Midt under Istiden – lenge før det kom mennesker til landet – tilhørte den vår fauna. Helt sikkert. Det viser 24 funn av knokler, tenner og støttenner. Det første funnet (en jeksel) ble gjort i Vågå i 1886, og nesten alle de resterende funnene er også gjort i Gudbrandsdalen. Mange som resultat av naturinngrep.
Men hvorfor finner vi spor av mammut bare i Gudbrandsdalen? Hva med alle de andre høyfjellsområdene som preger Nordryggen (fjellkjeden gjennom landet vårt), og hva med alle dalene som ligger imellom? Forfatterne kommer oss i møte. De åpner for at mammuten har holdt til på for eksempel Rørosvidda, Dovre, Valdresflya og Hardangervidda, så vel som i Østerdalen og Hallingdalen. At det ikke finnes bevis for dette, kan ha en geologisk forklaring (s. 38-39). Men det kan også skyldes at vi ikke har gjort tilstrekkelig mange naturinngrep som kan avdekke tenner og skjelettdeler (for eksempel sand- og grustak).
Til tross for mange funn som gir grunnlag for underholdende spekulasjoner om et forsvunnet mammutland, har ikke mammuten fått spesiell oppmerksomhet blant kvartærgeologene. Dyrelivet under Istiden (de siste 2,6 millioner år) er i det hele tatt en forsømt del av den geologiske fortellingen om landet vårt. Så kan det innvendes at kunnskapen av god grunn er liten. Det er få spor. Alle er skyflet bort av fremrykkende isbreer. Men våre professorer kunne kanskje ekstrapolert fra alt forskerne har lært oss om livet på steppene og tundraen nedover i Europa? Det var jo bare under siste istids maksimum (26 000 – 18 000 år siden) at landet og havet utenfor var fullstendig dekket av is. Under det aller meste av Istiden var landet helt eller delvis fri for is.[1]
Med boka Mammut og menneske er dette gapende hullet nå definitivt tettet. Her står alt vi trenger å vite om vårt fremste istidsikon og samtidige pattedyr. Dertil får vi mye god kunnskap om tundraen og steppene (step er russisk og betyr «gresslette», s. 48) som grenset opp til innlandsisen (kapittel 4 og 5).
Omslaget på boka (som viser den pleistocene megafaunaen på steppene, dyr større enn 50 kg) er så flott at boka bør ligge godt synlig på kaffebordet, mens innholdet er så interessant og velskrevet at den bør leses – fra perm til perm. For geologer med interesse for mer enn sin egen lille nisje, bør den være pensum. For alle andre som er interessert i norsk natur, bør den erstatte mangt et fjernsynsprogram.[2]
Ole Nashoug (geo365.no: «Mammutmannen – en attraksjon i seg selv»), skogtekniker av utdannelse, og amatørgeolog på sin hals, har gjennom 50 år[3] interessert seg for den ullhårete mammuten, og på Vangsåsen øst for Hamar har han bygget et monument over både seg selv og mammuten[4]. Museet og festlokalet – livsverket der ingen slipper inn uten først å få et foredrag om istidsikonet og geologien på Hedmarken – bærer navnet Mammuthus, og det passer jo godt med at det latinske navnet på den ullhårete mammuten er Mammuthus primigenius.
Så hadde han enda en drøm. En bok om et tema som ingen norske forskere hadde grepet fatt i. Men som burde bli allemannseie (i alle fall i Gudbrandsdalen). Bondesønnen er en handlingens mann. Resultatet er nå klart for nysgjerrige lesere.
Men når vi vet så lite om mammuten (geo365.no: «Mammut – symbolet på Istiden»), ettersom det bare er gjort 24 funn av et begrenset antall kroppsdeler, og det aller siste eksemplaret på Jorda forsvant for 4 000 år siden, hvordan er det da mulig å skrive en hel bok om den?
Svaret er enkelt. Mammuten har beveget seg fra Afrika til Europa, deretter til Asia og videre til Nord-Amerika. De opptrådte i et stort antall, de dominerte steppene og tundraen i mange hundre tusen år før de døde ut, og det finnes et uendelig antall tenner og skjelettrester, foruten mange hele skjeletter. Enda viktigere er det at det har blitt funnet dypfrosne mammuter som er fullstendig intakte. Ikke mange fortidsdyr (om noen?) kan utvise maken. Det er derfor ikke til å undres over at mammuten har blitt et eget forskningsobjekt med utallige vitenskapelige artikler og egne konferanser (dog uten nordmenn til stede).
Nashoug tok initiativet til Mammut og menneske, og han har også vært drivkraften, hovedarkitekten og «feltgeologen». Det siste har medført reiser fra Jakutsk i øst til Yukon i vest. Midt imellom ligger en spennende lokalitet i Ukraina (s. 97-98) med 15 boplasser og 70 jakthytter som neandertalerne bygget med mammutbein. På den måten har han fått nærkontakt med funnsteder og kunnet suge kunnskap fra både mammutentusiaster og diverse museer. Leseren får heldigvis glede av denne reisevirksomheten som er gjort i formidlingens tjeneste.
Med seg har Nashoug Johan Petter Nystuen, som med sin professortittel og grundighet sikrer den vitenskapelige kvaliteten. For selv om vi har å gjøre med en populærvitenskapelig bok, må ingen fristes til å tro at det er tydd til lettvintheter. Alle opplysninger er grundig dokumentert gjennom en imponerende lang referanseliste.
