Det er neppe gjennomtenkt.
«CO2-fangst og -lagring er den løsningen som er mest effektiv vil å kutte tilstrekkelig med utslipp, samtidig som man ivaretar utvikling og vekst i industrien, til lavest mulig kostnader for samfunnet,» mener Norsk olje og gass (Norsk olje og gass, 26.09.18).
Dette er en drøy påstand. V savner en konsekvensutredning. Den må ta for seg flere aspekter ved CCS.
For det første, hvor mye CO2 går med i prosessen med å fange, transportere, mellomlagre på land og lagre under havbunnen? Alle de 4 leddene krever selvsagt energi, inklusive byggingen av de store anleggene som er nødvendig, og energiforbruket må omregnes i CO2-enheter – i et livsløpperspektiv. Vi må ganske enkelt få dokumentert hva nettoeffekten av CCS-prosjekter vil bli.
For det andre, hvor fort må det bygges fangst- og lagringsanlegg for at det skal ha noen effekt på kort sikt? La oss se på noen tall fra virkeligheten. De forteller i all korthet at om CCS skal ha noen effekt, må det bygges anlegg i en fart som langt overskrider det som er oppnådd hittil.
Verdens totale utslipp av CO2 utgjøre omtrent 36 milliarder tonn per år, og fra 2016 til 2017 økte de totale utslippene med 610 millioner tonn. Gitt at ett anlegg fanger og lagrer én million tonn CO2 per år (slik som Sleipner-lagringen), må verden altså bygge 60 anlegg per år gjennom ti år for å komme opp i samme volum.
Kina alene var omtrent skyld i halvparten av fjorårets økning (320 millioner tonn). For å stagge utviklingen i Kina måtte vi derfor hatt 300 anlegg på størrelse med det årlige lagringsvolumet i Sleipner-feltet. Det er fristende i å spekulere i at handelskrigen mellom USA og Kina kan få betydelig større virkning i utslippsreduksjoner enn en drøss med CCS-prosjekter.
For det tredje, vi trenger å kjenne kostnadene ved CCS. Gitt at oljen koster 700 kroner per fat, vil én million tonn olje koste knapt fem milliarder kroner. Til sammenligning koster NORCEMs fangstprosjekt ca. to milliarder kroner per tonn (https://geo365.no/miljo/dyrt-veldig-dyrt/). Sagt på en annen måte: Norge må produsere 400 000 tonn (nesten tre millioner fat) olje for å dekke inn kostnadene. Det er mange som ville sagt til å disponere et og et halvt døgn med oljeproduksjon fra norsk sokkel.
Disse problemstillingene bør adresseres før vi satser tungt på CCS. Vi trenger en konsekvensutredning som innbefatter både CO2-regnskap og kostnader. Eller er det slik at vi har blitt så rike i dette landet at kostnader ikke spiller noen rolle, så lenge motivet er idealistisk?
