Det er et drøyt år siden 1,3 millioner m3 masse løsnet i Ask i Gjerdrum kommune og forårsaket ubotelig skade på et lite samfunn. Elleve menneskeliv gikk tapt som følge av det jeg mener er manglende risikoforståelse av kvikkleirefaren på Romerike.
Ekspertutvalget som evaluerte årsaken til skredet trakk to konklusjoner: Den bakenforliggende årsaken («prosesser og tiltak som har svekket stabiliteten») var en kombinasjon av menneskeskapte (graving og fylling) og naturlige (erosjon i bekker og elver) prosesser, mens den utløsende årsaken («den direkte foranledningen til at skredet går») var erosjon i Tistilbekken, foranlediget av store nedbørsmengder høsten 2020 («Årsakene til kvikkleireskredet i Gjerdrum 2020, NVE, 29.9.2021».
Med fire erfarne geovitere (to fra NTNU, én fra Norges geologiske undersøkelse (NGU) og én fra Statens vegvesen) hadde utvalget den nødvendige kompetansen for å gjøre en geologisk og geoteknisk vurdering av årsaken til skredet.
Utvalget har konkludert i henhold til sitt mandat som var «å avdekke årsakene til kvikkleireskredet og vurdere hvilke læringspunkter som kan bedre ulike aktørers arbeid med å forebygge slike skredulykker». Det ligger altså her et ikke uttalt premiss om at utbygging i leirskredutsatte områder kan fortsette som før, nesten som om ingenting har skjedd. Gitt at man tar sine forholdsregler gjennom gode geotekniske vurderinger.
LES OGSÅ: Leirskred skal endelig tas på alvor
Debatten forblir i miljøet
Vi kan håpe på at det geotekniske miljøet går i seg selv, slik tunnelingeniørene gjorde etter de sørgelige lekkasjene som førte til grunnvannssenkning med påvirkning av naturmiljøet og setningsskader på bygninger etter byggingen av Romeriksporten sent på 90-tallet (Miljø- og samfunnstjenlige tunneler, 2004).
De fire andre i utvalget representerer samfunnets interesser og hadde muligheten til å trekke diskusjonen lenger enn leirskredekspertene mener er sitt ansvar. Men det går ikke frem av rapporten at den samlede komiteen har gjort forsøk på å legge frem en bredere forståelse av årsakssammenhenger.
Resultatet er at debatten om årsaken ikke har nådd ut over det geotekniske miljøet. Samfunnsdebattanter har ikke grepet tak i hva som skal til for å unngå slike katastrofer i fremtiden.
Vår kunnskap om kvikkleire og kvikkleireskred er omfattende. Kunsten å unngå nye skred har imidlertid ikke bare å gjøre med hva geoteknikerne kan få til med forundersøkelser og sikring.
Mitt ankepunkt er at den grunnleggende årsaken til skredet ikke ble diskutert av ekspertutvalget.
Kvikkleire
Kvikkleire er leire som ved overbelastning eller omrøring går over fra sin vanlige faste tilstand og blir lettflytende. Hvis marin leire over tid får vasket ut det salte porevannet, vil den momentant kunne gå over fra fast til flytende konsistens ved forstyrrelser eller belastning. Kvikkleire finnes i områder der marine leirer har blitt hevet som følge av landheving etter istiden
Kilde: snl.no
Storsamfunnet krever
Som det blir forklart i rapporten fra ekspertutvalget, har utviklingen i Gjerdrum blitt drevet av kommunens sentrale beliggenhet i en av landets sterkeste vekstregioner (Oslo og Akershus).
Konsekvensen har vært at befolkningsveksten har vært høy, ikke minst som følge av at kommunen ligger midt mellom Oslo Lufthavn og hovedstaden. Rapporten påpeker også at «nasjonale planretningslinjer og regionale strategier for areal og transport i økende grad har tydelige mål om å konsentrere utbygging til regionsentre og knutepunkter». Ny boligbygging i Gjerdrum skulle følgelig skje i form av konsentrert utvikling i kommunesenteret Ask.
Rapporten oppsummerer slik: «Grunnlaget for lokalisering av boligområdene i Ask sentrum og nærområdene er derfor en kombinasjon av sterk regional vekst og tydelige føringer om konsentrert utbygging, forankret i nasjonal og regional politikk for areal- og transportplanlegging».
I dag vet vi at Ask ligger midt i Romeriksfjorden, der det ble avsatt marin leire med et potensial for å bli kvikkleire gjennom at saltet i leiren blir vasket ut.
Det naturlige landskapet
Istiden tok slutt for 11 700 år siden. Klimaet ble da betydelig varmere, og den store iskappen over Norden smeltet bort i løpet av et par tusen år.
Under isavsmeltingen på Østlandet lå iskanten i ro i flere perioder. Leir, silt, sand og grus kom med smeltevannet og avsatte de grove partiklene i det som vi i dag kjenner som Hauerseterdeltaet (der Oslo Lufthavn ligger) og lenger ut de finere partiklene i Romeriksfjorden (der Ask ligger). Etter landhevningen har fjorden blitt tørt land.
Ifølge rapporten fra ekspertutvalget består materialet i Romeriksfjorden av siltig leire, men kan inneholde en del sand, grus, steiner og blokker, der det grove materialet kan være avsatt fra isfjell eller smeltevannsstrømmer. For menigmann må dette forstås slik at Romeriksfjorden består av leire som kan bli «kvikk».
