Resirkulering blir av mange sagt å være løsningen på verdens sterkt økende metall- og mineralbehov, og senest i debatten om ny kobbergruve i Kvalvik kommune i Finnmark er resirulering trukket fram som en mulig erstatning for bygging av nye gruver.
Kanskje er det ikke så enkelt.
På konferansen om «Europas råstofftilgang» i Oslo i februar ble temaet problematisert av Karen Hanghøy, leder av EIT Raw Materials.
– Vi trenger å resirkulere, men vi trenger også gruvedrift, er hennes konklusjon.
Begrunnelsen hennes kan oppsumeres i følgende punkter:
- Verden får stadig flere mennesker med et økende behov for materialer, og da hjelper det heller ikke om vi har en resirkuleringsgrad på uoppnåelige 100 %
- Vi bruker stadig mer materialer per person (vi bruker for eksepel 1000 ganger mer aluminium i dag enn for 100 år siden)
- Antallet metaller vi bruker øker kontinuerlig, og snart bruker vi nesten hele det periodiske systemet
- De nye materialene som har blitt tatt i bruk kan vi foreløpig ikke sirkulere fordi de ikke har bært brukt lenge nok (de er bundet opp i bruk)
- Vi kan heller ikke resirkulere materialer som er i bruk, vindmøller kan for eksempel være i drift i 50 år før de tas ned, og husene våre står enda lenger
I debatten om resirkulering minnet Hanghøy også om at graden av resirkulering varirerer mye fra metall til metall. Mens vi for kobber og jern for eksempel kan resirkulere over 50 prosent, kan vi for de fleste elementene i det periodiske system resirkulere mindre enn 1 prosent.