Mineraler i dypet: Høring om ny lov

Med en sterkt økende interesse for å utvinne metaller fra dyphavet er det viktig at vi får et regelverk for leting og utvinning av mineralressurser innenfor norsk økonomisk sone. Regjeringen har tatt konsekvensen av dette og lagt fram et forslag til et nytt og moderne lovverk om mineralutvinning på kontinentalsokkelen. I mai ble forslaget sendt på høring.
Lovforslaget bygger på antagelsen om at mineralressurser og petroleumsressurser har mye til felles. Begge naturressursene opptrer både til lands og til havs, men der stopper også likhetene. Den store og avgjørende forskjellen er at det er knyttet betydelig større inntekter til olje og gass enn metaller og mineraler. Dette faktum bør loven reflektere.
Geologene skiller mellom 3 typer mineralressurser i dyphavet (GEO 03/2017: «Framtidens mineraler»). Alle opptrer i hovedsak på områder med havbunnskorpe. Innenfor norsk økonomisk sone vil manganknoller neppe utgjøre en betydelig ressurs. Årsaken er at sedimentasjonshastigheten under de kvartære istidene var så høy at de er tildekket. Det vil derimot være mulig å finne manganskorper og sulfidskorsteiner (utdødde «black smokers») ved bruddsonen nær Jan Mayen (Jan Mayen Fracture Zone), enkelte områder på Vøringplatået, samt på spredningsryggene mellom Jan Mayen og Svalbard (Mohnsryggen og Knipovichryggen). Et hinder er at de spesielle biotopene knyttet til «black smokers» vil kunne innebære sterke begrensninger på aktiviteten rundt spredningsryggene. [1]
Med dagens kunnskap må vi med denne bakgrunnen godta at de potensielle mineralverdiene som skal forvaltes innenfor norsk økonomisk sone er betydelig mindre enn verdien av petroleumsforekomstene. Et lovverk som betyr at staten skal fremskaffe et datagrunnlag som er tilstrekkelig for tildeling av utvinningstillatelser, slik det har vært praktisert i petroleumsvirksomheten både utenfor Midt-Norge og i Barentshavet, er derfor lite samfunnsøkonomisk forsvarlig.
I en tid hvor mindre byråkrati er ønskelig, er det også vanskelig å forstå at regjeringen benytter den byråkratiske petroleumslovgivningen som utgangspunkt for en minerallov til havs.
Det finnes heller ikke noen enkel metode for å påvise sulfider som staten kan gjøre seg nytte av før utlysing av utvinningstillatelser. Internasjonalt er mineralindustrien vant til å søke på letelisenser. Det vil si å inndele spredningsryggene i rimelig store leteområder og lyse ut letelisenser. Det er beklagelig at Olje- og energidepartementet ikke har laget et enkelt lovverk basert på letelisenser/prospekteringslisenser som gir fortrinnsrett ved innvilgelse at utvinningstillatelse.
Løkken – en viktig modell
Sulfidforekomster dannet på spredningsrygger er allment kjent og godt beskrevet i litteraturen, og Tor Grenne ved Norges geologiske undersøkelse (NGU) har gjort en svært grundig beskrivelse av forekomstene i Løkken-området.
Kunnskapen om forekomster på land er høyst relevant. For hvis det ikke blir tillatt å produsere fra aktive «black smokers», så vil viten om eldre forekomster dekket av sedimenter være nyttig i letingen på sidene av spredningsryggene.
Løkken-gruven med 30 millioner tonn malm er verdens største sulfidforekomst dannet på en spredningsrygg. Den har en verdi på 40 til 50 milliarder kroner hvis vi tar utgangspunkt i de opprinnelige reservene og dagens metallpriser.
Dagens kunnskap tilsier at sulfidskorsteiner på en aktiv spredningsrygg vil kunne ha en malmverdi på mellom 5 og 15 milliarder kroner. Dette er usikre tall fordi det er vanskelig å anslå hvor mye av sulfidslammet en kan produsere. Til sammenligning vil et mellomstort felt med 100 millioner fat utvinnbar olje ha en bruttoverdi på 40 milliarder kroner (gitt dagen oljepris på ca. 400 kr per fat).
De rikeste sulfidforekomstene er knyttet til områder med både utlutning av metaller fra havbunnsskorpen og magmatiske hydrotermale løsninger. De fleste malmer av denne typen finnes i tilknytning til vulkanske øybuer som verken finnes i Atlanterhavet eller Norskehavet. I nærområdet til vulkanen Beerenberg på Jan Mayen kan det likevel være muligheter for tilstrekkelige mengder med magmatisk, hydrotermalt vann.
Vedrørende manganskorper og manganknoller finnes ikke denne type avsetninger i gamle bergarter. Drift på slike (der en vesentlig del av metallverdien er knyttet til nikkel, kobber og kobolt) vil derfor måtte konkurrere på metallmarkedet med laterittmalmer. Foreløpig vil produksjonen av metaller fra laterittmaler være mer lønnsom fordi in situ-verdien pr. tonn er omtrent den samme.
Det er viktig at den nye lovgivingen tilpasser seg mineralindustriens størrelse og de økonomiske realitetene.

