Gurli Meyer ved Norges geologiske undersøkelse (NGU) kan det som er verd å vite om kvernsteinbrudd i Selbu i Sør-Trøndelag (GEO 4/2007) og Hyllestad i Sogn- og Fjordane (GEO 03/2005). Sammen med forskere fra Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Norsk håndverksutvikling, Universitetet i Bergen og Arkeologisk museum ved Universitetet i Stavanger har Gurli og kollegene Tom Heldal og Tor Grenne nå fått fire millioner kroner fra Norges forskningsråd (NFR) for å forske på slike brudd i resten av Norge.
Kvernsteinen ble brukt til å male korn til mel, og sysselsatte folk i en rekke bygdesamfunn inntil begynnelsen av 1900-tallet da støpte kvernsteiner og nye typer maskindrevne kverner ble tatt i bruk.
– Ambisjonen er å samle mest mulig kunnskap om de mange produksjonsstedene for kvernstein som finnes i landet, og å plassere disse kulturminnene inn i en større historisk og samfunnsmessig sammenheng, sier Gurli.
For selv om forskerne så langt vet at Selbu og Hyllestad peker seg ut som særlig viktige produksjonssteder for kvernstein, finnes det også andre brudd, i Salten, Brønnøy og Vågå der produksjonen later til å ha vært stor.
– Disse siste stedene, og flere andre mindre brudd, vet vi mindre om, men takket være bevilgningen fra NFR får vi nå anledning til å kartlegge mange flere av dem, sammenlikne dem med hverandre og analysere hvordan de utviklet og endret seg over tid. Sammen med arkeologer, historikere, geografer og håndverkere som er involvert i prosjektet, ønsker vi også å danne oss et inntrykk av hvilke teknikker og redskaper som har blitt brukt når steinen ble brutt og kvernsteinen produsert, forteller Gurli.
Når prosjektet Millstone avsluttes i 2012 er målet å ha utviklet en detaljert database over de norske kvernsteinbruddene.
Det utvidede kvernsteinlandskapet
Kartleggingen, som omfatter feltarbeid, undersøkelser av kvernsteinsmateriale i arkeologiske samlinger og studier av skriftlige kilder, skal gi deltakerne i dette tverrfaglige prosjektet ny kunnskap om selve kvernsteindriften.
– Den kunnskapen vi utvikler om de ulike bruddene, er dessuten nødvendig for å kunne studere det vi kaller det utvidede kvernsteinlandskapet. I denne delen av prosjektet ønsker vi å finne ut mer om hvor kvernsteinen fra bruddene endte og hvordan den ble distribuert, forteller prosjektlederen.
En pilotstudie utført ved NGU viser at steinen fra de største bruddene kan skilles fra hverandre både når det gjelder overflatestruktur, mineralogi og geokjemi. Og forskerne vet allerede en del om hvor steinen havnet. Kvernstein fra Hyllestad er velkjent for gravende danske og svenske arkeologer, men om noen av de andre kvernsteinsbrudd har vært forvekslet med Hyllestadstein er et åpent spørsmål. I flere samlinger finner forskerne i tillegg stein av ukjent opprinnelse. Nå blir det et spennende detektivarbeid å finne ut hvor disse kvernsteinene kom fra. De kvernsteinene som allerede finnes i arkeologiske samlinger, skal derfor nå bokstavelig talt legges under lupen.
– Når vi har identifisert opprinnelsesstedet – steinbruddet i Norge – til en kvernstein som for eksempel ble brukt i vikingtiden i Danmark, gir dette oss i neste omgang viktig kunnskap om at nettopp det bruddet var i drift på denne tiden. Det er nemlig ikke alltid mulig å datere selve steinbruddene direkte. Gamle brudd er gjerne tildekket av bruddstein fra nyere brudd, og det er derfor vanskelig å skaffe seg en oversikt over hvordan bruddstedene har utviklet seg.
