Livet i jura
Studier av oksygenisotoper tyder på at klimaet i jura stort sett var varmere enn i dag. Geologer antar at høyt innhold av drivhusgassen CO2 førte til en temperatur kanskje åtte grader varmere enn nå. Det varmere klimaet førte til endringer i biodiversiteten både til lands og i havet.
Som i trias var plantelivet dominert av bregner, sneller og etter hvert ekte bregner, samt nakenfrøete planter som bartrær, cycadéer (konglepalmer) og ginkgo. Blomster i seg selv er ganske skjøre deler av en plante og blir sjeldent fossilisert. Dekkfrøete blomsterplanter var fortsatt ikke.
Planteetende insekter, blant annet biller, utviklet seg i takt med plantelivet. Nye typer plantemateriale betydde nye næringskilder og nye nisjer for disse insektene. Ettersom planter er primærprodusenter, kan vi gjerne si at disse banet veien for dyrelivet som tilpasset seg nye muligheter for å skaffe seg mat. Denne tilpasningen ble enda mer påtakelig i kritt da blomsterplanter fikk et veldig nært forhold til pollinerende insekter.
Ferskvannsmiljøene fikk en oppblomstring av mange virvelløse dyr samt nye amfibier, skilpadder og krokodiller.
Havnivået økte igjen i jura, det oversvømte lavlandet og det ble etablert grunne, varme sokkelområder med et yrende liv. Mikroskopiske alger og dyreplankton etablerte seg i store mengder og dannet basis for næringskjeden da som nå. Koraller og svamper økte i diversitet og dannet revstrukturer. I revene var det også et yrende liv med muslinger og snegler, samt de etter hvert litt sjeldnere brachiopodene og sjøliljene. Skallbærende blekkspruter i form av ammonitter viste etter hvert en svimlende evolusjonstakt. Nye slekter og arter utviklet seg ganske raskt og jura er delt inn i utallige soner basert på opptreden av ammonitter. Sammen med de mikroskopiske foraminiferene er disse de viktigste verktøyene for å datere og korrelere jurassiske lagrekker. Belemnittene (blekkspruter med et indre skall) viste også en rask evolusjonstakt i jura.
Mot slutten av jura opplevde jorda en mindre utdøingsepisode. Denne er koblet opp mot økende vulkansime og et varmere globalt klima. Det er antydet at oppvarmingen opp mot grensen til kritt kan ses som et resultat av avsmelting av frosset metan (klatrater) og økt tilførsel av metan til atmosfæren (se forklaring i forbindelse med perm-trias-utdøingen).
Dinosaurenes tidsalder
Dinosaurene (fra gresk deinos, fryktelig og sauros, øgle) er en utdødd gruppe kjøtt- eller planteetende reptiler (krypdyr) i alle forskjellige størrelser. De omfattet de lengste og tyngste dyrene som noensinne har levd på landjorden, og det er beskrevet flere hundre arter.
Det er flere anatomiske trekk som er typiske for dinosaurer, men det best kjente og mest synlige er hvordan de beveget seg på bakken. I motsetning til krokodiller og firfisler har dinosaurene beina rett under kroppen (på samme måte som dagens kyr og hunder), de har ikke bein som spriker ut til sidene. Denne beinstillingen er betraktelig mer effektiv og gir et lavere energiforbruk.
I begynnelsen av jura var dinosaurene ganske like forgjengerne i trias. Blant disse finner vi prosauropodene, tidlige rovformer som Dilophosaurus, og pansrede former som Scelidosaurus. Sauropodene – langhalsene – regjerte landjorda i slutten av perioden. Blant disse finner vi kjente slekter som Diplodocus, Apatosaurus, ogBrachiosaurus som er noen av de største landlevende dyrene som har eksistert. De største ble mer enn 35 meter lange og veide 60-80 tonn. Utover i jura finner vi representanter for omtrent alle de største gruppene av dinosaurer, bl.a. den pansrete Stegosaurus, samt rovformer som Allosaurus og Ornitholestes. Disse nordamerikanske dinosaurene hadde nære slektninger i Afrika og Europa, noe som tyder på at de to kontinentene fortsatt hang sammen. Det var mulig for landlevende dyr å migrere mellom disse områdene. Forholdene endret seg etter hvert og i kritt ser vi ikke denne typen geografiske likheter mellom kontinentene.
