Derfor blir vi heller ikke skuffet når forfatteren innledningsvis tar oss med på et besøk til Savissivik på 76 grader nord. Her er han med i en delegasjon som i et borgermøte skal informere lokale grønlendere. Bakteppet er ønsket om at Grønland skal bli en oljenasjon, og da trengs aksept fra de som blir berørt av industriell aktivitet.
Han smilte. Huden var mørk, nesten svart, og blikket var like klart som isen frosset fast i fjorden utenfor. Han manglet noen tenner her og der i den blide munnen, men de som var igjen var plettfrie og skinnende hvite.
Det er lett å la seg fascinere av Grønland. Selv kan jeg takke de to danske utforskerne Knud Rasmussen og Peter Freuchen, samt vår egen Fridtjof Nansen, for min interesse for denne iskalotten. Derfor var det med stor spenning jeg åpnet boka Menneskenes land i skyggen av iskanten. Den gir løfter om å lære mer om et folk og en øy som mange nordmenn har et forhold til. Ikke minst gjelder dette en stor samling geologer som sommer etter sommer har vandret rundt omkring i den vakre naturen i den hensikt å forstå midtnorsk sokkels geologi bedre.
Med fem år som letesjef i Nunaoil i Grønland er Stig-Morten Knutsen godt kvalifisert for oppgaven med å formidle livet, historien og naturen. Geologien i Grønland blir også omtalt, om enn ganske knapt, og ikke veldig forståelig. Sidesporet til Jan Mayen er kanskje heller ikke nødvendig?
La det være sagt med en gang: Boka er lettlest og langt på vei underholdende. Og det er mye å lære.
Så er ikke dette en bok bare om Grønland. I tillegg serverer forfatteren sin egen vinkling på forholdet mellom Grønland og Norge opp gjennom århundrene. Ekstra morsomt er det å lese om hvordan presten fra forfatterens egen hjemby – Harstad – med sin «ukuelige pågangsvilje» kranglet seg til å bli den første misjonæren i Grønland og senere opparbeidet seg tittelen Grønlands apostel. I løpet av få år klarte Hans Egede (1686-1758) og hans etterfølgere å få mer enn 50 000 sjeler døpt. Det vil si omtrent alle grønlendere.
Pussig nok klarer forfatteren å smette inn en historie om «Norges nasjonalkake» – Kvæfjordkaka – fordi Hans Egedes kone kom fra Kvæfjord.
Forfatteren gir oss en rekke interessante historiske tilbakeblikk. Fortellingen om hvordan Norge, i kamp mot Danmark, prøvde seg som durkdreven imperialist ved å etablere fangststasjoner hører med til disse. En annen av mine ungdoms helter, Helge Ingstad (1899-2001), har skrevet en svært leseverdig bok fra sin tid som Sysselmann da han gikk i bresjen for dette forsøket (Øst for den store bre). Andre fortellinger dreier seg om storpolitikk og kald krig. Som da et amerikansk bombefly lastet med atomvåpen styrtet på isen i 1954.
Storpolitikken kommer også inn i bildet når det gjelder mulig utvinning av sjeldne jordarter og uran i Kvanefjeld-ressursen. Et australsk selskap står bak, men det eies visstnok av kinesere. Vi savner imidlertid en oppdatering for hvor saken står etter at det i 2015 ble søkt om utvinningslisens. Vi snakker tross om en ressurs i verdensklasse.
I kapitlet om Nunaoil får vi litt innsikt i en liten flik av oljeselskapenes forsøk på å finne olje utenfor Grønland. Mer fakta og flere gode historier kunne vært ønskelig, spesielt i lys av at forfatteren satt tett på denne utviklingen fra 2010 til 2014, da åtte letebrønner ble boret. Dessverre var de alle tørre (med unntak av spor av olje i noen av dem), og i dag ser det ut til at oljeletingen er permanent avsluttet. Derfor virker utsagnet om at det aldri ble «store og varige ringvirkninger fra oljen i Grønland» litt underlig. Hvilken olje?
Forfatteren har mange tanker om dette og hint som stadig flettes inn i teksten. Spennende nok sikkert, men på den måten tar han bort noe av oppmerksomheten rundt det boka egentlig skal handle om, Grønland – Inuit Nunaat – menneskenes land.
HALFDAN CARSTENS
Stig-Morten Knutsen
Menneskenes land i skyggen av iskanten
Kolofon Forlag, 2021