Ny metodikk og tydelige ambisjoner om formidling
Gurli har stor tro på at geologiske analyser av kvernsteinen, og et nært samarbeid med arkeologer og historikere, vil gi ny kunnskap om noen av de veiene kvernsteinen fra Norge tok, og de handelsnettverk den inngikk i. En del av prosjektet konsentrerer seg særlig om kvernsteiner fra vikingtiden og middelalderen, det vil si i årene fra ca. 800 til 1537. Fra denne perioden finnes svært lite historisk materiale. For den yngre kvernsteinshistorien skal gjenstandsstudiene kombineres med at historikere analyserer skriftlige kilder. Slik håper prosjektets deltakere å lære mer om hvordan selve produksjonen var organisert og hvilken rolle staten spilte i kvernsteinproduksjonen.
Fjorten forskere fra fem fag (geologi, arkeologi, håndverkskunnskap, historie og geografi) er involvert i det treårige prosjektet som startet opp 1. juli i år. Forskerne skal arbeide i tverrfaglige team og ha årlige arbeidsseminarer. Når Millstone avsluttes i 2012, kan vi forvente at den tverrfaglige forskningen har gitt ny kunnskap om kvernsteinproduksjonen og de politiske, økonomiske og sosiale sammenhengene den inngikk i. Går det som prosjektlederen ønsker, vil resultatene også formidles til allmennheten.
– Steinbruddene representerer viktige kulturminner, og de gir gode muligheter til både å formidle unik lokalhistorie og å sette denne inn i en større sammenheng.
Gurli og hennes prosjektmedarbeidere vil derfor svært gjerne at resultatene fra Millstone gjøres relevante for lærere og andre i de lokalsamfunnene som har kvernsteinbrudd i nærheten. Slik skal den lokale historiekunnskapen styrkes og en større bevissthet om steinbruddenes allmenne betydning og historie skapes.
– Aller helst vil vi også at den databasen vi utvikler over alle bruddene skal vekke et lokalt engasjement, bidra til at flere av steinbruddene gjøres tilgjengelig for turister og skoleundervisning og i større grad utnyttes som kulturminne.
– Det aller viktigste resultat for prosjektet er likevel å utvikle en samlet metodikk som også kan benyttes for studier av andre typer historiske steinbruddslandskap, som for eksempel kleberstein- og brynesteinsbrudd, konkluderer Gurli Meyer.
Kvernsteinens mange bruksområder
Kvernstein ble brukt i håndkverner, bekkekverner, kverner drevet av dyr eller større vann- og vindmøller. Størrelsen kunne variere, men prinsippet var likevel det samme. Det handlet om å male korn til mel mellom to roterende skiver av stein. Kverner har også blitt brukt til å male andre produkter, og det er bevart små håndkverner som blant annet ble brukt til maling av snus og salt.
Harde steintyper egnet seg best til kvernstein, da kom det lite stein i melet. Glimmerskifer med harde krystaller av staurolitt eller granat ble særlig mye brukt. Krystallene i disse gjorde at steinene beholdt maleevnen, selv etter at de var brukt i lang tid.
I Norge ble det produsert kvernsteiner i om lag 1300 år. Produksjonen tok slutt på begynnelsen av 1900-tallet. Det meste av steinen ble brukt i Norge, men helt fra vikingtiden ble det også eksportert kvernstein til Danmark og Sør-Sverige, senere også til Russland og i en viss grad til resten av Europa.
Det finnes flere kvernsteinslandskap i Norge. Hyllestad og Selbu er de største. Produksjonen i Hyllestad går tilbake til vikingtiden og var betydelig gjennom store deler av middelalderen. Produksjonen avtok en gang mellom 1300- og 1500-tallet, men det var drift i varierende målestokk helt frem til 1930. Fra 1500-tallet ser det ut som Selbu tok over som den viktigste kvernsteinsprodusenten, og den posisjonen beholdt Selbu i nesten 400 år.
Skrevet av Anne Kristine Børresen