Mangfoldig fjellmann

Fra første etasje snurrer en trapp opp til andre. Derifra kan man skue ned i butikken, og lengre inn finns en kaffekrok. Der holdes de hellige kaffepausene. Da må nesten alle telefoner vente. Nesten. Elektrikeren må få instrukser når alarmen skal monteres, og arkitekten får diskutere det nye utbygget på hotellet. Alskens telefoner kommer inn til steinmuseet. Alt fra folk som har gjort underlige steinfunn, til kryssordløsere som mangler rett ord på en stein eller et mineral. Noen grenser må settes.
«Kaffen er heilag», sier Torgeir. Den drikker vi uansett.
Steinmuseet har tidevann. Folk renner inn, de renner ut. Et øyeblikk er det fullt, det neste tomt. Tidevannsstrømmen gir rom for kaffepause, før det fylles opp igjen. Lom har mange turister. Det er nesten like mange gjestesenger i kommunen som det er folk som bor der.

– Turismen er veldig konsentrert i Lom. Stort sett alle kommer om sommeren, og det gir ujevn sysselsetting, sier han.

Registrerte pilespisser

Torgeir T. Garmo møtte Frøydis i 1971. Det var da han for alvor «gikk inn i stein».
Det begynte med astronomi. Som gutt satt jeg med kikkerten og så på stjernehimmelen, forteller Torgeir. Fuglene interesserte meg, og jeg fisket mye. Men etterhvert ble hovedinteressen fortidsminnearkeologi. Jeg drev med registrering av pilspisser i Jotunheimen. Da jeg traff Frøydis hadde jeg gjort meg ferdig med registreringen.
Torgeir var med på å drive hotellet den gangen, men hotellet gikk dårlig.

– Frøydis holdt liv i meg, sier han.

Han hadde så smått begynt å samle stein.

– Og oppbevarte det i colakasser i kjelleren i hotellet, supplerer Frøydis og ler. Men det startet på loftet. Deretter flyttet det til kjelleren på hotellet, før vi bygde opp steinsenteret. Frøydis sin forklaring på hvorfor hun begynte med å samle stein, er at hun er en samler. Hun har alltid samlet på ting, fra servietter til blomster.

Mens han kommer fra Lom, beskriver Frøydis seg selv som internasjonal. Hun er vokst opp forskjellige steder i Norge, og har bodd mange år i USA. Der tok hun biblioteksutdannelse, og arbeidet siden med å bygge opp økologiske bibliotek for FN og den amerikanske stat. Hun hadde ansvaret for bibliotekopplegget ved 13 universiter med økologi som fag. Universitetet på Blindern har også hatt henne som student i fag som sosialantropologi, offentlig rett, kultur- og naturgeografi, samt kvartærgeologi. Sammen har Torgeir og Frøydis adoptert to unger fra Java, navn?

Steinverdenens IKEA

Steinsenteret er en labyrint. Det ene rommet leder over i det andre. I kjelleren er det verksted med sliping av stein og smykkeproduksjon. I tillegg er det en butikk for kjøpere som er spesielt interesserte i mineraler eller som kjøper stein for sliping..
For å få dette til å gå, må du ha mange forskjellige ting. Det nytter ikke med bare ett produkt, sier han og viser fram importert alabast fra Italia, steiner som kan brukes til healing, klebersteinskåler osv. Vi er steinverdens IKEA, her skal alle kunne finne noe de liker. Healing? Jeg har en naturvitenskaplig bakgrunn, så jeg er skeptisk.
Mineralutstillingen er geografisk inndelt fra nord til sør. Den er den største i Norge.
Den er systematisk lagt opp fra Finnmark og sørover. Jeg lager ikke ei estetisk utstilling, men ei mineralogisk, sier Torgeir om utstillingen. De dyreste steinene har jeg ikke hatt råd til å kjøpe, de har jeg funnet sjøl. Før hadde vi samlet inn det meste i steinsamlingen på egen hånd, men nå har vi fått bedre råd og kan dermed kjøpe inn fra andre.
Det er tydelig at Norge er krysset noen ganger hit og dit i nysgjerrighet og jakt på stein og mineraler. I tillegg har de vært i andre land, og store deler av USA. Frøydis og ungene var med på alle turene, helt til de sistnevnte begynte få egne meninger.
Det viktigste er å være ute. Noen ganger finner vi stein, andre ganger ikke, slår Frøydis fast.
En dag i uka tar Torgeir seg fri og drar på tur. Han og Bimsa. Bimsa har jobbet ved steinsenteret i 11 år, som firbeint vekter. Kommer det noen mystiske personer inn i senteret, varsler hun fra med bjeffing. Under kaffepausene ligger hun under bordet og bedårer nye gjester på jakt etter en godbit.

Kjøp og salg

– Jeg har vanligvis folk her som er spesielt interessert i geologi. jeg tar dem inn om sommeren fra

de er veldig unge, helt fra 14-årsalderen av, for å lære dem opp, sier Torgeir.

Det er vanskelig å slipe norsk stein. Det krever mye, ifølge Garmo. Den har ulike hardheter og kan inneholde alt fra granat til kloritt. Noe av steinsenterets mål er å vise hvilken enorm rikdom av smykkesteiner som finnes i Norge.

– Det er så mye fint, bare du ser mulighetene, sier han.

Hovedmonteren er inndelt etter kjemi, og de som står ved siden av hverandre er i kjemisk slekt.

Jeg har en egen monter med kvarts., Folk er veldig opptatt av kvarts, sier Garmo.

De mest verdifulle steinene ligger i en bankboks, men de er han ikke så opptatt av. Dersom han ønsker å selge noe, finner han frem til kjøperne selv.

