– Ferske grønnsaker – og fersk frukt, som du bare kan plukke ned fra trærne med egne hender. Og varme somrer, selvsagt, bare ligge og duve i lunkent vann …
Laura Marello, CEO i Exploro, ramser på oppfordring opp noen av de savnene som oppstår med å flytte fra sør til nord, fra Italia til Norge.
– Det er ikke det at det er dårlig utvalg i butikkene, det er ikke noe valg i det hele tatt, sukker hun, litt oppgitt.
Det forstår seg. Trondheim er ikke kjent som et sommerparadis, og lavpriskjedene er ikke kjent for å ta inn eksotiske ingredienser til kresne ganer. Marello har likevel slått seg til ro, hun kan leve med plutselige byger fra nordvest i juli og vedvarende høytrykk med iskalde dager i januar, samt et sparsomt utvalg på Rema’en. Dessuten foretrekker hun norsk vinter og skiføre framfor grå og blytunge dager på slettelandet hun kommer fra. For hennes nye hjemland har mange gode sider. Som for eksempel interessante jobber for en som har viet livet sitt til geologi.
– Jeg vokste opp i en liten småby i Nord-Italia, én time fra dolomittene og én time fra havet, like sør for der de to fjellkjedene Alpene og Dinarene møtes. Det blir det mye geologi av.
Denne «kollisjonen», samt aktive adriatiske platebevegelser, er litt av forklaringen på at det meste av italiensk geologi er relatert til geofarer generelt og stabilitet spesielt.
– Vi er godt forsynt med jordskjelv, skred og vulkaner. Min første interesse for faget hadde imidlertid sammenheng med at faren min – som var murstein- og hagearbeider – plukket med seg de fineste steinene han fant, og at jeg så smått begynte å lage min egen mineralsamling. Etter hvert ble jeg også interessert og motivert til å forstå bevegelsene mellom platene.
Havnebyen Trieste, helt nordøst i Italia, og studier i marin geologi og geofysikk ble første stopp på veien nordover. Ett år i Berlin ble skjebnesvangert. Hun kom i kontakt med geologer fra Norges geologiske undersøkelse (NGU) som kunne tilby programmer for å modellere potensialfelt.
– I Berlin bygget jeg nettverk, og etter hvert åpnet det seg en mulighet for å ta en doktorgrad i Trondheim. Det er nå mer enn ti år siden.
– Men jeg hadde aldri vært der før, verken i Norge eller i Trondheim, og jeg var tiltrukket av tanken om å lære å kjenne harde, prekambriske bergarter. Så jeg ville prøve. Det var jo litt eksotisk, særlig det å bo nært opp til en fjord, og det verste som kunne hende var at jeg ikke trivdes og dro tilbake.
Men trivdes gjorde hun, og litt av årsaken er nok at hun traff en friluftslivsinteressert italiener («han er mer norsk enn jeg»), og sammen har de i dag to barn på fire og sju år.
– Jeg var nok litt besatt av eventyret da jeg bestemte meg for å reise nordover, medgir Marello, og eventyr ble det altså, om enn av en litt annen karakter enn det hun hadde forutsett.
Doktorgraden ble fullført, og så dukket det opp en jobb der hun fikk anledning til å arbeide regionalt med hauger av seismikk. Det fristet. Etter fire år i Exploro, der hun også har fått bryne seg helt ned på prospektnivå som konsulent for flere oljeselskaper, avanserte hun til daglig leder, og der er hun fortsatt, smilende og engasjert på vegne av både selskapet og de mulighetene jobben gir.
– Norge er et godt land å bo i. Her kan vi kombinere familieliv og jobb. Det gir ekstra energi at hverdagen fungerer. Og så er det mer struktur, og alt er mye tryggere, skryter Marello.
Et par hjertesukk tillater hun seg likevel å komme med.
– I Italia er vi ganske direkte, vi sier det vi tenker, og det er lov å være sint, skjelle litt.
– Nordmenn er mer introverte, det kan være vanskelig å bli kjent med dem, og å ta en prat med ukjente på bussen er veldig fremmed for dere. Så er humøret mer på det jevne, dere er mindre uttrykksfulle, mer «ekvilibrert».
Laura Marello er et positivt bidrag til det mangfoldet petroleumsindustrien har vært opphav til i det norske landskapet. Som med henne er blitt enda mer fargerikt.