De to står bak en delikat bok om et ullhåret snabeldyr som regjerte over store deler av verden fram til for ganske (i geologisk forstand) kort tid siden. Det umiddelbare inntrykket er heldigvis positivt. Svært positivt. Enkelt (men ikke kjedelig) oppsett. Flotte illustrasjoner. De siste er en kombinasjon av fotoer, kart, tegninger og gjengivelse av malerier. De siste høyner bokas visuelle kvalitet vesentlig. Det samme gjør mange av tegningene. All ære til Jan Fekjan. Bare nesten, forresten, Nashoug bør få litt ære han også, for at han har sett verdien av å ha disse kunstverkene med i boka (og investert deretter).[5] Fire intense år tok forfatternes «svangerskap» (dobbelt så lenge som mammutens svangerskap).
Vi kan glede oss over 250 illustrerte tekstsider. De kan leses sammenhengende, eller vi kan velge å hoppe litt frem og tilbake. Selv hadde jeg ikke tålmodighet til å lese 14 kapitler før jeg hoppet fram til spørsmålet om hvorfor mammuten døde ut. Det er jo tusenkronersspørsmålet. Hva mener de to om det, etter å ha levd med ikonet i flere år?
Var det de hyppige klimaendringene mot slutten av siste istid, med påfølgende endringer i habitater, som tok knekken på dem? Eller var det mennesket som forsynte seg litt for grådig av det enorme matfatet? Eller var det en kombinasjon?
Bakteppet er at det ikke bare var mammuten som døde ut før holocen. Store deler av den pleistocene megafaunaen bukket også under mens sapiensene la under seg større og større områder, skritt for skritt, kontinent for kontinent. Neandertalerne bukket for øvrig også under da sapiensene kom til Europa, om enn mye tidligere enn mammuten.
Forfatterne lander på denne gjennomtenkte konklusjonen: «Overbeskatning var ikke en generell og direkte årsak til at mammuten og andre medlemmer av megafaunaen døde ut. Mennesket påvirket faunaen med sin atferd, bruk og overforbruk av landskapet og naturen over lang tid».
Mammut og menneske leverer i henhold til tittelen på boka. Vi får et grundig innblikk i alle aspekter rundt storkaren som veide 90 kg ved fødselen og opp til 8 tonn som velvoksen. Ikke minst er den metodiske gjennomgåelsen av diverse mammutfunn både innen- og utenlands greit å få med seg.
Ingenting er utelatt (så vidt jeg kan bedømme), men kanskje burde den vært litt mer fokusert om selve «hovedpersonene», alle de staselige dyrene som kommer mot oss på forsiden av boka og har trådd istidslandskapet i fjellområdene våre? Menneskets utvikling er interessant nok, men burde kanskje vært tema et annet sted?
Forfatterne Nashoug og Nystuen har lagt til rette for at interessen for mammuten skal få sin renessanse i det norske geofaget. Nå er det opp til lærerne i skolen og på universitetet, samt opplysningsmedia, å gripe sjansen. Grunnlagsmaterialet er servert på et fat.
HALFDAN CARSTENS
Ole Nashoug og Johan Petter Nystuen
Mammut og menneske. En reise gjennom 66 millioner år.
Opplandske Bokforlag AS
Boka kan bestilles direkte fra Ole Nashoug
977 21 571
PS 1 Kritisk kommentar
Med tanke på at Mammuthus primigenius (den «norske» mammuten), og også Mammuthus columbi (den «amerikanske» mammuten) utviklet seg til en egen art i kvartær tid, stusser jeg litt over den detaljerte fremstillingen av klimautviklingen gjennom tertiær (inkludert en mengde bokstavforkortelser). Den står riktig nok i forhold til bokas undertittel («En reise gjennom 66 millioner år»), men føles likevel malplassert i vår streben etter å forstå mammutens utvikling.
PS 2 Kritisk kommentar
«Avhandlingen» om klimaet kunne gjerne også sagt rett ut at det er mye vi ikke forstår vedrørende klimaendringene gjennom de siste 66 millioner år. I stedet får vi servert vage forklaringer som for oss uvitende blir tåkelegging. Mitt hjertesukk (på generelt grunnlag) er at det må være lov å si rett ut at forskerne ikke har fasitsvar på alt. Også når det gjelder klimaet opp gjennom geologisk tid.
PS 3 Konstruktiv kommentar
I kapitlene 11 og 13 får vi en systematisk oppsummering av menneskets utvikling. Når neste opplag skal trykkes av denne boka (hvis dette skal med), ville det vært fint for oss lesere om vi fikk et slektstre for menneskets utvikling av samme kvalitet som treet for mammutens utvikling (s. 12-13).
PS 4 Et hjertesukk
Når du har oppvokst og levd livet på Hedmarken, kler det deg ikke at du pynter språket ditt med engelske oversettelser. Hvorfor skrive «overkill», når overbeskatning betyr det samme? Flere eksempler på unødvendig anglifisering finnes i boka. Dessverre er ikke våre mammuteksperter alene om å gjøre denne feilen. En annen sak er at bruken av for mange engelske termer og forkortelser forvirrer lesere som ikke er familiær med geologenes stammespråk.
[1] Landet blir til (2007), s. 521
[2] For den som vil fordype seg finnes det mange fine videoer om mammuter på YouTube.
[3] Iht. kapittel 17 fattet han første gang interesse for mammut da han i 1972 (29 år gammel) var på besøk hos Torgeir Garmo (en annen nestor i amatørgeologimiljøet)
[4] Ole Nashoug ble i 2014 hedret med kongens fortjenestemedalje i gull for sin innsats i formidlingens tjeneste og under Mjøsaksjonen.
[5] Kunstverkene er alle malt på oppdrag fra Ole Nashoug. Bildet på s. 8-9 er malt på veggen bak moskusene på informasjonssenteret (Mammuthus) han har bygget på Vangsåsen.