Jeg har siden begynnelsen av året skrevet en serie artikler om klima og årsaken til klimaendringer opp gjennom Jordas historie. Jeg har blant annet referert til grafer som viser antatte temperaturendringer gjennom fanerozoikum på korte og lange tidsskalaer (de siste 539 millioner år). Alle artiklene publisert i geo365.no finner du her.
Overskriften kunne like gjerne vært «Aldri har det vært kaldere». Da med referanse til siste istid. De siste 117 000 år. Men med unntak av de gangene i urtiden/prekambrium da Jorda var innhyllet i is, snø eller slaps («Seks unntak. Minst.)». Da var det nemlig betydelig kaldere enn noen gang senere.
Den nye temperaturkurven (Science, med hovedforfatter fra Smithsonian) omfatter de siste 485 millioner årene (fra og med ordovicium frem til i dag). Forskerne bak publikasjonen kaller den PhanDA, der Phan er en forkortelse for Phanerozoic og DA står for Data Assimilation, som samlet sett derfor refererer til tid og metode.
Temperaturen det refereres til er Global Mean Surface Temperature (GMST) – gjennomsnittlig overflatetemperatur.
Det mest bemerkelsesverdige er at GMST har variert mellom 11 oC (under siste istids maksimum) og 36 oC (sen kritt, turon) sett i forhold til 15 oC i dag. Men ikke nok med det. Rundt ekvator med et tropisk klima, der vi finner det største artsmangfoldet, har GMST variert mellom 22 og 42 oC. Konklusjonen er åpenbar: «ancient life must have evolved to endure extreme heat».
Forskerne har også konkludert med at temperaturendringene og temperaturforskjellene har vært enda større på høye breddegrader.
Istider er sjelden vare
Artikkelen trekker fram følgende hovedtrekk i Jordas temperaturhistorie:
- Kraftig avkjøling i slutten av ordovicium som leder fram til en istid og masseutdøing.
- En «kortvarig» episode med varmt klima i sen devon assosieres med økt vulkanisme.
- Superkontinentet Gondwanaland forsterker avkjølingen gjennom paleozoikum ved midtre til høye (sørlige) breddegrader som leder fram til en lang og kald istid.
- En varmepuls i tidlig trias markerer avslutningen på massedøden i slutten av perm og settes i sammenheng med vulkanisme i Sibir (De sibirske trappene).
- Gjennom trias, jura og kritt blir det gradvis varmere inntil toppen nås i turon, hvorpå det mot slutten av mesozoikum blir gradvis kaldere igjen
- En ny varmetopp nås i eocen (PETM) i etterkant av vulkanisme i Norskehavet.
- Gradvis avkjøling gjennom sen paleogen og neogen fram til vår (is)tid.
Studien bekrefter også den tidligere oppfatningen om at Jordas klima veksler mellom to ekstreme varianter:
- Ishusklima med unipolare eller bipolare dekker med innlandsis, samt stor temperaturgradient fra pol til ekvator.
- Drivhusklima uten innlandsis og små forskjeller i temperatur mellom høye breddegrader og ekvator.
Forfatterne deler Jordas klimahistorie inn i fem kvantiler basert på GMST (se figur under):
- «coldhouse»
- «coolhouse»
- «transitional»
- «warmhouse»
- «hothouse»
… og konkluderer med at drivhusklima («warmhouse» og «hothouse») har dominert over ishusklima («coldhouse» og «coolhouse») de siste 485 millioner årene (41 prosent vs. 31 prosent). Et «coldhouse-klima» som i dag er relativt sjeldent og utgjør bare 13 prosent av fanerozoikum.
Artikkelen slår uten reservasjoner fast at «Atmospheric CO2 exerts a dominant control on GMST, both today and in the geologic past” (se figuren under) og begrunner dette med at det er en signifikant positiv korrelasjon mellom CO2 og GMST («Et komplekst samspill – Del 5»).
Forfatterne er selv overrasket over dette, tatt i betraktning av at de er av den oppfatning at andre mekanismer enn CO2 kan ha spilt en rolle i den fanerozoiske klimautviklingen. Eller mer presist: «The consistent relationship between CO2 and GMST across the record is somewhat surprising given that on Phanerozoic timescales, we expect that non-CO2 forcings, including changes in solar luminosity and other greenhouse gases, play a role in driving climate change» «Et komplekst samspill – Del 1».
Men hva kom først? Høna eller egget?
Det er jo en kjent sak at oppvarming forårsaker et høyere CO2-nivå i atmosfæren (se for eksempel «Temperaturen styrer CO2-nivået i atmosfæren – ikke omvendt»). Dette adresseres imidlertid ikke i artikkelen.
Etter undertegnedes oppfatning er det derfor prematurt å konkludere med at «CO2 has been the dominant forcing controlling global climate variations across the Phanerozoic», og på den måten fullstendig utelukke andre mekanismer («Et komplekst samspill – Del 5»).
Eller hva tenker leserne?
Kommentarer til denne teksten er velkomne: halfdan@geo365.no
2 kommentarer
Som et supplement til science- artikkelen kan jeg anbefale boka «your life as planet earth» av Howard Lee. Med basis i publisert forskning drøfter han samspillet mellom klima og livet på jorda. selvsagt- mange faktorer påvirker klima – men etter sola er co2 den viktigste driveren. vedr samspillet co2 og klima så er kanskje de mest interessante periodene de der enorme co2 utslipp knyttet til vulkansk koking av kildebergarter og kull fører til enorme co2 utslipp over kort tid – utslipp som er av samme størrelsesorden som våre utslipp fra forbrenning av kull og olje – med konsekvens masseutrydelse av liv.
med referanse til dagens situasjon er dette det viktigste vi bør ta til oss: store co2 utslipp over kort tid gjør at livet ikke klarer å tilpasse seg og arter dør ut.
Noen forsøker å reise tvil om betydningen av co2 i forhold til dagens klimaendringer ved å peke på andre mekanismer- jeg oppfatter dette som en farlig avsporing. Vi har kort tid på å bremse utviklingen
Som kommentar til denne artikkelen kan jeg si at det var en merkelig blanding av presentasjon og kommentar. Journalistisk sett burde artikkelinnholdet fra de sju medforfatterne først vært presentert på en objektiv måte, og så kunne de kritiske kommentarene vært samlet på slutten. Mitt inntrykk er at skribentens egne meninger tar litt mye over her. Kanskje ønsker artikkelforfatteren støtte, mer enn debatt?
Carstens viser til en elleve år gammel artikkel av Humlum et al. som har fått hard medfart i ettertid. I Global and Planetary Change har forskerkollegaer svart og påvist at Humlum et al. har bedrevet cherry-picking; de har basert sitt arbeid på utvalgte tidsserier som skal understøtte konklusjonene, mens et annet valg av serier ville gitt et annet resultat. Vi kan nok si at Humlum et al. er faset ut som forskningskilde.
Det er for øvrig helt klart at solinnstråling har en styrende virkning på CO2-innholdet i atmosfæren. Men jeg kan ikke finne noe bevis, noen steder, på at CO2-innholdet i lufta ikke også har en styrende virkning på den globale temperaturen. Tvert imot har vi i hundre år visst at den HAR det. Alle reaksjoner kan gå to veier.