Fenomenet kvikkleire er knyttet istidshistorien og den påfølgende landheving der saltvannsleire (marin leire) har kommet opp over havnivå. I Norge har marin leire størst utbredelse i Trøndelag og på Østlandet, men er også vanlig mange steder i Nord-Norge og fins en del på Vestlandet og Sørlandet. Den marine leira utvikler over lang tid kvikkleire i en del soner.
Ras kan starte av helt naturlige årsaker, men i våre dager er det oftest vi mennesker som forstyrrer den naturlige likevekten og lager forutsetninger for ras. Økt belastning (oppfylling) ut mot toppen av en skråning øker påkjenningen. Graving ved foten av skråninger svekker motholdet. Økt tilførsel av vann ut mot en skråning kan være risikabelt.
I motsetning til håndterbare ras i faste leirer, har man de store dramatiske kvikkleirerasene, og dessuten de enorme undersjøiske løsmasserasene, de såkalte flyteskredene. Det mest karakteristiske ved slike gigantiske ras er at massene blir helt flytende under selve rasforløpet og kan dekke store arealer. Det gis ingen forvarsler som for eksempel langsom sprekkedannelse. Skredene vil derfor komme overraskende på eventuelle innbyggere i og omkring rasstedet. Sikkerheten er kartlagt i de viktigste leriområdene i Norge, og for å unngå store ulykker i framtiden er det viktig at eksisterende informasjon tas i bruk.
Kilde: skrednett.no