I 2024 er det 200 år siden Jens Esmark publiserte[1] sin banebrytende teori om oppdagelsen av Istiden. Historien bak er utførlig fortalt av Geir Hestmark i boka Istidens oppdager. Jens Esmark. Pioneren i Norges fjellverden (2017) og er tilgjengelig i en forkortet versjon på geo365.no. Boka er inspirasjonskilde til en serie artikler som ser på forskjellige aspekter av Istiden, både i Norge og nedover i Europa. Alle artiklene finner du her.
Det var iskaldt. Året rundt. Ingen mennesker. Ingen dyr. Ingen trær. Ingen blomster. Et dødt landskap.
En hvit verden. Hvite fjell. Hvite vidder. Hvite daler. Hvitt hav. Bare is og snø.
Det er dette bildet nordmenn flest har av Istiden. Det er dette vi ble fortalt på skolen og senere fått bekreftet gjennom media. Men Istiden er så mye mer. Den var til tider også grønn. Kalde vintre og kalde somre ble avløst av milde vintre og varme somre. Om igjen og om igjen.
Vår gjengse oppfatning av Istiden er moden for revisjon. Men før vi kommer så langt, tar vi en liten tidsreise.
Under et teppe av is
Vi drar 20 000 år tilbake i tid. Nok en gang har et tykt, kaldt teppe av snø og is lagt seg over landet. Vi er midt inne i siste istids maksimum. Istidsforskerne forteller at den globale årsmiddeltemperaturen var seks til åtte grader kaldere enn hva den er nå.
Det er disse ugjestmilde forholdene vi forbinder med Istiden.
Innlandsisen over Nord-Europa var på sitt aller største for 18 000-25 000 år siden[2]. Da var den nesten 3000 meter tykk innerst i Bottenviken og dekket det aller meste av de nordiske landene, men også de baltiske statene Litauen, Latvia og Estland. Isen nådde dessuten et godt stykke ned i England, Irland, Nederland, Tyskland, Polen og Belarus. Store deler av Sibir var også nediset. [3]
Islokket over landområdene la seg også over Nordsjøen så vel som kontinentalsoklene utenfor Midt-Norge og Barentshavet. Svalbard og Karahavet nord for Sibir var lukket inne. Der den grunne sokkelen skråner ned mot det bekmørke dyphavet, gikk yttergrensen for isbremmen utenfor kysten. Breene som kom ut fjordene kalvet, og utenfor fløt isfjellene tett.
Flere av fjellområdene langt sør i Europa gikk heller ikke fri. Alpene for eksempel, men også Pyreneene mellom Spania og Frankrike, Karpatene i Øst-Europa og Kaukasus mellom Svartehavet og Det kaspiske hav var lukket inne i kald is. Så må vi ikke glemme Island, hvor det fremdeles er mange og store isbreer.
Kvartær – Istiden
Begrepet kvartær – de siste 2,6 millioner år i Jordas geologiske historie – ble innført i 1829 for å beskrive avsetninger som var yngre enn de som tilhørte den foregående perioden (tertiær). Ordet kvartær kommer av latin quaternarius som betyr «én av fire». Begynnelsen på perioden faller sammen med nedisingen på nordlige breddegrader. Kvartær er derfor synonymt med Istiden. Kvartær deles inn i to epoker: pleistocen (2 580 000 til 11 700 år siden) og holocen (11 700 år siden frem til i dag). I tillegg er det bred enighet om at det må ryddes plass for en tredje epoke: antropocen – menneskets tidsalder (der antropo er gresk for menneske og cen for ny) – og at denne markerer vår sivilisasjons (negative) innflytelse på naturen og miljøet, og da spesielt i tiden etter den industrielle revolusjon. Vi setter for eksempel spor i form av klimaendringer, utrydding av arter og forurensning.
Ikke bare is
Istidsforskningen har gjort enorme framskritt etter at kunnskapen om tidligere tiders klima har økt gjennom analyser av oksygenisotoper fra isbrekjerner og dyphavssedimenter.
Mens den rådende oppfatning for et halvt århundre siden var at Jorden hadde gjennomgått 4 istider, vet vi nå at det har vært 40 – kanskje 50 – istider, og at det ikke alltid var (is)kaldt. Forskerne har også fått klare beviser på at klimaet har vært i kontinuerlig endring, fra kaldt til varmt, og fra varmt til kaldt. Videre har de vist at endringene mellom istider og mellomistider har vært sykliske, og at dette skyldes varierende solinnstråling, og at dette igjen kan forklare hvorfor vi har istider som kommer og går.
Til tider var det altså svært kaldt i tusenvis av år, slik at isdekket har kunnet bygge seg opp og legge et hvitt lokk langt utover de nordiske landene. Til andre tider har det derimot vært varmt, til dels varmere enn i dag, hvor all isen over landet vårt smeltet vekk. Imellom disse ytterpunktene varierte temperaturen mellom ganske kaldt og ganske varmt.
Den tiden vi kaller Istiden omfatter derfor et bredt spekter av landskapstyper der isen har kommet og gått, og hvor det til tider har vært enda mer skog enn i dag. Gjennom halve Istiden – 1,2 millioner år – har det vært lite eller ingen is (se kakediagrammet).
