- Vi elsker fossekraften.
- Hverdagen hadde ikke gått rundt uten metaller.
- Vi ser verdien i vinden som blåser.
Det er bare én hake.
- Vann skal ikke demmes opp.
- Fosser skal ikke legges i rør.
- Kraftledninger skal ikke skjemme utsikten.
- Fjellene skal ligge urørte.
- Fjordene skal ikke fylles opp med finknust stein, og – ikke minst:
- Nærområdene våre er hellige.
Samfunnet trenger elektrisitet, enten den kommer fra vind eller vann, og samfunnet trenger metaller. Det vet alle. Ingen fornekter nødvendigheten av disse godene. De har gitt oss den velstanden vi alle setter så stor pris på. Likevel blir det mye vanskeligere å være for disse godene, når ulempene berører våre egne liv. Sagt litt annerledes, utbygninger som anses som nødvendige for samfunnet er helt greie å godta så lenge de ikke ligger i vårt eget nabolag.
Vi foretrekker å få metallene våre fra Kongo der uttakene er usynlige for oss. Vi får verken øye på forurensning, barnearbeid eller korrupsjon.
Det er dette store paradokset som Elisabeth Gammelsæter har tatt for seg i boka Ikke i mitt nabolag.
I bokas første del tar forfatteren oss gjennom en rekke miljøsaker som har preget samfunnsutviklingen og som det stadig refereres til, blant annet Mardøla-aksjonen, Alta-saken, monstermastene i Hardanger, og kampen mot vindkraft på Haramsøya, men selvsagt også de to mest omtalte gruveprosjektene i moderne tid, Nussirs kobbergruve i Finnmark og Nordic Minings granat- og rutilgruve i Vestland.
Alle historiene er fine oppsummeringer (og påminnelser) for de av oss som opplevde dem, og for yngre generasjoner er det gode historieleksjoner som definitivt hører til pensum. Litt fornøyelig er fortellingen fra Finnmark der Rio Tinto ville lete etter diamanter, noe reindriftssamene motsatte seg. For å sukre pillen tilbød derfor gruveselskapet å bygge en kolonialbutikk (!) i Karasjok. Det trodde vel at Finnmark var verdens utpost. Sametinget takket klokelig nei.
Forfatteren gir selv plass til mange som mener at flere av de sakene hun skriver om ikke havner under den paraplyen boka handler om. De handler istedenfor om noe langt mer enn å protestere mot inngrep i eget nabolag. De er en del av debatten om hvordan storsamfunnet skal utnytte de naturgitte ressursene våre i lys av motstanden mot økte naturinngrep og CO2-utslipp. Det ser vi tydeligst ved at protestaksjoner med tilhørende sivil ulydighet er som fluepapir på idealistiske ungdommer. Gjennom medias interesse for konflikter, store så vel som små, får de et utstillingsvindu for sine meninger som de ellers ikke ville vært i nærheten av ved å samle seg foran Stortinget en lørdag ettermiddag. Det er derfor ikke nabolaget miljøvernbevegelsen er bekymret for i Repparfjord. Deponeringen av uskadelig gråstein i Repparfjord er i stedet blitt en innfallsvinkel til å protestere mot utviklingen av det velstandssamfunnet de selv er en del av.
Vi kan også minnes protestene mot bergverksbedriften Titanias sjødeponi på 140 meters dyp i Dyngadjupet. Fredrik Hauge fattet interesse for saken og blir i boka sitert på at «miljøvernbevegelsen trengte en seier etter tapet i Alta», og etter mye leting fant de Titanias deponi og klassifiserte det som miljøkriminalitet. I det perspektivet er det interessant at samme Hauge i dag mener at et sjødeponi er å foretrekke fremfor landdeponi i tiknytning til Nussirs gruveplaner.
Denne boka har én viktig beskjed: Tiltakshavere som planlegger upopulære prosjekter som berører «nabolag» bør ta kommunikasjon om anlegget på høyeste alvor gjennom hele prosessen.
Det skulle i vår moderne tid være unødvendig å si, men gang på gang opplever vi likevel at utbyggere feiler fundamentalt. Eksemplet fra Alta-saken er talende. «I den grad de [tiltakshaver] manglet noe, var det kunnskap om PR og kommunikasjon. Motstanderne hadde ingen av delene, men tok det igjen ved en sterk vilje til å bruke tid på frivillig arbeid».
I samme rennet kan sitatet fra én av bokens kilder være grei å ta med seg for de som strever med nabolagproblematikk: «det holder ikke å forstå fysiske komponenter som geologi, stabilitet og tilsvarende, en må også forstå demografi, psykologi, holdninger og betydningen av kommunikasjonsnettverk».
Det vi savner i denne boka er en diskusjon rundt hvordan miljøbevegelsen bruker nabolagsproblematikk til å trekke oppmerksomheten bort fra de virkelig store miljøødeleggelsene som vi har blitt kjent med i en rekke land der demokratiet står svakt.
Elisabeth Gammelsæter
Ikke i mitt nabolag
Hvor NIMBY-saker utfordret det norske demokratiet
Frekk forlag, 2022