«Jeg vil tro det finnes mellom 20 og 30 forskjellige metaller i en mobiltelefon.»
Hun nevner i fleng: jern, krom, nikkel, kobber, titan og – gull, alle med sine spesielle egenskaper som er nødvendige for å få telefonen til å virke. Og gull? Jo, det gule metallet gjør nytte for seg fordi det leder strøm veldig godt, lyder forklaringen fra den lysluggede geologen.
Programlederen nikker megetsigende. Hun er fornøyd med svaret. Det var dette hun ville vite. Det er gull som er spennende for oppvoksende jentunger og guttunger. Jern har liksom ikke den samme klangen.
Dette er innledningsscenen i NRK-programmet NRK Newton den 2. februar i år. Forsker Tine Larsen ved Norges geologiske undersøkelser (NGU) forteller både unge og ungdommelige seere om mobiltelefonens indre hemmeligheter, dvs. hvilke metaller de består av, og hvorfor det er nødvendig med merkverdigheter som titan og krom.
Gull for 50 øre
Historien starter i fjor høst. Tine er fascinert av arbeidet som en av kollegaene hennes har holdt på med i lang tid. Og fordi hun er opptatt av å popularisere det faget hun er i ferd med å ta en doktorgrad i, skriver hun like godt en populærvitenskapelig artikkel for ngu.no.
«Er du en av de som sitter med kommodeskuffen full av brukte mobiltelefoner? Da er du kanskje rikere enn du trodde. Din og min smarttelefon er nemlig spekket med edle metaller,» lyder innledningen til artikkelen.
Det som trigget henne var at telefonene inneholder opptil 180.000 (!) ganger mer sølv, gull, kobber, tinn, indium, tantal og nikkel enn det som gjennomsnittlig finnes i jordskorpen, og at disse nymotens greiene som vi er blitt så avhengige av er rike på blant annet gull. Og er det noe som interesserer menigmann, men også Tine, så er det gull. Det var definitivt grunnlag for å drive litt popularisering.
Resultatene hun formidlet kom fra en fersk forskningsrapport. Axel Müller har tatt for seg både eldre og nyere mobiltelefoner og målt hvor store mengder grunnstoffer de inneholder. Men å antyde at en samling med gamle og utbrukte mobiltelefoner utgjør en liten formue, var bare et simpelt triks for å få leseren til å sluke hele artikkelen.
- Vi snakker ikke om store verdier. En gjennomsnittlig telefon har ikke mer gull enn at du kan kjøpe det for 50 øre.
Så da så. Men mange bekker små gjør som kjent en stor å.
- Når det på verdensbasis lages rundt 1,6 milliarder mobiltelefoner hvert år, gir det et forbruk på tre tonn gull, noe som tilsvarer nærmere 800 millioner kroner, forklarer Tine, godt kjent som hun er med at ett gram gull nå koster omkring 250 kroner.
«I disse telefonene her finnes det mange flere og mye mer nyttige metaller enn i det fjellet der», forteller Tine de unge seerne mens hun peker på en fjellknaus, samtidig som hun muntert dynger en svær haug utrangerte telefoner opp i favnen på programlederen. Så da er jo den naturlige slutningen at det lønner seg å produsere gull fra gamle mobiltelefoner til erstatning for tradisjonell gruvedrift i bortgjemte fjell.
- Å produsere metaller fra tv-er, pc-er, mobiltelefoner og andre elektroniske duppeditter kalles urban gruvedrift, men dessverre har vi ikke slik virksomhet i Norge, og knapt nok noen steder i verden.
- Forklaringen er at det ikke finnes teknologi som kan ta ut og konsentrere metallene på en lønnsom måte. Det trengs mer forskning før det kan skje i stor skala, hevder Tine.
Fra ski til geologi
Tine Larsen har hatt sin debut på fjernsyn. Det gikk helt fint. Og vel så det. Morsomt var det også, forteller hun. Men hun var nervøs, både før og etter, det må hun innrømme.
