de «harde tredveåra» med lavere etterspørsel av mange industriprodukter. Nødsarbeid, med steinsetting av gater og veier, ble for mange redningen. Slike steinsatte gater finner vi fortsatt i Halden.

I begynnelsen ble det brukt tuktet stein som er grovt tilhugget og kjent som storgatestein. Senere, tidlig på 1900-tallet, ble smågatestein tatt i bruk. Tilbakeslaget kom med betong og asfalt fra omtrent 1920, og som vi vet har asfalt i dag helt overtatt som gatedekke. Men såkalt brostein er fortsatt populært i private oppkjørsler og offentlige parklignende anlegg. Utearealene som Universitetet i Oslo disponerer på Blindern, er for eksempel dekket med smågatestein.

I denne sammenhengen kan også nevnes den gamle Svinesundbrua som ble bygget med Iddefjordsgranitt og var ferdig i 1946. Nå er den fredet av Riksantikvaren i både Norge og Sverige.

Det er oppsprekkingen som teller

– Iddefjordsgranitten er kjent for å ha god kløv i flere retninger. Det betyr at den er godt egnet til å splitte med kiler og blekker eller knekke til gatestein, forteller geolog Håvard Gautneb ved Norges geologiske undersøkelse (NGU).

Sammen med kollegene Odd Øvereng og Tom Heldal har Håvard gjort en grundig kartlegging av granittforekomstene i Halden kommune. Hensikten har vært å finne ut hvilke som kan være best egnet til fremtidig uttak av naturstein. Kommunen trenger en slik vurdering til bruk i sin arealplanlegging, og produsenten(e) har behov for å vite mer om mulighetene inn i fremtiden. En kan jo aldri vite om nettopp denne steinen får sin renessanse en vakker dag.

– Granitten rundt Halden egner seg spesielt godt som naturstein, fordi den er naturlig oppsprukket i flere retninger. Det er også en fin balanse mellom «for lite» og «for mye» oppsprekking. Med få sprekker var det vanskelig å ta ut blokker med det primitive utstyret man hadde for 100 år siden, og med for mange sprekker sier det seg selv at det ikke er mulig å få frem gode produkter, fremholder Håvard.

Steinens utseende var altså mindre viktig. Det som betydde noe var først og fremst at det var mulig å ta ut steinen på en billig måte, og at det ble minst mulig skrot (stein som ikke har salgsverdi).

– Granittdriften ble raskt spesialisert. Noen av forekomstene er massive med lite sprekker og derfor godt egnet til store blokker og emner for monumenter og skulpturer, slik som for eksempel Monolitten i Vigelandsparken. Andre er mer oppsprukket og har utviklet tynn benkning. Disse ble utnyttet til «småformat-produksjon», slik som gatestein og kantstein.

I nyere tid har det kun vært drevet på store blokker i massive forekomster. Det har bl.a. sammenheng med at Iddefjordsgranitt er en billig stein, sammenlignet med for eksempel larvikitt, og at lave produksjonskostnader derfor er en betingelse for lønnsom drift. Skrotprosenten (mengden ubrukbar stein) er følgelig mye lavere for denne steinen enn for larvikitt. På Skriverøya, et lite stykke sør for Halden hvor Jogra driver det eneste bruddet, er det ca. 50 prosent skrot.

Håvard forteller at de skiller mellom fire forskjellige typer granitt, det er kornstørrelse, mineralinnhold og farge som teller. Alle er variasjoner i grå, avhengig av mineralinnholdet, og én variant er litt rødlig, pga. et spesielt feltspatmineral (mikroklin).

– Granittene har den egenskapen at de kan kløves i bestemte retninger, og det er bergartenes oppsprekking som er den viktigste kvalitetsparameteren. Den horisontale kløvningen kalles liggkløv, og vinkelrett på denne finner vi ståkløven. Vinkelrett på disse to finnes en tredje og ofte litt dårligere kløvretning som kalles bust, villkløv eller det mer beskrivende stribust. I tillegg til dette er det vanlig med et horisontalt sprekkesett som kalles benkning. Denne siste kløven begrenser den maksimale blokkstørrelsen som kan brytes, forklarer Håvard.

