«Seis» står for seismikk. «Mag» for «magnitude», «magnetic», «Maglite» – eller kanskje helst «magnificent»?
Spørsmålet står ubesvart. Til sammen blir det uansett Magseis. For gründerne er opprinnelsen til ordet heller ikke så viktig. De liker selskapsnavnet. Og enda bedre, de liker den positive responsen de har fått på den nye teknologien for havbunnsseismikk som de lanserte ganske nylig.
For Magseis er et nytt selskap i den norske seismikkfloraen. Planen er – ikke bare å gå inn i – men å utvikle et marked som har stått i stampe i et par tiår.
Et paradigmeskifte
GEO har blitt invitert inn på et usedvanlig spartansk møterom i Forskningsparken på Blindern i Oslo. Jan Gateman og Ivar Gimse, begge geofysikere med lang fartstid i seismikkindustrien, forteller entusiastisk om hvordan ny teknologi skal revolusjonere havbunnsseismikk. Ideen har bare vært kjent i miljøet i et drøyt halvår, men i løpet av bare tre år har de gått fra ide til operasjon.
– Vi mener selv at dette er et «step change» innen seismikk, sier de to ubeskjedent, på sitt lavmælte vis, uten store fakter.
Innen seismikk snakker vi om «imaging», eller «belysning», forklarer Gimse.
– I et mørkt rom trenger vi en lommelykt for å se noe. De geologiske lagene under havbunnen – undergrunnen – blir å regne som et mørkt rom. For å kunne se dem, er det nødvendig å «belyse» dem. Det er derfor vi skyter seismikk, og geofysikernes oppgave er å fremskaffe så gode data som mulig på en mest mulig tids- og kostnadseffektiv måte.
– Få er i tvil om at havbunnsseismikk, der sensorene (mottakerne) ligger på bunnen, er å foretrekke fremfor marin seismikk, der kablene slepes i vannet. Det er mange tilbydere i dette markedet. Vårt fortrinn er at vi kan gjøre operasjonene mye mer effektive og dermed billigere, hevder Gimse. Gateman nikker og er hjertens enig.
Døren går opp. Inn stormer Anders Farestveit. Som vanlig full av energi. 74 år til tross. Den gamle ringreven er styreformann i Magseis, og med sine lange bransjeerfaring er han en viktig brikke både for teknologiutvikling, finansiering og kommersialisering.
– Vi står foran et paradigmeskifte, slår han kategorisk fast, og med et stort, velkjent smil.
– Jeg har aldri sett et slikt kvantesprang i seismikk før, legger han til, før han forsvinner ut like fort som han kom. Mulige investorer sitter og venter på kontoret ved siden av. De må selvsagt ha prioritet. For det trengs mer kapital for å komme videre i utviklingen og produsere det operasjonelle utstyret som trengs for å komme i gang.
Med svært gode tilbakemeldinger fra en rekke oljeselskaper, en usedvanlig god referanse fra Shell, samt en nylig inngått kontrakt med Statoil, var det likevel en ganske enkel jobb å skaffe den nødvendige kapitalen.
Ved utgangen av 2012 hadde Magseis hentet inn 260 millioner kroner fra institusjonelle og finansielle investorer, norske så vel som utenlandske. Pengene skal brukes til å rigge den første båten med OBS-utstyr, inkludert 3000 sensorer. Samtidig skal organisasjonen bygges, slik at selskapet kan være operativt allerede til sommeren.
Godt, men dyrt
Det aller meste av seismiske data samles inn med kabler som taues bak en båt (marin seismikk). Det startet med én kabel, men på 1980-tallet begynte noen å eksperimentere med flere, og i dag tauer noen seismikkskip mer enn 20 kabler. Vi kan se tilbake på det som mange vil kalle en revolusjon innen marin seismikk. Industrien har gått fra 2D til 3D til 4D (repeterte surveyer).
I første halvdel av 1990-tallet kom 4C-seismikk (GEO 01/2002; «Norsk seismikk i skuddet»). Mottakerne ble flyttet fra vannkolonnen og ned på havbunnen. Da ble det også mulig å bruke geofoner i tillegg til hydrofoner, og i tillegg til trykkbølger kunne skjærbølger registreres. Det er dette som havbunnsseismikk i første omgang dreier seg om.
– «The mother of all seismic», sier sjefsgeofysiker Jan Erik Lie i Lundin Petroleum, og refererer selvsagt til at landseismikk – det var det industrien startet med på 1930-tallet – registrerer både trykk- og skjærbølger.