- Det var en ny utfordring, jeg visste jo ikke hva jeg gikk til, og jeg sa «ja» før jeg hadde tenkt meg om. Det ble en slags skrekkblandet fryd, forteller den blidspente hallingdølen.
- Verre var likevel frykten for kollegaene. Det er skummelt med den forenklingen som må til for å gjøre god popularisering. Jeg var litt redd for kritikk.
Litt kritikk venner hun seg sikkert til. For her har NGU et talent som kan brukes i minst to sammenhenger: i å rekruttere skoleelever til geofaget, samt til populærfaglig formidling. Begge deler trengs. De beste ambassadørene er som kjent de som selv er i faget, de som henvender seg til ungdommen, snakker med autoritet og har medietekke.
Selv begynte hun å studere geologi fordi det ga den aktivitetssøkende og friluftsinteresserte jenta en mulighet til å studere og jobbe utendørs. Starten var god, ett år på høgskolen i Sogndal, med fjord og fjell rett utenfor skoledøra, og kort avstand til geologiske perler så vel som fantastisk norsk natur.
- Det var kjempeartig, sier hun uten å nøle, det er tydeligvis hennes oppriktige mening.
Fortsettelsen var om mulig enda bedre. Ett år i Tromsø, og deretter tre år på Svalbard. Alle tre stedene kunne studiet kombineres med all slags utendørs, fysisk aktivitet.
Men Tine hadde rukket mye før hun kom så langt. Oppvokst på Geilo, midt i et ski- og raftingeldorado, jobbet hun lenge som både ski- og raftinginstruktør. I hele sju sesonger fartet hun rundt i verden.
- På Geilo kan du velge om du vil være en del av rånermiljøet eller skimiljøet. Jeg valgte det siste, smiler hun, og forteller at valget var lett, ettersom hun er det hun kaller «aktivitetsfreak».
- Du blir ikke rik av å være instruktør, men man kan leve av det, og det gir masse muligheter til å dyrke fritidsaktiviteter.
Langrennsinteressen førte henne til Norges Toppidrettsgymnas på Geilo, men det var i telemarkskjøring hun senere ble Norgesmester for junior. Allsidighet kalles det. I dag er det randonné-kjøring som interesserer mest. Og så kiting da. Flyte med vinden og ta puddersvinger på flat mark. Uten tanke på om det under snøen ligger granitt eller gneis.
- Det var en av instruktørkollegaene i USA som tipset meg om at geologi var et fag som kunne kombineres med «outdoor life».
Så da ble det geologi den dagen hun innså at «det var på tide å bli voksen». Noen år etter sitter hun med fast stilling på et kontor ved NGU og avslutter doktorgraden. «Den er ferdig snart».
Ufrivillig møte
- Månelyset. Det er helt fantastisk.
Tine minnes tre år på Svalbard. Her avsluttet hun både lavere grad (BSc) og mastergrad (MSc), og fikk samtidig tid til skiturer, kajakkpadling, scooterkjøring og sikkert en masse annet, langt fra puben.
- Jeg må innrømme at utendørsaktivitetene hadde førsteprioritet, men geologistudiet var en god nummer to.
Men det kunne gått galt da to venner dro av sted på langtur. Under en overnatting i en spinkel hytte ble en binne med unge litt for nærgående. De ville inn der de to milslukerne skulle overnatte. Banket hardt på. Men ga seg etter tre forsøk. Varselskuddene gjorde nytten. De to bjørnene innså alvoret i situasjonen.
- Hadde de slått inn døren, måtte vi ha skutt dem.
- Det var svært dramatisk, og vi var pissredde, forteller Tine uten omsvøp, glad for at hun slapp å avlive to sultne innfødte.
Den lange natten på Svalbard – fire måneders mørke – skremmer henne imidlertid ikke.
- Jeg liker roen som senker seg. Det blir en egen, hyggelig stemning, og mørketiden hindrer ikke uteliv.
Tine skryter også av Svalbards geologi. Hele lagrekken fra prekambrium og frem til i dag viser seg frem i de bratte fjellsidene, og uendelig mange blotninger ser dagens lys (om sommeren!) fordi det mangler vegetasjon. Favorittlokaliteten er Mediumfjellet i Isfjorden. Der var hun gjennom to somre og gjorde feltarbeid som grunnlag for masteroppgaven. Da fikk hun også leve ut drømmen om et fritt liv, langt fra sivilisasjonen.