Landområder forsvant
Utbredelsen av isdekket definerte langt på vei landskapet. Men da det ble varmere og isen smeltet, hadde også det stor betydning for landskapet. Elver med kolossal vannføring oppstod der det før var tørt land, mens små bekker ble til frådende elver andre steder.
Flomhendelser opp gjennom historisk tid gir en liten pekepinn på at naturkreftene kan være voldsomme (for eksempel Storofsen i 1789) når vannet får strømme fritt.
Enda mer dramatisk enn i dalførene var det i mange av verdens kyststrøk. Bakgrunnen er at veldig mye vann var bundet opp i is under de kaldeste periodene. Derfor var havnivået på Jorda mye lavere enn hva det er i dag. Under siste istids maksimum var havnivået for eksempel 130 meter lavere[4].
Da isen smeltet og havnivået steg, ble de lavest liggende kystområdene på Jorda oversvømmet. Doggerland, som forbandt Storbritannia med Europa, er et nærliggende eksempel. Et annet er Sundaland mellom Sørøst-Asia og Australia. Vi må heller ikke glemme Beringia mellom Russland og Alaska. Lavt havnivå muliggjorde innvandring fra Eurasia til Nord-Amerika av både mennesker og dyr før havet steg etter siste istids maksimum. Med til denne historien hører at Beringia hadde et tørt klima og ikke var nediset.
Der isen hadde ligget og trykket jordskorpen ned, slik som over Norge, steg derimot landet mer enn havnivået steg og forhindret at kystområdene druknet. I stedet skjedde det motsatte. Landet steg raskere enn havnivået og tørrla store områder på Østlandet og i Trøndelag. Det er bl.a. der vi i dag finner marin leire som er opphav til leirskred.
Ukjent dyreliv
Da isbreen over Norden rykket fremover tok den med seg det meste av løsmaterialet som lå foran dem. Leire, sand, grus og stein havnet på sjøen. Det samme skjedde med alle rester etter plante- og dyrelivet som hadde invadert landet og slått rot da det var mildt eller varmt.
Resultatet er at vi er så å si totalt uvitende om flora og fauna under Istiden. Med ett viktig unntak. Mammuten.
Basert på 24 funn av jeksler, støttenner og knokler (de aller fleste spredt oppover Gudbrandsdalen) kan vi med sikkerhet si at mammuten holdt til i høyfjellet i litt mildere perioder under Istiden.
Men hvorfor finner vi spor av mammut bare i Gudbrandsdalen? Hva med alle de andre høyfjellsområdene som preger Nordryggen (fjellkjeden gjennom landet vårt), og hva med alle dalene som ligger imellom? Ifølge geologene er det er ingen ting i veien for at mammuten kan ha holdt til på for eksempel Rørosvidda, Dovre, Valdresflya og Hardangervidda, så vel som i Østerdalen og Hallingdalen. At det ikke finnes bevis for dette, kan skyldes at vi ikke har gjort tilstrekkelig mange naturinngrep som kan avdekke tenner og skjelettdeler (for eksempel sand- og grustak). Østerdalen er for eksempel langt tynnere bebodd enn Gudbrandsdalen og har derfor færre inngrep. Østerdalen har også vært utsatt for sterk erosjon. Alle spor etter mammut kan ganske enkelt være forsvunnet.[5]
Norske mammutfunn
Alle mammutfunn er gjort i Gudbrandsdalen eller i forlengelsen av denne mot sør. Mens det første funnet ble gjort i 1886 (jeksel) i en rasskråning, der finneren brukte «steinen» til å knuse salt, er det foreløpig siste funnet gjort i 2013 (støttann) i et sandtak. Alle restene etter mammut er vasket ned fra fjellet med vann og isbreer og blir funnet i sand- og grusavsetninger. Det er derfor umulig å drive systematisk leting. Eventuelle nye funn er derfor avhengig av tilfeldigheter.
Endringer var normalen
Klimaet – definert ved temperaturen – varierte ofte og mye under Istiden. Derfor vekslet landskapet mellom å være hvitt og grønt. Nyere forskning viser i stor detalj hvor ofte og hvor mye temperaturene endret seg. Det er tema for neste artikkel.
Forfatteren setter pris på kommentarer: halfdan@geo365.no
[1] Esmark, J. 1824. Bidrag til vor Jordklodes Historie. Magazin for Naturvidenskaberne.
[2] Det brede tidsspennet for siste istids maksimum (7 000 år) skyldes at breens yttergrense ikke ble nådd på samme tid over hele det svære området som den dekket.
[3] Animasjon: https://www.youtube.com/watch?v=LhMWmo1Y8CI
[4] Hvis i tillegg all den resterende isen på Jorda hadde smeltet, ville havnivået steget med ytterligere 70 meter og druknet de aller fleste storbyene i verden. Brorparten av smeltevannet hadde kommet fra isen over Antarktis, og bare dette volumet tilsvarer omtrent 60 m havnivåstigning.
[5] I boka Mammut og menneske (2023) forteller Ole Nashoug og Johan Petter Nystuen alt som er verdt å vite om mammuten.