Ingen er i tvil om at mineralforekomster besitter helt avgjørende ressurser for det moderne samfunnet, og alle burde være klar over at de ikke blir mindre viktige for å gjennomføre det grønne skiftet.
Ingen skal heller være i tvil om at den internasjonale gruveindustrien er ansvarlig for en uendelig rekke av miljøkatastrofer opp gjennom historien, og at den fortsatt har mange svin på skogen.
Samtidig bør mineralbransjen i Norge ta inn over seg at miljøforkjemperen Svein Lund er en ressurs som den burde benytte seg av. Mannen har betydelige kunnskaper om den historiske utviklingen i gruvenæringen, både i Norge og i utlandet, og dette har han formidlet gjennom fire omfangsrike bøker.
Gull, gråstein og grums – under falskt flagg (2019) er Svein Lunds fjerde og siste bok i denne serien om gruveindustriens mørke sider.
Vi kan gjerne være uenige om mange av meningene hans, spesielt siden det tydelig går frem at han er sterkt forutinntatt, samt at han mange ganger nok tar for lett på problematikken. Hans farge i det politiske spillet er da heller ikke til å ta feil av når det fremstilles som negativt at industrien tjener penger og prøver å være lønnsom.
Men det betyr ikke at den viten han besitter skal neglisjeres og fauses vekk som unyttig. Tvert imot, hans nasjonale og internasjonale perspektiv på hvordan gruveindustrien har brøytet seg fram er viktig å ha i bakhodet når industriens representanter diskuterer med gruvemotstandere.
Forfatteren trekker fram en rekke eksempler som, til tross for skjevhet i framstillingen (bare de negative sidene blir trukket fram), ikke kan neglisjeres. Det er fristende å framheve den flere tusen år lange gullutvinningen i Romania. Den «kulminerte» i 1971 med at 30 000 m3 cyanid-avgang flommet ut over landskapet etter et dambrudd (Certej) og tok livet av 89 mennesker. De kommunistiske myndighetene prøvede å dysse ulykken ned.
Svein Lunds største fortjeneste er at han har samlet enormt mye kunnskap om en industri som gjennom tusen år (referansen går til den nedlagte kobberdriften i Falun) har skapt enorme miljøødeleggelser for både mennesker og naturen. Den norske mineralindustrien burde erkjenne dette og invitere mannen inn for å drive voksenopplæring.
En av bokens (og alle bøkenes hans) store svakheter er mangelen på referanser. Forfatteren skriver med et kritisk blikk, og da må han være forberedt på at leseren også er kritisk til hans poenger. For selv om noe av det han skriver lett kan etterprøves gjennom søk på nettet, kommer han med en kolossal mengde påstander som det ikke er så lett å finne en rask vei til kildene han har brukt. Sagt på en annen måte: Det er ganske tydelig at boka ikke er skrevet av en historiker som verdsetter kildene høyt.
Det må også være lov til å være kritisk til hans halvkvedete viser. Han lar oss få vite noe, men utelater også informasjon som kunne gitt annen forståelse. Det er egentlig utilgivelig og gagner ikke saken hans.
Uansett. Både denne og de tre foregående bøkene fra Svein Lunds penn er definitivt verdt å lese for de som interesserer seg for gruveindustrien og vil ha bedre bakgrunn for hvorfor så mange er negative til uttak av fremtidens mineraler.
HALFDAN CARSTENS