Faren for rovdrift
Det er overraskende at miljøet ikke er nevnt i lovforslaget. I havområder kan forurensing transporteres langt. Det er helt nødvendig å opprette et overvåkingssystem allerede ved starten av undersøkelsene, og enda viktigere når produksjonen kommer i gang. Krav om overvåkingssystemer, som er viet mye oppmerksomhet og utredninger i International Seabed Authority sitt arbeid, er i liten grad nedfelt i lovforslaget.
Spørsmålet om rovdrift på sulfidforekomster har vært grundig diskutert i International Seabed Authority. Vi kan tenke oss flytende gruveskip som bare vil høste den kopper-rike skorsteinen, mens sulfidslammet blir liggende igjen. Dette vil føre til at den in-situ malmverdien av sulfidforekomsten blir betydelig redusert.
Vinneren tar alt
Det som ligger fast i nesten alle minerallover i verden er at finneren av en forekomst har fortrinnsrett, og at de med stor sannsynlighet får utnytte forekomstene de finner. Dette er nødvendig for å få selskaper til å investere i leting.
Men fordi det ikke ligger enorme fortjenestemarginer innen mineralindustrien til havs, som kan sammenlignes med petroleumsindustrien, vil undersøkelsestillatelse uten fortrinnsrett til utvinning derfor føre til mindre leting.
At flere har undersøkelsestillatelse på ett og samme område er heller ikke samfunnsøkonomisk optimalt.
Uheldig rolleblanding
Lovforslaget går inn for å fortsette den uheldige sammenblanding mellom lovforvaltning og kunnskapsforvaltning som i dag foregår i Oljedirektoratet. Denne sammenblandingen av roller er unik for Norge.
På fastlandet er lovforvaltningen vedrørende mineralressurser lagt til et Direktoratet for mineralforvaltning (Dirmin), mens kunnskapsforvaltningen ligger hos Norges geologiske undersøkelse (NGU).
Lovforvaltningen både på fastlandet og på den juridiske kontinentalsokkelen bør samles i ett direktorat, mens kunnskapsforvaltningen bør samles hos NGU. I en periode hvor regjeringen ser etter muligheter for bedre utnyttelse av statlige ressurser og kompetanse, så er det overraskende at den ikke har sett på en slik løsning. Eksemplet fra Løkken viser betydningen av malmgeologisk kompetanse for en kunnskapsbasert forvaltning.
Resultatet av å overføre prinsippene fra petroleumslovgivingen til mineralforvaltningen på sokkelen er at vi har fått et lovforslag som er byråkratisk, overdimensjonert og som vanskelig kan forsvare de mer beskjedne inntektene fra en framtidig mineralindustri på den juridiske kontinentalsokkelen sammenlignet med petroleumsnæringen.
Vi har behov for en kunnskapsforvaltning som ikke er begrenset til norsk sokkel. Vi ser hvordan de geologiske undersøkelsene i en rekke land bygger opp kompetanse for å støtte opp om nasjonale interesser. Dette er et arbeid som det er vanskelig å legge til et direktorat, men som en mer frittstående organisasjon som en geologisk undersøkelse bør og kan gjøre. Den strategiske betydningen av metaller øker, og for en nasjon som vil satse på havrommet internasjonalt må kunnskapsforvaltningen tas på alvor.

Letelisenser
Det er positivt at Nordic Mining (GEO 03/2017: «Framtidens mineraler») er interessert i å delta i denne utviklingen av lete- og produksjonsteknologi. Ved tildeling av letelisensområder har selskapene en ramme for å utvikle disse teknologiene og kunnskap om mineraliseringene.
Den norske kontinentalsokkelen kan være et område for å utvikle slik kompetanse, også med sikte på å konkurrere innen leting og utvinning av mineralressurser på andre sokler og innen områder som forvaltes av FN, og som dekker omtrent 50 prosent av Jordas overflate. Her er prinsippet om letelisenser gjennomført, og det er det også på en rekke nasjonale kontinentalsokler.
Det fremlagte lovverket gir ingen forutsigbarhet for selskaper som vil lete etter mineralressurser eller utvikle produksjonsteknologi før de har en utvinningstillatelse. Det blir helt galt å trekke paralleller til petroleumsindustrien hvor verdien av en forekomst er mellom 10 og 100 ganger verdien av en mineralforekomst.
[1] Den viktigste mineralressursen på sokkelen har vært sand og grus, men denne ressursen vil ikke være en del av den nye loven.

Skrevet av Arne Bjørlykke