Tilsvarende anekdoter blir fortalt fra andre malmfunn. Riktigheten av dem skal vi ikke ta stilling til. Men de er morsomme, og vi liker å tro at tilfeldighetene rådet.
Men det var heller ikke geologer som fant malmen som la grunnlaget for de første norske gruvene.
De første funnene av malm ble i stedet gjort av bønder som vandret i fjellet eller av profesjonelle skjerpere. De siste var på jakt etter blinkende mineraler som i beste fall inneholdt gull, sølv, kobber eller andre metaller. Geologene entret «banen» lenge etter at de første metallforekomstene var påvist og gruvedriften kommet i gang. Begrepet geolog, eller geologi, eksiterte faktisk ikke i den tidlige norske gruveæraen.
Mye har endret seg siden sølvfunnet på Kongsberg for snart 400 år siden. Men det er (veldig) lenge mellom at vi i dag blir presentert for nye funn som er store nok til å starte gruvedrift. Per i dag har vi faktisk bare 2 metallgruver i drift (hvis vi regner med Titania i Rogaland, den andre er Rana Gruber). Det er for tiden heller ikke mange prosjekter – om noen – som nærmer seg realisering. Unntakene er det som skjer i Naustdal og Repparfjord. Mangelen på prosjekter skyldes i all hovedsak at ingen har vært i stand til å påvise nye forekomster som er store nok.
Med den bakgrunnen er det fristende å påstå at norsk mineralindustri – den delen som dreier seg om metaller – ikke går noen lys framtid i møte. For i tillegg til at det tar lang tid å gjøre et funn, som i beste fall viser seg å være kommersielt etter flerfoldige år med geologiske og geofysiske undersøkelser, tar det svært (!) lang tid å få de nødvendige tillatelsene. Prosjektene i Naustdal (rutil) og Kvalsund (kobber) viser dette med all tydelighet.
Det er mange tapere her: Distriktene som ikke får arbeidsplasser og inntekter, de norske og europeiske storsamfunnene som i enda større grad blir avhengig av å importere mineraler fra fjerne deler av verden, og ikke minst mister det norske samfunnet muligheten til å utvikle nye produkter og tjenester basert på egne råstoffer og egen bergverksindustri. Slik Sverige og Finland har lyktes med. Og Norge. Men da for oljeindustrien.
Norge er så visst ikke et foregangsland når det gjelder å finne og utvikle mineralforekomster. Nå må noen ta ansvar for at vi går inn i framtiden med rett kurs. Det dreier seg om hva vi i Norge skal leve av «når oljen tar slutt».
Gruvedriften på Røros ble nedlagt i 1977. Da hadde det blitt drevet på såkalte VMS-forekomster i 333 år. Lite visste man den gangen om at det drøyt 30 år senere skulle startes produksjon på den samme type avsetninger i dyphavene. Alle de viktigste sulfidmalmene i Norge er VMS-forekomster (se omfattende artikkel i GEO 04/2000, side 28-34). De ble utfelt på havbunnen som store linse- elle lagformede avsetninger av jernsulfider (mest svovelkis) , kobberkis, sinkblende og blyglans. Foto: Halfdan Carstens
KOMMENTER DENNE SAKEN