Kambro-silurlagrekken på Hadeland består av flere lag med kalkstein som enkelte steder har blitt omvandlet til marmor.
– Det finnes en rekke kalkstein og marmorbrudd på Hadeland som har blitt drevet gjennom flere århundrer. Først og fremst var dette rene uttak av blokkstein, slik som steinblokker av den siluriske Pentameruskalken til Søsterkirkene og St. Petrikirken på Gran. Men kalksteinen også var viktig som grunnmateriale for mørtelproduksjon, forklarer Ragnar Knarud, geolog med lokalkunnskap om både geologi og kultur.
– Marmoren fra Buhammeren er opprinnelig en sen-ordovicisk kalkstein (Gagnumformasjonen) som ble utsatt for kontaktmetamorfose i perm. På Hadeland er det flere permiske vulkanplugger, der Brandbukampen, Sølvsberget og Buhammeren med Kjeksustoppen (disse to siste betegnes som en dobbeltvulkan) er de mest kjente. Det er imidlertid bare på østsiden av Buhammeren at vi finner marmor der både tilstedeværelse av kalkstein og riktig nærhet til gabbrointrusjonen for kontaktmetamorfose er oppfylt, opplyser Knarud.
På Wien ved Buhammeren var det i første halvdel av 1900-tallet flere forsøk på drift i marmorbruddet. Aktiv drift var det likevel bare i én periode.
Drøyt 15 år etter at det for første gang ble startet drift på larvikitt (1884), fant en lokal entusiast og amatørgeolog på Hadeland marmor på egen grunn. Brytningen kom raskt i gang, men blokkene var ikke egnet for salg. De ble i stedet brukt som grunnmur i et nytt grisehus. Det første forsøket var derfor mislykket.
Foto: Halfdan Carstens
Neste forsøk, 30 år senere, var mer gagnlig. Eksperter fra et steinhuggerfirma ble trukket inn, og ved hjelp av moderne teknikker lyktes det å ta ut marmorblokker uten sprekker. Lønnsomheten var likevel dårlig fordi blokkene sprakk opp senere, da de skulle bearbeides. Årsaken var sannsynligvis at marmoren lå i dagen og derfor var utsatt for store temperatursvingninger. Driften ble derfor gitt opp.
Det Ankerske Marmorselskap, med erfaring fra drift på Fauskemarmor, var neste aktør i Buhammeren. Igjen ble ny teknikk innført. Denne gang ble marmoren skåret ut med en wire. Tolv mann jobbet i bruddet, og ni av dem gikk skift, døgnet rundt. Vinterstid var det ikke drift. Blokker som veide fra ett til ti tonn ble transportert med lastebil til Gran stasjon for omlasting til tog, og deretter med båt fra Oslo til kunder i Nederland og Tyskland. Men også denne gang ble driften lite lønnsom, og virksomheten ble avviklet før 1940, etter 12-14 års driftstid.
Paradoksalt nok var imidlertid marmoren fra Hadeland, med blå og brun sjattering, svært populær, og derfor ble det gjort enda et forsøk på å bryte steinen, denne gang i 1967. Men svinnet ble alt for stort pga. oppsprekking, så lønnsom virksomhet forble en umulighet.
– Det brytes også stein fra dette området i dag, men nå benyttes steinen som pukk i tilsetninger til mobile asfaltanlegg. Det er ikke bare mat fra Hadeland som er kortreist, også steinen i asfalten er det, påpeker Ragnar Knarud.
