Larvikitt – og velsmakende fornøyelser

Den første larvikitt – og den siste svenske

Vi vet at larvikittbruddene ikke kom skikkelig i drift før i 1880-årene, så vi starter vår oversikt på slutten av 1800-tallet. Ikke overraskende finner vi larvikitt mest som utsmykning fra perioden mellom 1890 og 1920, flotte polerte arbeider i sokkeletasjen til butikker og kontorbygg av det eksklusive slaget.

Kanskje er det litt mer overraskende at larvikitt ofte opptrer sammen med svenske slektninger, særlig røde granitter fra Tranås. Det er imidlertid tvilsomt om forbrødringen hadde noe med unionen å gjøre. Heller var det steinhuggerverkstedene i Aberdeen som skapte den. Aberdeen er bygget av granitt, og byen ble et viktig håndverkssenter også for resten av Storbritannia. Råblokker kom fra forekomster i Skottland, England og Skandinavia og ble bearbeidet til kledning, søyler og fasadeplater. Skottene ville imidlertid helst ikke røpe hvor steinen kom fra; det var ikke helt god tone å importere stein til «steinlandet» Skottland (hørt den før?). Noen av de skandinaviske bergartene fikk derfor nye navn, slik som den finske granitten som selv i dag markedsføres under det høyst skotske navnet «Balmoral», navngitt etter de kongeliges sommerslott.

Mange av bygningene fra denne tiden har fantastiske arbeider i polert larvikitt (og selvsagt annen stein), og det virker som om bruken av larvikitt kan korreleres med størrelsen på pengebingen til byggherrene. Blandingen av røde og blågrå steintyper er for øvrig ikke helt ukjent for oss. Vi ser dette ganske mye i Oslos bygninger fra slutten av 1800-tallet, av ekspertene kalles fenomenet «kontinental stil». I Oslo er det imidlertid helst tønsbergitt («rød larvikitt») som brukes sammen med den blålige steinen. Mange av Londons gamle ærverdige puber stammer fra denne perioden, så her kan vi kombinere larvikittstudier med velsmakende fornøyelser. Det ser ut til at de svenske granittene for en stor del forsvinner ut av bybildet rundt første verdenskrig. Men larvikitten består.

Det norske hus

Det må innrømmes at ikke alle steinbygninger er oppsiktsvekkende vakre. Noen er bare oppsiktsvekkende. Det synes vi er dekkende for å beskrive Norway House i Cockspur Street. Huset ble «bestilt» av norske myndigheter og åpnet av Kong Haakon i egen person i 1911, der det lå godt plantet blant redere og dampskipsselskaper fra hele verden.

Bygget som huset «Den Norske Klub» i mange år har sokkel av hugget, lys larvikitt, mens resten av fasaden er av Portland-kalkstein. Geologen Eric Robinson, som har skrevet to steinguider for London («Illustrated Geological Walks»), skriver så treffende: «Norway House accepts British Portland Stone in its upper floors». Både sokkelen og fasaden er spekket med byvåpen, norske og norrøne symboler, greske guder – og midt i det hele troner en gullforgylt Olav den Hellige i en egen nisje. Interiøret i foajeen er overdådig dekorert med norsk marmor og kalkstein, både fra Østlandet og Fauske. Her ble det ikke spart på verken penger eller nasjonal symbolikk.

Den Norske Klub flyttet for et par tiår siden, og i dag er det helt andre interesser som har overtatt den ni etasjer høye bygningen. Olav den Hellige vokter i dag over Thai Square restaurantkompleks. Vikingornamentikken i fasaden er, i tråd med de nye eiernes visuelle profil, opplyst av røde lykter om kvelden. Og innvendig balanseres Olav den Hellige av en Buddha-statue, som troner mellom to søyler av kalkstein fra Kommersøya i Oslofjorden. Vakkert eller ikke, vi sier som de lokale: You can’t miss it.

Larvikitt Deco

Norway House er faktisk det eneste eksemplet vi hittil har sett på bruk av finhugget larvikitt i London. I Norge var denne stilen heller ikke vanlig på begynnelsen av 1900-tallet. Da gikk det mer i råkopp, altså ujevne, råhuggete blokker i fasadene. Råkopp var i den tiden en typisk norsk stil med sterke nasjonalromantiske undertoner, men også godt tilpasset en berggrunn av magmatiske og metamorfe bergarter. Råkopp blir liksom ikke det samme med Portlandstein. Samtidig var de britiske ambisjonene for hundre år siden litt mer storskala enn de norske, noe som åpenbart speiles i arkitekturen. Her er det mye konservativt, stort, tungt og ornamentert, men også lekne bygg som tar opp i seg nye trender i kunst og arkitektur. Før vi dro til London hadde vi knapt hørt om Art Deco. Etter et par dagers kræsjkurs i Londons gater er vi blitt entusiaster.