Den opprinnelig svakt bølgende fjordbunnen har endret karakter etter at den ble hevet over havnivået. I dag finner vi i stedet det karakteristiske ravinelandskapet med mørke, trange daler og korte, bratte skråninger som er så typisk for deler av Romerike.
I realiteten er hele Romerike opprinnelig nedskåret av elver, bekker, raviner og skredgroper. NGU har kartlagt spor etter raviner og skredgroper, og arbeidet viser at de har et betydelig omfang som følge av flere tusen år med erosjon. Menneskelig utløste skred utgjør et forholdsvis lite antall.
Det er altså ingen hemmelighet at skred er et naturlig forekommende fenomen der Romeriksfjorden lå. Dette gjelder førhistorisk så vel som historisk tid. Det bør derfor heller ikke være noen overraskelse at det (kontinuerlig) oppstår nye skred, og spesielt ikke når vi vet at menneskelig adferd er med og endrer landskapet.
Ekspertutvalget lister opp 28 små og store skredhendelser på Romerike siden middelalderen. To av dem har gått i Ask, og menneskelige inngrep i landskapet (bakkeplanering) antas å være årsaken.
Raviner
Med ravinelandskap mener vi et «erosjonsskadet landskap nedskåret av et tett nett av elver og med korte, bratte skråninger mellom elvene» (Norsk Geologisk Ordbok¸2013).
Menneskene endrer landskapet
Ravinelandskapet er truet av sivilisasjonen, og i dag finner vi store, flate områder som blir gule når sommeren er på hell.
For å forstå dagens landskap med de flate landbruksarealene må vi kjenne historien gjennom de siste 10 000 år (geo365.no: «Gammelt landskap på rødlista»).
For om lag 5000 år siden begynte menneskene å kultivere landskapet. Det er fra den tiden pollenanalytikerne ser de første sporene etter beiting av husdyr og åkerdyrking. For landskapsmodelleringen betydde dette likevel lite. Redskapene var så enkle at inngrepene ble små. Heller ikke da moderne jernploger trukket av hester ble tatt i bruk fra midten av 1800-tallet, medførte dette store endringer i landskapet.
De virkelig store endringene skjedde i siste halvdel av det 20. århundret. Etter siste verdenskrig ble traktoren vanlig, og vi ser opprinnelsen på det industrielle landbruket. Med betydelig mer effektivt utstyr, eksploderte landskapsmodelleringen.
På begynnelsen av 1950-tallet ble bakkeplanering vanlig, og mellom 1972 og 1987 ble det gitt statsstøtte til landskapsmodellering. Store arealer på Østlandet ble planert i denne perioden.
Så er vi inne i det 21. århundre, og Ask i Gjerdrum var – slik ekspertutvalget påpeker – et bevisst valg da behovet for boliger, industribygninger og samferdsel satte leirjorda under ytterligere press.
Den kollektive skyld
Helt uavhengig av konklusjonene fra ekspertutvalget kan vi slå fast at myndigheter, utbyggere og den geotekniske ekspertisen samlet har lagt til rette for leirskred i bebygde områder av Romerike.
Bakteppet er at hele Romerike er dekket av til dels tykke leirmasser, at leiren blir «kvikk» når saltet vaskes ut, og at kvikkleireskred er et naturlig forekommende fenomen som forsterkes av menneskelige inngrep. Alt dette er kjent geologisk og geoteknisk kunnskap, men den har ikke blitt nødvendig hensyntatt når storsamfunnet krever sin rett.
I stedet for å fordele skyld til enkeltpersoner eller enkeltinstitusjoner, er det derfor riktigere å se på dette som et kollektivt anliggende:
- Myndighetene har – mot bedre vitende – lagt til rette for utbygging i leirskredutsatte områder i den hensikt å tilfredsstille behovet for nye bolig- og industriarealer.
- Utbyggerne har – ved å stole på fagekspertisens vurderinger – satt i gang utbygging for å etterkomme etterspørselen i markedet.
- Det geotekniske miljøet har – på tross av omfattende kunnskap – hatt overdreven tillitt til egen kunnskap om å sikre utbyggingsarealer mot skred.
Jeg mener derfor den grunnleggende årsaken til leirskredet i Gjerdrum den 30. desember 2020 er at vi ikke tar faren for leirskred på fullt alvor. Vi tillater utbygging uten tilstrekkelig kunnskap om grunnforholdene og lar tvilen komme utbyggingen og utbyggerne til gode. På den måten utsetter vi nye boligeiere for en risiko de selv ikke har vurdert. Snarere tvert imot. I det norske samfunnet har vi stor tillit til myndighetene, og derfor stoler vi på deres vurderinger. Det var det ingen grunn til å gjøre i Gjerdrum. Storsamfunnet har en jobb å gjøre. Lovverket må endres. Holdningene må endres.
Bakenforliggende er også at nordmenn har en total mangel på forståelse for at naturfarer kan ramme i vårt eget land. Ulykker pga. vulkanutbrudd, jordskjelv, skred og flom er ikke noe som er forbeholdt andre, mindre velstående land. Dette vet vi inderlig godt innerst inne, men vi er ikke i stand til å ta det inn over oss når «landet skal bygges».
Det aller beste ville derfor vært – vel vitende om at sikringstiltak ikke virker over tid, fordi det stadig blir foretatt nye menneskelige inngrep som ikke risikovurderes – å avstå fra å bygge på leirjord.
Den kvikkleirjorda som fortsatt ikke er bygd ut må rett og slett vernes mot utbygging. Det er den eneste måten vi kan unngå nye, fatale ulykker.
Denne artikkelen ble først publisert i GEO 2022. Bestill ditt eksemplar av magasinet her