Gull til Norge

Martin Landrø er en av disse. Han har gjort det til sin livsoppgave å få mer olje og gass ut av reservoarene. Oppskriften er å videreutvikle de seismiske metodene.

Mange mener at han langt på vei har lyktes i sine bestrebelser allerede. Dermed ikke sagt at han er mett og fornøyd. Langt derifra. Det er fortsatt mer å forske på. Fremtiden vil bringe små og store oppdagelser. Og går det som han vil, skal noen av disse komme fra et nytt Senter for Fremragende Forskning med ham som leder. Det gjenstår bare at forskningsrådet er enig med ham; at det også mener at vi sårt trenger et senter for avbildning og monitorering av undergrunnen ved hjelp av geofysiske metoder. Vi får vite svaret neste år.

Hvis senteret blir en realitet, vil det bety en skikkelig anerkjennelse, for ham personlig, men ikke minst for den forskningsgruppen han tilhører. Anerkjennelse har han for øvrig fått så det rekker. Langt mer enn han noen gang kunne drømt om. Det skal vi høre om nå.

Petroleumsforskningens Nobelpris

Martin Landrø, professor i geofysikk ved Institutt for anvendt geofysikk og petroleumsteknologi ved NTNU, har en 25 år lang karriere innen petroleumsforskning å vise til. Mye bra arbeid er gjort. Det skjønner vi, for hedersbevisningene har vært mange og tunge opp gjennom årene. Gang på gang har han løpt trappene opp til podiet og mottatt hyllesten fra gode kolleger. Her hjemme så vel som i utlandet. For anerkjennelsen er internasjonal. Navnet ”Landrø” klinger godt fra India i øst til Brasil og USA i vest.

Men ingen av de tidligere prisene han har fått kan måle seg med den han mottok i juni. Som første nordmann ble Landrø tildelt utmerkelsen Eni Award innenfor kategorien New Frontiers of Hydrocarbons. De fleste av oss har ikke en gang hørt om denne prisen. Men i følge oljeselskapet Eni, som står bak med både ideer og penger, tar den mål av seg til å være petroleumsforskningens Nobelpris. Intet mindre. Nå snakker vi heller ikke bare om en pris innen geofysikk. Vi snakker om en pris som dekker hele verdikjeden fra leting og produksjon til transport, distribusjon og raffinering, oppstrøms- så vel som nedstrømsvirksomhet.

Gjennom denne pristildelingen får vi også en fullstendig bekreftelse på at norsk petroleumsforskning ligger helt i toppsjiktet. Vi har visst det lenge, men selvsagt er det godt å få det stadfestet av et internasjonalt miljø av renommerte forskere. Det er nemlig en 24 mann stor komité, tidligere nobelprisvinnere inkludert, som står for utvelgelsen, etter en lang og omstendelig prosess. Ved hjelp av et fulltids sekretariat ble mer enn 1000 kandidater vurdert foran årets prisutdeling.

Vi tar av oss hatten.

Konge for en uke

Den første beskjeden kom på e-post. Men sindig som han er, lot ikke Martin jubelen gå i taket av den grunn. E-posten kunne jo være falsk, tenkte han, og følte slektskapet med pinnsvinet Ludvig. Bedre ble det da han fikk et godt, gammeldags brev frankert med et ekte frimerke. Da kunne champagnen sprettes i lag med hans bedre halvdel, Ingjerd, og sammen kunne de starte planleggingen av en hel uke til ende i Roma. På Enis regning.

Limousine ventet på flyplassen. En suite stod til disposisjon på et av byens beste hoteller. Rosinen i pølsen var likevel seremonien som foregikk i det mildt sagt fasjonable Quirinal Palace. Bygget i 1583, og beliggende på den høyeste av de sju toppene som omkranser hovedstaden, disponeres palasset i dag av den italienske presidenten, Giorgio Napolitano. Tidligere har både paver, konger og presidenter bodd der. Rammen rundt prisutdelingen var med andre ord den aller beste.

Stivpyntet, glattbarbert og nyvasket fikk professoren overlevert en 330 gram tung gullmedalje og en sjekk pålydende 150.000 Euro (gang med 8!). Selvsagt er navnet vakkert inngravert i medaljen. Og med praktfulle gobeliner på veggene var det ingen ringere enn nettopp Giorgio Napolitano som ledet høytydeligheten. Den første gruppen av gratulanter bestod deretter av styreformannen og administrerende direktør i Eni. Senere ble det anledning til å motta lykkeønskninger fra nobelprisvinnere og andre notabiliteter i lyset fra overdådige lysekroner.

Hva presidenten sa, nei det husker han slett ikke, prisvinneren, han var alt for nervøs til å huske noe som helst, bortsett fra at han vet at han lett forfjamset svarte med sine to innøvde italienske ord – gracie mille– da gratulasjonen ble fremført – på engelsk.

Forskning lønner seg

Det smaker fugl av dette. Og ingen er vel i tvil om at ekteparet Landrø i noen hektiske dager følte at de satt på den grønne gren. Men hjemme ventet hverdagen. Riktig nok hadde studentene dratt på ferie, men forskeren må forske videre. Et aldri så lite tilbakeblikk er likevel på sin plass.

Hva var det som lå til grunn for at nettopp denne mannen ble tildelt en slik æresbevisning? Vi snakker tross alt om en tilsynelatende ganske alminnelig landsens kar som trives best i jeans og åpen skjorte. Jovial og trivelig er han også. Fremfor alt usnobbet.

