De fem første sidene har nerve. De gir håp om en spennende bok.
Skoleeleven Liv treffer fantasifiguren Iggy når hun er på utflukt med klassen til Naturhistorisk museum. Den innledende historien griper tak i to fundamentale utfordringer: 1) museer som domineres av plakater med mye tekst er kjedelige, og 2) ungdommen er generelt uinteressert i omvisninger (ja da, unntak finnes).
Samlet sett betyr dette at de fleste ungdommene som kommer sammen med klassene sine til et museum får med seg lite. Det kan bli mye fjas. Med mindre de har drivendes dyktige guider. Det siste er derfor ikke bare viktig. Det er helt avgjørende.
Finnes ikke guidene, kan en film (YouTube), en bok, eller – kanskje aller best – en tegneserie, være et godt alternativ. Nå foreligger en slik bok i tegneserieformat. Det er klart vi er veldig spente. Ikke minst fordi bokas tema – livets utvikling – er stemoderlig behandlet i norsk, populærvitenskapelig litteratur.
I Livet er livsfarlig (2024) drar Liv (valget av navn er lett forståelig) og Iggy oss gjennom livets utvikling fra de aller første bakteriene oppstod på merkelig vis for 3,5 milliarder år siden, frem til verdens farligste dyr ender med å herske over liv og død. Det siste blir presisert flere ganger gjennom boka. Ingen skal derfor være i tvil om hvordan vi er i ferd med å ødelegge Jorden.
Geologer elsker tid. Tekstforfatteren er geolog. Derfor er boka kronologisk oppbygd, fra prekambrium (ikke «urtiden») til kvartær. Ikke særlig fantasifullt, men dessverre nødvendig, inntil noen finner på en annen innfallsvinkel. Figuren på innsiden av omslaget hjelper leseren til å henge med i svingene med alle de vanskelige navnene.
Ingenting er som en ny bok det lukter trykksverte av. Spesielt ikke hvis den har islett av geologi. Så da denne boken om livets utvikling kom i posten, kastet jeg meg selvsagt over den. Med mengder av fargerike, fantasifulle tegninger og korte, konsise tekster skulle den også være fort gjort å pløye gjennom. Skuffelsen var ikke til å skjule. Dette var ikke noe for meg. Dessverre.[1]
Så er da boka heller ikke tiltenkt meg.
For det første, den er en barnebok, og for det andre, den er vel myntet på allmennheten som mangler geologisk bakgrunn. Det blir som å presse seg inn i en bukse i størrelse «S» når du er «XXL». Det vil aldri funke. Da er det Plan B som gjelder, og når sant skal sies burde den vært Plan A.
Jeg tok altså grep. Jeg satte meg ned med mitt 10 år gamle barnebarn som har vist sterk interesse for historie. Nysgjerrig er han også. Resultatet? Boka var lest fra perm til perm på en formiddag. Oppleseren måtte riktig nok ha noen pauser (det er forferdelig mange detaljer å ta inn over seg). Tilhøreren maste derimot om progresjon. Dette funket (selv om de mange artsnavnene nok ikke har blitt sittende i hjernebarken). Bokas hovedpoeng gikk derimot inn.
Det er lett å glemme tegneren som står bak. Han har sine egne finurligheter som får tiåringen til å le godt. Jeg nevner fiskepadden som ble «det første dyret som kan ta push-ups»
Sett fra mitt ståsted er bokas sterke side hvordan forfatterne ser lange linjer i evolusjonshistorien. Ryggraden vår, for eksempel, den er en rest fra noen ganske små, fiskebeinlignende dyr (fire cm lange) som levde for mer enn 500 millioner år siden. Pikaia, som de er kalt, er altså forgjengerne til virveldyrene. Det er ryggstrengen deres som har utviklet seg til vår ryggrad. Vi nevner også kapitlet «Fra finner til føtter». Om da de første virveldyrene forlot sjøen og slo seg opp på landjorda. Da fiskefinner ble føtter og svømmeblære ble lunger. Hvordan hadde kloden sett ut om fisken ikke var en streber som ønsket seg et rikere matfat?
Neste offer var mitt barnebarn på 14. Han fikk boka slengt til seg i begynnelsen av høstferien. Kravet var at den måtte være lest ut innen ferien var ferdig. Etter en dag eller to var tenåringen halvveis. Hva synes du? spør jeg. Ganske gøy, var svaret. Litt etter blir jeg trukket bort i sofakroken og vist noen grusomme dyr som visstnok er veldig kule. Hvilken synes du er skumlest? Vi ender opp med en som har stort gap og masse tenner (s. 113). Tegneren har tydeligvis truffet innertier med disse skrekkinngytende skapningene. De appellerer til ungdom, skjønner jeg.
Det er onsdag ettermiddag. Jeg er ferdig med boka, farfar! Nå kommer spørsmålene på rekke og rad. Hvilken tid ville du helst ikke levd i? Ikke pga. meteorer og slikt, men pga. de dyrene som levde da? Da er diskusjonen i gang. Morsomt, og det hjelper å kunne alle de rare navnene på de geologiske periodene. Det gir autoritet. Så får jeg også repetert flere ganger at barnebarnet ikke er en fisk. Det er han veldig bestemt på. Men tror du at menneskene noen gang kommer til å gå tilbake til havet?
Historien om livet er tydeligvis både gøy og spennende for barn i rett alder. Enda bedre: Den trigger nysgjerrigheten.
Reidar Müller og Sigbjørn Lilleeng
Livet er livsfarlig.
Aschehoug, 2024
[1] Det er to grunner til at boka ikke passer for meg. Teksten flyter ikke, den blir veldig stakkato, og det er for mange latinske ord (navnene på organismene vi treffer som er vanskelige å uttale, enn si huske) og for mange tall om alder og vekt, på enkelte sider er det ren oppramsing. Jeg kunne også lagt til at kunnskapen som formidles er veldig basal. Av og til kunne det vært givende å gå litt i dybden.