En rekke andre landlevende øgler som Dimetrodon (fra perm), flygeøglene og de marine fiskeøglene og svaneøglene blir ofte omtalt som dinosaurer. Men disse er ikke dinosaurer.
De første fuglene
Funnet av Archaeopteryx – den aller første fuglen – lærte oss at fuglene stammer fra dinosaurene. Urfuglen har mange trekk som minner om små rovdinosaurer, men de hadde en tydelig fjærdrakt og minner på mange vis om fuglene. De ser derfor ut til å være en mellomform mellom dinosaurer og fugler. Det første eksemplaret av Archaeopteryxble funnet i 1861, bare to år etter at Charles Darwin hadde publisert utviklingslæren, og funnet av denne mellomformen ble derfor viktig i debatten om evolusjon. Urfuglen var på størrelse med en kråke og kunne bli opp til en halv meter lang.
Archaeopteryx var det sterkeste beviset for at fuglene utviklet seg fra små rovdinosaurer ikke ulikt Compsognathus, som også er funnet i Solnhofen i Tyskland. Archaeopteryx hadde dinosaurlignende trekk som tenner i kjeven (den hadde ikke nebb), tre fingre med klør på vingene og en lang hale. Hele eksemplarer av Archaeopteryx er kun funnet i Tyskland, men tenner og enkelte knokkelrester er også funnet i senjurassiske lag i Portugal.
Siden det første funnet av urfuglen i Tyskland er det funnet en rekke yngre urfugler og fjærdekte dinosaurer i Kina. Det er nå oppdaget så mange overgangsformer at det ikke lenger er enkelt å identifisere et fossil som fugl eller dinosaur. Fjærene hos de tidligste fuglene (og dinosaurene) hadde sannsynligvis en isolerende effekt. De beskyttet mot kulde. Men etter hvert utviklet det seg fjær beregnet for flyging; som ellers innen evolusjonen så var det noen som fikk fordeler av å kunne sveve og fly – disse utviklet seg videre og deres avkom tok med seg denne nedarvete egenskapen.
Selv om fuglene hadde utviklet seg i slutten av jura så var lufta fortsatt dominert av flygende reptiler i form av langhalete former somRhamphorhynchus, Dimorphodon med sitt enorme hode, og den lillePterodactylus med kort hale. Som fuglene hadde de luftlommer i knoklene for å gjøre beinbygningen sterk, men samtidig lett.
Jura på Svalbard – en gigantisk gravplass for marine øgler.
Feltarbeide de siste årene i de jurassiske svartskifrene i Isfjordenområdet på Svalbard har blottlagt en unik fossil fauna med svaneøgler, fiskeøgler og en rekke arter virvelløse dyr. Det mest sensasjonelle funnet er en korthalset svaneøgle – en pliosaur – mer enn 15 meter lang og med nærmere 30 cm lange tenner. Materialet er delvis ferdigpreparert og utstilt på Svalbard Museum i Longyearbyen, men flere fragmenterte skjeletter blir i tiden framover forsket på ved Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. Prepareringsarbeidet vil ganske sikkert ta tre-fire år, men allerede nå begynner konturene av et ekstraordinært fossilt avsetningsmiljø å avtegne seg.
En lignende fauna er også godt kjent fra jurassiske lokaliteter i England og Tyskland.
I tillegg til forekomstene på Svalbard er det kjent et lite felt med jurassiske sedimenter fra Andøya i Vesterålen. Her er det funnet en ganske komplett fiskeøgle av typen Ophthalmosaurus samt en rekke andre fossiler av muslinger og ammonitter. Lagene på Andøya inneholder også plantefossiler, bl.a. godt bevarte eksemplarer av Ginkgo.