La oss like godt låne Enis ord, fremført av den italienske presidenten (vi tar det på engelsk): ”The application of Professor Landrø’s technology permits to increase significantly the factor of hydrocarbons recovery .”

Sagt på en annen måte, Landrøs bidrag til å forbedre utvinningsgraden på norsk sokkel har gitt oljefondet en betydelig verdiøkning. For det samme fondet er mannen faktisk mye mer verdt enn sin vekt i gull (tilsvarende et par hundre millioner kroner). Men ikke bare det norske oljefondet, her snakker vi om teknologi som både norske (les Statoil) og andre oljeselskaper kan dra nytte av i utlandet.

La oss håpe forskningsministeren får dette med seg – før Statsbudsjettet blir klubbet senere i høst. Petroleumsindustrien ønsker seg som kjent mer midler til forskning. Fordi den vet at forskning lønner seg.

CEO i Eni var heller ikke snau i sin karakteristikk av vinnerne (det var i alt fire klasser: New Frontiers of Hydrocarbons, Renewable and Non-conventional Energy, Environment Protection, og Debut in Research): ”The winners are examples of global excellence in our fields of activity.”

Gjennombrudd med 4D

Neste år er det 50 år siden det for første gang ble skutt seismikk på norsk sokkel. Siden den gang har seismikk alltid utgjort grunnlaget for den strukturelle forståelsen og kartleggingen av prospekter, funn og felt. Men etter hvert som teknologien har gjort flere ”kvantesprang”, har det seismiske datagrunnlaget fått stadig flere anvendelsesområder. Direkte påvisning av hydrokarboner i letefasen er ett slikt område, monitorering av reservoaret i produksjonsfasen et annet.

Ingen skal derfor være i tvil om at geofysikerne har spilt en svært betydningsfull rolle i utforskningen av og utvinningen på norsk sokkel.

Martin Landrø er én av disse. Etter doktorgrad i fysikk gikk han direkte til det sterke trondheimsmiljøet innen petroleumsforskning. Hans store gjennombrudd kom på slutten av 90-tallet.

Det skulle dreie seg om økt utvinning. Om å produsere mer av den oljen som alle vet blir liggende igjen i reservoaret, men som ingen vet hvor ligger. Og det er nettopp innenfor dette fageltet myndighetene nå mener at det er nødvendig å satse tungt i håp om å forlenge oljealderen. Professoren er derfor godt forberedt.

Gullfaks-feltet har lenge vært forskerens viktigste laboratorium. Her er det mengder av data, og etter mange års produksjon var det på 90-tallet stor interesse for å finne lommer med olje som ikke hadde blitt produsert. Problemet var altså å finne dem. For deretter å bore inn i dem og pine ut de siste dråpene.

Svaret ble 4D-seismikk. På 1980-tallet hadde 3D-seismikk revolusjonert evnen til å avbilde undergrunnen, og ved å gjenta operasjonene en tid senere var tanken at det burde være mulig å se hvor oljen hadde blitt produsert. I 1995 ble det derfor igangsatt et stort anlagt studium på Gullfaks, mens Landrø fortsatt var i Statoil, og dette bekreftet antakelsen. Det var gode nyheter for Statoil, for den internasjonale oljeindustrien og for Norge.

I GEO 01/2000 (”4D seismikk gir mer olje”) ble arbeidet presentert for allmennheten. Landrø og hans fire medforfattere skriver at ”bruk av repeterte seismiske data for å kartlegge og overvåke Gullfaks-reservoaret har vist seg å være svært nyttig.” Det siste tar vi som et understatement. De konkluderer med at ”Gullfaks 4D-studiet har bidratt i vesentlig grad til en forbedret reservoarstyring”.

Eksperimentet resulterte i en prisbelønnet artikkel i det vitenskapelige tidsskriftet Petroleum Geoscience [1] med Landrø som hovedforfatter. På den måten har han fått ry for å ha vært i fremste rekke under utviklingen av 4D-seismikk som metode. Teknologien er i dag i bruk på de fleste feltene som Statoil opererer, og den har hatt stor betydning for å øke utvinningen på norske så vel som utenlandske felt.

Ekte forskere hviler ikke på sine laurbær. Neste skritt var derfor å finne ut om det var mulig å skille mellom endringer i trykk og endringer i oljemetning etter hvert som oljen ble produsert fra reservoaret. Ideen kom ”dalende ned fra himmelen” og ble deretter umiddelbart utredet gjennom en lang helg. Filosofien bak var at med to ukjente trengs to ligninger. Knepet var å knytte den ene ligningen til den vertikale trasen og den andre til fjerntrasen.

En mandag morgen ble en bråte med kompliserte ligninger presentert for sjefen. ”Utrolig bra,” var responsen. Så da var det bare å fortsette.

Igjen var Gullfaks-feltet et perfekt laboratorium. Resultatet stod ikke helt til forventningene, i følge Landrø, men det hadde sannsynligvis med datakvaliteten å gjøre. Uansett var det godt nok, og i dag er det mange seismikkselskaper som tilbyr å prosessere data for å skille mellom trykk- og metningsendringer i reservoaret.

Studiet endte opp med en vitenskapelig artikkel i Geophysics som for alltid vil stå som en milepæl i anvendelsen av seismiske data. Ingen hadde nemlig gjort dette før. Ideen var genuint ny. Derfor fikk forskeren SEG best paper in Geophysics award for 2001.

De siste ti årene har Landrø derfor vært en bauta i den internasjonale seismikkindustrien.