Gratis is og drikke
Tine hører med til den yngre garden ved NGU. Hun representerer statsinstitusjonens fremtid, men for bare få år siden var det få unge geologer i korridorene, de var klart i mindretall mellom kommende pensjonister.
- Vi var en gjeng som tok initiativet til YES-gruppen ved NGU, hvor YES er et akronym for Young Earth Scientists. Vi møtes jevnlig til sosialt og faglig samvær, og det var herfra ideen til konferansen «Ungeo» utviklet seg.
Tine roser de som leder YES-gruppen i dag, og fremhever at de har gjort en formidabel jobb med konferansen den 21. mars i år.
- Ungeo er en konferanse for unge og lovende forskere, både master- og doktorgradsstudenter, hvor formålet er å dekke gapet og skape kontakt mellom studenter og forskere som er i overgangen fra å være student til å bli forsker.
- Dette vil bli en god arena for å vise frem hva man driver med og samtidig knytte kontakter med likesinnede.
Ungeo er derfor et arrangement av studenter, for studenter. Av unge geologer, for unge geologer. NGU slår på denne måten et slag for det mangfoldige geomiljøet i landet, med fokus på de yngre kreftene. I løpet av dagen skal publikum bli kjent med bredden innen geofaget gjennom korte foredrag og presentasjoner, alle tidsbegrenset til åtte minutter. Som en ren bonus blir det gratis is fra en lokal leverandør med eksklusive varer på menyen, og om kvelden «drikke med geologisk vri, tøff livemusikk fra Kari Harneshaug med band og musikk av DJ Ranja utover kvelden,» heter det i invitasjonen.
Tine skal selvsagt være med. For hun er midt i målgruppen. Ung. Lovende. Søkende. Fremadstormende. Det er slike ungdommer det geologiske Norge vil ha.
En bitte liten gullgruve
På laboratoriet til NGU blir – litt nølende – programlederens ødelagte mobiltelefon kastet ned i knuseren. Det er tid for å analysere. På gulvet raser det ut små og store biter. To hammere i hendene på Tine og programlederen fullfører knusejobben. Slikt blir det godt fjernsyn av.
«Her er det både jern og kobber og sink og sølv,» forteller Tine. «Men er’e noe gull a?» spør programlederen. «Det tror jeg nok,» og de to fortsetter inn til elektronmikroskopet.
Instrumentet gir beskjed med flotte grafer. Vi får entydige svar om hvilke metaller som telefonen består av i de forskjellige delene. De finner jern, krom og nikkel i én liten bit.
«Det betyr at telefonen inneholder rustfritt stål,» forklarer Tine til fjernsynsseerne.
Men også gull. Det går tydelig frem av analysene. Fra før vet Tine at en gjennomsnittlig mobiltelefon inneholder omtrent 0,002 gram gull.
Men når det selges omtrent to millioner mobiltelefoner per år her i landet, betyr det at det brukes ca. fire kg gull. Og med en pris på 250 kroner per gram, gir det en totalverdi på omtrent én million kroner.
Gulljenta
Tine Larsen spesialiserer seg innenfor disiplinene strukturgeologi og ressursgeologi. Dette er kunnskap som mineral-Norge trenger i fremtiden, gitt at vi skal være i stand til å finne og utnytte rikdommene i fjellet.
Og det skal vi. Verden trenger metaller, og Norge trenger en blomstrende mineralnæring. Vi skal bidra til å forsyne Europa med råstoffer, og vi skal sikre arbeidsplasser i distriktene. Problemet er at bergverksindustrien har vært på defensiven i 40-50 år.
Men nå er det i ferd med å snu. Ungdommer som valgte å studere geologi fordi de er interessert i natur og friluftsliv danner en ny generasjon ressursgeologer og bergverksingeniører. Tine Larsen – gulljenta – er en flott eksponent for dem alle sammen.