– Kjøperne står ikke i kø. jeg må oppsøke dem. Det er overproduksjon verden over, og dermed kjøpers marked. Før var det motsatt. Du kan fremdeles sette hvilken som helst pris, men det er som regel en dialog mellom kjøper og selger. Jeg prøver å sette en rasjonell pris som jeg kan forsvare. Bruker skjønn – og dermed blir prisenm subjektiv, sier Torgeir og synes han har en tendens til å være for rimelig.

– Vår filosofi er at det skal være mulig å omsette stein både økonomisk, estetisk og etisk forsvarlig.

Ulykken

Thulitt er blitt Nord-Trøndelags fylkesstein, og den er også blitt steinsenterets varemerke. Garmo forvalter en forekomst i Lom. Dit kan folk få dra og plukke thulitt, for femten kroner kiloen.
Torgeir og Frøydis var på innsamling av nettopp denne steinen, da den store ulykken skjedde nyttårsdagen 1980.
Jeg dro en kjelke med thulitt, forteller Torgeir, og bar samtidig en tung sekk. Frøydis og en annen kar gikk bak og bremset kjelken, da jeg plutselig snublet med den tunge lasten og stupte framover i et tre.
Torgeir var fysisk død. Det tok fem timer fra han stupte, til han lå på operasjonsbordet på Lillehammer. Det var ekstremt kaldt ute, han hadde knust hjerneskallen, og lå bevisstløs i tre uker.
Frøydis fikk beskjed om at jeg ikke kom til å overleve, men hun er trassig. Jeg hadde fem brudd i hjerneskallen. Jeg måtte ha plastisk kirurgi, det gikk hull på hjernehinnen og jeg fikk hjernehinnebetennelse.

Tøff tid

Frøydis ga ikke opp. Hun hadde levd flere år som hippie i USA, og lært om andre tilnærmingsmåter til å helbrede sykdom enn gjennom skolemedisin og hun stolte heller ikke blindt på hva legene foreslo. Hun levner ingen tvil om at det var ei tøff tid. Men hun ga seg ikke. Sto på, krevde liv i Torgeir, som heller ikke ville gi opp.
Jeg hadde mistet mye hukommelse. Jeg våknet gradvis, som en PC. Etter første uka var jeg i stand til å få kontakt. Etter to, tre uker ble jeg i stand til å sanse folk, men jeg kunne ikke snakke fordi munnen min var sydd igjen.
Etter en måned kom han seg opp. Selv hadde han ingen opplevelse av å ha vært borte. Legene mente han aldri kom til å gå igjen, men Torgeir og Frøydis trente. To og en halv måned etter ulykken, var han hjemme igjen. Kunne snakke en del, men hadde dårlig syn. Det ene øyet hadde falt ut, og måtte trenes opp. Frøydis kjøpte TV som han kunne feste blikket på.
Jeg kan framdeles miste synet, når jeg blir stressa. Det er nok forsvarsmekanismene som slår inn.
Fem år etter ulykken åpnet det nye steinsenteret, i 1985.

Fri mann

Torgeir T. Garmo vil være fri mann, og konsekvensen har vært å ikke motta støtte fra myndighetene.
Dette er bygd opp organisk, det er bygd opp fra smått, sier han. Vi er stolte av at vi aldri har mottatt offentlig støtte, og at museet likevel har gratis inngang. Det positive med det er at vi kan gjøre hva vi vil. Inntektene er ikke så store, men vi har en nøktern livsstil. Jeg spør meg selv: «Who is paying for this?» Det er jeg, og ikke skattebetalerne. Andre skal ikke betale for din genialitet eller dumhet.
Nærmeste nabo er Fossheim turisthotell, med Arne Brimi som kulinarisk og velkjent kjøkkenskjef. Torgeir er medeier i hotellet, broren hans driver det.
Garmo har ingen formell geologiutdannelse. Men han har lest pensum, uten å være tilknyttet et universitet. En halv time er satt av til lesing hver dag.
Den dagen du ikke lærer noe nytt, stagnerer du, sier Torgeir.
Han har skrevet en «Lomsfører» som er et nyttig redskap for folk som tar seg rundt på egenhånd, men mest kjent er han nok for boken «Norsk steinbok», en bok for amatører.

Konglomerat

Det er fristende å kalle Torgeir T. Garmo for en konglomerat. I alle fall når det i tillegg til alt det andre kommer fram at han har vært aktiv politiker i 30 år. I sin tid satt han på Stortinget som varamann for Venstre. Lokalpolitiker var han fram til 1991. Da ble han kasta fordi folk mente han favoriserte sentrum.
Politikk er veldig tøft, sier Torgeir. Du er eksponert. Alt du sier og gjør blir brukt imot deg. Du kan drive med det for en periode i livet. Ikke mer. Jeg likte å ha makt. Men det gir ingen grunn for å være i politikken – jeg vil ikke være slave for mitt eget maktbehov.
Fra 1978 har broren drevet hotellet. I sin tid var det rekonvalesenthjem for alkoholikere. Torgeir så hvilke problem folk hadde, og han skulle aldri oppleve det samme. Ingen av kameratgjengen fra barndommen røyker, og kun halvparten har smakt alkohol.

– Jeg er ikke så sterk som da jeg var 20, sier Torgeir, men har aldri røykt, og aldri smakt alkohol. Når du er 20 tåler du alt. Når du er 40, må du begynne å være forsiktig. Når du er 60 merker du alt.

Når Torgeir forteller om ungdomstid med turer og fisking, bemerker Frøydis at han aldri gjør slike ting lenger.
Men jeg har tenkt å begynne med det igjen, sier Torgeir. Da skal jeg «gå med stonga og slengje».

Skrevet av Guri Sandvik