Benkningen er parallell med liggkløven og deler opp fjellet i benker på to-tre meter eller mer, og i bruddet får vi dermed paller med denne tykkelsen.

Aldri kjedelig

Erik Johansen er fjerde generasjon steinhugger. Oldefaren kom fra Sverige og slo seg ned i distriktet på slutten av 1800-tallet, og siden har det vært en ubrutt rekke av steinbrytere i familien. Erik begynte allerede som 20-åring, og nå er han «still going strong» på 22. året. Stayerevne kalles slikt, for dette er ingen arbeidsplass for stuegriser. Det er riktig nok en flott jobb på en godværsdag, men det er mange «hverdager» med sur vind og vått regn. Derfor er det ikke så lett å rekruttere nye medarbeidere i en tid hvor det er mer stas å sitte på et varmt kontor foran en blafrende skjerm.

– Det blir neppe noen 5. generasjon etter meg i denne bransjen, kommenterer Erik tørt.

Men de tre som jobber i bruddet har det fint sammen. De er sine egne herrer, styrer dagene selv i forhold til produksjonskravene, og tar en pust i bakken og en blås i brakken når det er behov for det. Jobben er også variert. Det er mange små og store oppgaver som skal gjøres for å få frem ferdige produkter fra de første blokkene på mer enn 1000 m³ skytes ut. Ingen dag er lik for en steinarbeider i et lite brudd.

– Det blir aldri kjedelig her, fremholder Erik, og tenker på at han snart må til med hjullasteren for å utføre vedlikehold av veien.

Et par ganger i uken går lastebilen til Jogras steinhuggeri i Skjeberg. Det aller meste av produktene fra Skriverøya går hit for videre bearbeiding. Først og fremst blir granitten brukt som bygningsstein. Men kanskje du har lyst på et par portstolper i Iddefjordsgranitt?

Den peneste granitten

Vi forflytter oss til Skjeberg og Jogra Steinindustri, et lite stykke inn i Østfold. Rett ved siden av et svært pukkverk, men også omkranset av gule kornåkre, ligger kontorer og haller. Utendørs er det lagret store mengder stein i alle farger og fasonger. Noen er klare for bearbeiding, andre venter på utkjøring til kunden, og midt oppe i alt dette finner vi påbegynte, halvferdige og ferdigstilte kunstverk i stein. For arealene som Jogra disponerer sammen med Johansen Monumenthuggeri, har blitt et yndet sted for mange steinkunstnere. Her kan de boltre seg med mange slags stein sammen med gode kolleger.

Bjørn Erik Johnsen, daglig leder med tydelig nordlandsdialekt, og ditto lynne, tar oss med på en omvisning. Og vi som trodde at all bearbeiding av stein foregikk i Italia? Men nei da, her syder det av aktivitet. Det kan vi både se og høre, for sagingen med vannkjøling er slett ikke lydløs. Lydløse er heller ikke de mange maskinene som skal til for å forme steinen i alle tenkelige former, også den steinen som knekkes til fin kantstein.

– Jeg er selvfølgelig litt forutinntatt, men Iddefjordsgranitt er en veldig pen stein. Jeg tør påstå at det er den peneste grå granitten som finnes, ingen av de kinesiske steinene kan for eksempel måle seg med vår stein, fremholder Johnsen.

– Det har med kornstørrelse og fargenyanser å gjøre, og at vi kan ta ut store homogene flater. Derfor egner granitten seg ypperlig til bygninger og monumenter, legger han til.

Mens vi vandrer rundt på området, tenker vi også at dette må være et fint sted for geologene å teste kunnskapene sine om stein, for det er ikke bare Østfoldgranitt som blir bearbeidet hos Jogra. Til bedriften blir det fraktet både norsk og utenlandsk stein. I alle farger.

