Urgamle, grå og næringsfattige bergartar dominerer synsbildet. Høyt hevet over strandflaten som har gitt et bærekraftig grunnlag for bosetning langs kysten gjennom 10 000 år. På strandflaten fant folk fruktbar jord, fiskebanker, gode havner og boplasser. I fjellene er det derimot værhardt og ugjestmildt.
Hurtigruten kjører uten en eneste stopp mellom Trondheim og Rørvik. Det er fordi strandflaten langs denne strekningen i all hovedsak ligger under vann. Små samfunn ser vi bare i enkelte, idylliske viker som i dag tiltrekker seg hobbyfiskere fra nær og fjern.
I fjellene ovenfor Roan i Trøndelag står vindmøllene i en lang rekke og krydrer horisonten med sitt budskap om ren og fornybar energi. Nok en gang blir kystens naturgrunnlag tatt i bruk, og ute i havet – rett i vest – ligger Draugen og andre olje- og gassfelt som gjør sitt til at Norge kan kalle seg en energinasjon.
Kritikken mot vindmøller omhandler langt på vei den visuelle forurensningen som de skaper. Men fra sjøsiden ser det nødvendigvis ikke så ille ut som mange forfekter. Fra leden utenfor Roan ser vi for eksempel kun et mindretall av de 71 vindmøllene i parken. Vi ser heller ikke kraftlinjene gjennom og ut av området, og slett ikke de 70 km med småveier som går på kryss og tvers og som er helt nødvendige for å bygge og drifte møllene. Fra en hurtigruteturists ståsted bør derfor ikke vindmøllene bekymre.
Fosen Vind er Europas største landbaserte vindkraftprosjekt. Med 277 turbiner blir kapasiteten én gigawatt (1 Gw) som kan produsere strøm nok til 180 000 norske husstander. Langt fra alle disse turbinene er altså synlige fra sjøen, og etter NVEs forslag til Nasjonal ramme for vindkraft vet vi nå også at vindkraft neppe vil komme til å dominere langs den lange strekningen som Hurtigruten kaller «verdens vakreste sjøreise».