Men, havbunnsseismikk tok aldri skikkelig av. Riktig nok er det i dag en rekke kontraktorer som tilbyr slike tjenester, for eksempel WesternGeco, FairfieldNodal, Fugro, CGGVeritas og rxt, og flere av dem har sitt utspring i Norge, men felles for dem alle, uavhengig av den teknologiske løsningen de har valgt, er at innsamlingen av data foregår svært langsomt, og derfor blir det dyrt. For dyrt, mener mange, med det resultat at bruk av havbunnsseismikk aldri har «tatt helt av».
– En typisk survey er på bare 50 km2, og å samle inn for eksempel 1000 km2, vil kunne ta et helt år med eksisterende teknologi. Derfor blir havbunnsseismikk stort sett bare brukt på produserende felt som har kontantstrøm og hvor tidsperspektivet er langsiktig, fremholder Gateman.
– Erfaringen viser at havbunnsseismikk kan gi mye bedre seismikk, og dermed langt mer pålitelige tolkninger, noe som har stor betydning for hvordan reservoaringeniørene planlegger å drenere et felt, forklarer Gimse.
For øvrig finnes det nok av eksempler – verden rundt – på hva man kan oppnå med havbunnsseismikk. Ikke minst har norske selskaper demonstrert dette opp gjennom teknologiens korte historie. Det er fristende å trekke frem Fugro Seabed Seismic Systems, opprinnelig SeaBed Geophysical, som var først ute med å plassere noder på havbunnen. Problemet har hele tiden imidlertid vært at operasjonene har tatt for lang tid. Det har blitt svært dyrt i forhold til marin seismikk. Og da er det en kvalitativ vurdering om kvalitetsforbedringen forsvarer økte kostnader.
Mange har derfor drømt om å dra ned kostnadene for havbunnsseismikk.
– Jeg har lenge sett behovet for å effektivisere operasjonene, så da jeg ble presentert for dette konseptet, nølte jeg ikke et øyeblikk med å slå til på tilbudet om å bli med på utviklingen, sier Farestveit, i det han lukker døren bak seg.
Liten og nett
Mer effektiv innsamling og dermed betydelig billigere data er stikkordene. Men hva er hemmeligheten? Hva består fremskrittet i?
Jan Gateman og Ivar Gimse snakker nærmest i munnen på hverandre. De vil begge så gjerne fortelle. Samtidig er de usikre på hvor mye de kan si. Helt klart et dilemma. For selvfølgelig vil de forklare hva genistreken består i. Men de må også være forsiktige, slik at konkurrentene ikke kan lære for mye av det som blir skrevet (og fotografert).
– Vi har flere patenter allerede, og flere er underveis, men vi må likevel skjerme oss mot mulig plagiering, for det er mye som står på spill, forteller Gimse, han er daglig leder (CEO) i Magseis.
Gateman, teknisk leder, forteller at ideen til den «teknologiske revolusjonen» er tolv år gammel. Resultatet av mange års grubling er et hybridsystem som ved bruk av spesiell elektronikk gir små og lette noder (sensorkapsler), og som – i stedet for å sette de ut én og én på havbunnen – settes inn i en ganske enkel, men meget robust stålkabel.
Det som virkelig overrasker ved den nye teknologien er nettopp de små sensorene. Det er disse som får eksperter til å himle med øynene. Vi er kjent med noder som veier flere titalls kg. Her veier sensorer og «casing» til sammen sju kg. Det er ikke vanskelig å gjette at noen av de etablerte leverandørene av havbunnsseismikk kan føle seg forbigått i teknologiutviklingen.
– Elektronikken som vi i Magseis har utviklet selv, har et meget lavt strømforbruk, og det betyr igjen at vi kan lage svært små og lette sensorer. Vi klarer oss med seks lommelyktbatterier som til sammen veier noen få hundre gram, mens en av konkurrentene for eksempel opererer med batterier som veier nesten 30 kg, forteller Gateman.
Med «gammel» teknologi blir store og tunge noder satt på ned havbunnen med ROV-er. Men ROV-ene går svært sakte, bare et par knop. Og nodene skal både settes ut og hentes inn. Alt tar tid.
– For å kunne effektivisere operasjonene blir de autonome sensorene våre montert inn i en mekanisk kabel. Det betyr at vi fjerner de elektriske ledningene mellom mottakerne (nodene) langs kabelen. Det er nemlig der begrensningen ligger ved bruk av kabler.
Opp fra gulvet plukker oppfinneren en «dings» som han lett kan putte i en dameveske. Slik demonstrerer han elegant at størrelsen på mottakeren er skalert ned ganske mange hakk.