Art Deco regnes, blant dem som har mer greie på det enn oss, som den første, store internasjonale trenden i arkitektur. Den oppsto (selvsagt) rundt 1925 i kjølvannet av en større kunst- og arkitekturmesse i Paris. Som det ligger i navnet er det dekorative viktig i denne retningen. Lekenhet, vil vi tilføye, for egen regning. Kanskje kan stilen best betegnes som en leken bro mellom klassisisme og modernisme.

Det finnes mange spennende Art Deco-bygninger i London, og her har også larvikitt funnet sin plass. I forhold til andre bergarter tør vi påstå den er overrepresentert i Londons Art Deco. Like ved Oxford Street ligger en fleretasjers bygning med fasadeplater av lys larvikitt i kombinasjon med utsmykkete keramikkelementer. Det ser ut til å være larvikitt fra Tvedalen, så her har vi kanskje en av de første store byggene fra dette området utenfor Larvik. Førsteinntrykket av bygningen var ikke så godt; vi puttet den i kategorien «brutal modernisme» uten å blunke. Helt til vi så den igjen i en bok om viktige Londonske Art Deco-bygg. Da begynte opportunistene i oss å arbeide, og mildnet inntrykket noe. Men stygg er den lell. Det gjelder ikke et annet Art Deco-bygg i Leadenhall Street – Cunard House. Her virker polerte elementer av mørk larvikitt som en ramme rundt et spennende bygg i ett (hovedsakelig) keramisk materiale. Bygningen «kulminerer» i dens ene hjørne, hvor et gedigent skip i polert, mørk larvikitt fosser fram.

Larvikitt i City

Larvikitt er godt representert i Londons etterkrigsarkitektur, helt fram til dagens nybygg. Vi ser den i butikkfasader, skyskrapere, andre nybygg, men også i rehabiliteringsprosjekter. De første tiårene er det polert larvikitt som dominerer. Med ett unntak.

I Fetter Lane like ved Fleet Street finner vi to større larvikittbygg; øverst i bakken et bygg med standard plater av polert lys larvikitt, mens det nederste (Citadel House) har fasadeplater av larvikitt sagebunner! Det siste må vi forklare nærmere; når steinblokkene sages i rammesager, sages de ikke helt igjennom. Det står altså igjen en tynn plate med masse parallelle sagespor. Disse har arkitekten altså tatt i bruk som hovedelementer i fasaden. Tilsynelatende er det siste bygget en «restefest» fra det førstnevnte, men vi tror nok at huset med sagebunnene kom først. Og at det bevisst ble skaffet til veie og brukt av arkitekten. Som geologen Eric Robinson sier om dette bygget, på sitt elegante engelsk: «This is too elegant a rock to be treated in this manner». Det han mente var nok «what a waste of good rock», slik vi ville sagt det.

Videre inn i London City tiltar larvikittbruken, og den finnes i mange former og overflatebehandlinger: flammet, hugget, slipt og polert. Fra 70- og 80-tallet ser vi at det er lys larvikitt fra Tvedalen som dominerer, den mørke larvikitten fra Klåstad ser vi svært lite av. I ett bygg har larvikitten fått selskap av trondhjemitt fra Støren, i andre med britisk kalkstein.

Konservative briter

Så hvordan skal vi oppsummere jakten på larvikitt i en av verdens metropoler? Det er ikke overraskende at vi finner vår nye nasjonalbergart representert i et mangfold av arkitektur de siste 120 årene, altså så lenge det har vært produksjon i Larvik. Det er heller ikke overraskende at den først og fremst finnes i bygg som signaliserer velstand og rikdom, særlig i den tidlige perioden.

Det som overrasker er at mangfoldet av stein i London er mindre enn hva vi vil se i de fleste andre storbyer i Europa – Oslo inkludert; i tillegg til Portland-stein, samt et par andre kalksteins- og sandsteinstyper, har vi strengt tatt ikke sett mer enn et titalls andre bergarter, hvorav larvikitt er en av de viktigste. Om det skyldes britisk konservatisme eller noe annet skal vi ikke uttale oss om.

Avslutningsvis tør vi komme med en varm anbefaling til alle som tror de «har gjort alt» i London; snu blikket inn mot fasadene, skaff dere «Illustrated Geological Walks» – og sett i gang!