Populær turistattraksjon

Operaen med hvit Carrara-marmor er blitt Oslos nye utfartssted. Godt hjulpet av diskusjonen rundt valget av stein. Men Vigelandsparken med grå Iddefjordsgranitt har lenge vært en av Norges mest populære turistattraksjoner. Kommer du hit en fin sommerdag, kan du høre guiding på mange språk og se kostymer av mange slag.

Monolitten, en 17 meter høy søyle med 121 figurer som ble hugget ut av én eneste granittblokk, troner på parkens høyeste punkt. Langs sirkeltrappen rundt Monolitten finner vi 36 figurgrupper, også de i granitt, og selve monolittplatået omkranses av en lav balustrade i den samme steinen. Mye granitt altså, men Gustav Vigeland tok også i bruk bronse og smijern, og de fleste kunstverkene er faktisk i bronse.

Men hvorfor granitt fra Iddefjorden?

– Dette var nok den eneste steinen som det var mulig å få tak i for dette formålet på den tiden. Den gangen var de helt avhengig av å kunne kile ut steinen. I dag, hvor vi kan sage, er det noe helt annet. Men det betydde nok også noe at Østfold var et kraftsentrum på den tiden med en kultur for å hugge stein. Det var nødvendig med dyktige steinhoggere for en så krevende oppgave, mener Johnsen.

Høsten 1926 ble den flere hundre tonn tunge granittblokken transportert sjøveien inn til Oslo. Fra steinbruddet ved Hov på vestsiden av Iddefjorden gikk den på lekter, og fra Bestumkilen ble den fraktet videre på skinner. Blokken ankom parken i begynnelsen av 1927, og året etter ble den reist i stående stilling. Deretter ble den bygget inn i et skur med Vigelands gipsoriginal ved siden av. Huggingen av figurene startet på toppen og fortsatte nedover. I hele 14 år jobbet tre steinhuggere (en norsk, en svensk og en dansk) med skulpturen, og i 1943 stod den ferdig. En møysommelig affære, med andre ord, men vel verdt det. Her finner vi i dag et flott og prangende eksempel på både norsk kunst og bruk av norsk stein. Noe operaen ikke klarte til fulle. Dessverre.

– Ved Iddefjorden produserer vi fortsatt stein til Vigelandsparken, men nå for vedlikehold, og ingen kan se forskjell på nytt og gammelt, forteller Johnsen.

Iddefjordsgranitt er en 925 millioner år gammel intrusivbergart som består av kvarts, to typer feltspat (plagioklas og kali-feltspat) og glimmer (biotitt og muskovitt). Det kan også være små mengder amfibol i steinen.

Iddefjordsgranitt er fylkesstein i Østfold.

Her kan du finne mer informasjon om Iddefjordsgranitt:

www.geoportalen.no/nasjonalbergart/iddefjord.

Trenger regulering

Norsk natursteinindustri er langt fra hva den en gang var. Mange brudd er nedlagt, og flere sliter tungt med lønnsomheten. Larvikitt fra Vestfold og Telemark dominerer fullstendig både mht. volum og omsetning. Rundt omkring finner vi enkeltbrudd som driver på granitt, marmor, syenitt og for eksempel gneis, og her hjemme er norsk stein tatt i bruk i mange prestisjebygg. Oljemuseet prydes for eksempel av gneis fra Finnmark, og operaen har som kjent brukt granitt fra Sør-Trøndelag. Og i fjor leverte Jogra et 20 tonn tungt brønnlokk av Østfoldgranitt til tusenårsstedet i Stavanger. Mange vil også huske at en 14 meter høy granittblokk fra Iddefjorden, hvor den ene siden har en naturlig isskurt overflate, dekorerer en hel vegg i den fellesnordiske ambassaden i Berlin. Så det skjer mye positivt, men skjær i sjøen finnes.

– Vi skal ikke svartmale fremtiden for norsk stein, men vi har noen problemer, og ett av dem er kommunenes manglende evne til å drive god arealplanlegging. Vår erfaring er at det ikke er lett å regulere områder til steinbrudd, påpeker Bjørn Erik Johnsen.