– Sensorene våre er så robuste at de kan brukes både på grunt og dypt vann. Foreløpig er de designet og testet for dyp ned til 3000 meter, forklarer Gateman.
Gimse snakker varmt om kablene.
– De er fleksible, lar seg lett bøye, og de kan lett omkonfigureres, slik at avstanden mellom sensorene kan endres, om så ønskes. Og vi trenger ikke være redd for kabelbrudd. Utstyret lar seg lett reparere.
Små enheter betyr også at det blir plass til flere på én båt. Det betyr igjen en mye enklere operasjon. For mens andre med stort og tungt utstyr vil kunne trenge flere båter i en stor operasjon, kan Magseis klare seg med én. Store kostnadsbesparelser er igjen resultatet.
Vellykket test
Det er altså bare drøyt tre år siden teknologiutviklingen i Magseis tok til for alvor. Gjennom et drøyt år ble det mest teori. Men allerede i 2011 ble den første prototypen testet ut.
– På 230 meters vanndyp utenfor Svalbard fikk vi den første bekreftelsen på at systemet virker, forteller Gateman
– Den neste testen var på 300 meters vanndyp, utenfor Bergen, med en 750 meter lang kabel, og igjen fikk vi nok oppmuntring til å fortsette utviklingen.
Den mest interessante og avgjørende testen ble imidlertid gjort sist høst. Med en seks km lang kabel ble det på oppdrag fra Lundin skutt over Utsirahøgda. Lundin har en egen referanselinje over Edvard Grieg-feltet hvor forskjellige innsamlingsteknikker prøves ut.
– Dette er minst like bra som eksisterende data, fastslår Jan Erik Lie.
Det skussmålet er godt nok. For Magseis skryter ikke av at de fremskaffer bedre data enn konkurrentene. Deres fortrinn skal være effektivitet og resulterende lav pris.
– Å øke effektiviteten på havbunnsseismikk vil helt klart være et «step change», fremholder Lie.
– I dag er havbunnsseismikk forferdelig dyrt, men ved å redusere kostnadene med en tredjedel, øker bruksområdet radikalt. Metoden kan benyttes på flere felt, men fremfor alt ser vi nå at den også vil kunne benyttes i leting. Det er fantastisk, mener den erfarne geofysikeren.
Lie innrømmer gjerne at geofysikerne i Lundin er litt forelsket i den nye teknologien. Derfor har selskapet støttet utviklingen fra første dag. Forhåpentligvis kan de om ikke lenge høste resultater.
Lie liker også koblingen av svensk elektronikkteknologi med norsk operasjonsteknologi. Teknologiutviklingen i Magseis foregår utenfor Stockholm, i deres egen «Silicon Valley», mens vi her hjemme er gode på effektive operasjoner. Med bruk av roboter, som tar ut og setter in sensorkapslene i kabelen, skal de bli enda bedre til akkurat dette.
Derfor bør det ikke overraske noen at selskapets innsamlingskapasitet allerede er utsolgt for i år.
– Vi har sikret sysselsettingen for i år, kommenterer Gimse.
Det betyr marine operasjoner, og disse blir ledet av en 5-6 stor mann avdeling i Bergen som kan påberope seg lang bransjeerfaring.
God samfunnsøkonomi
Teknologiutviklingen har gått raskt. Når selskapet er i full operasjon til sommeren, har det bare gått knapt fire år siden de to gründerne begynte å jobbe systematisk sammen.
– Vi er en liten enhet. Vi plages ikke av et tungrodd system, gir Ivar Gimse som forklaring på den raske utviklingen.
Jan Gateman vil også skryte av Innovasjon Norge som har støttet selskapet hele veien, både finansielt og strategisk, og gründeren legger til at han slett ikke har noe i mot å betale skatt, når han på denne måten kan oppleve at Staten bidrar så konstruktivt.
– Det er god samfunnsøkonomi å utvikle effektiv teknologi som kommer oljeletingen og oljeproduksjonen på sokkelen til gode, mener han.
Så langt er alt bra. Teorien er utprøvd i praksis. Gode data foreligger. Teknologien fungerer. Teknologiutviklingen har blitt drevet frem til kommersialisering. Magseis er klare for det store markedet.
På kort sikt gjelder det havbunnsseismikk på felt. På lang sikt snakker vi om havbunnsseismikk i leting. Det er da de store volumene med datainnsamling kommer. Til beste for oljeselskapene. Til beste for norsk sokkel. Og til beste for norsk samfunnsøkonomi.
Og til beste for at vi skal finne mer olje og gass og produsere mer effektivt over hele kloden.