Museumsforsker og dramatiker

Bjørn Ivar Berg fyller mange roller. Nå fyller han også flere stillinger. I tillegg til jobben som fagsjef ved Norsk Bergverksmuseum, har han siden i vinter vært konstituert direktør ved museet. Det skal han være frem til 1. september. Størstedelen av tiden hans går for tiden derfor med til administrasjon. Men Bjørn Ivar har likevel ikke lagt faget sitt på vent. Han er utstillingsansvarlig for den nye, faste utstillingen om renessansebergverk som Norsk Bergverksmuseum åpnet tidlig i juni.

– Utstillingens hovedtema er Kong Christian 3.s forsøk på å få i gang bergverk i Norge i årene mellom 1537 og 1549. Det var den første kjente større satsingen på å etablere bergverk som næringsvei her i landet, og den innebar blant annet at tyske bergmenn ble hentet hit. Flere verk kom også i gang, og det ble utvunnet sølv, kobber, bly og jern flere steder, særlig i Telemark, forteller den engasjerte historikeren.

Dette er stoff han har arbeidet mye med og kan godt. Det begynte allerede i studietiden på 1970-tallet, da en konservator på Norsk Teknisk Museum satte Bjørn Ivar på sporet og fikk ham til å samle det første skriftlige kildematerialet om temaet. Det gulnede materialet, med gotisk skrift fra Riksarkivet, samlet imidlertid først noen år støv på Bjørn Ivars kontor.

– Forskningen i det forbausende rike skriftlige kildematerialet gjorde meg nysgjerrig på hva som kunne være bevart av fysiske rester fra kobberverket i Fyresdal i Telemark, og da jeg i 1989 ble ansatt på Norsk Bergverksmuseum, reiste kona og jeg allerede samme sommer dit. Vi fant flere gamle gruver og skjerp som var rester fra Christian 3.s satsing. Det pirret nysgjerrigheten og resulterte etter hvert i et feltarbeid på fem sesonger frem til 1996.

Historikeren, som var godt vant med arkivarbeid, fikk i dette prosjektet anledning til å kombinere granskning av skriftlige kilder i inn- og utland med feltarbeid, kartlegging og utgravinger av kulturminner og gjenstander. Det gav ny kunnskap om den knappe tiårsperioden da gruvedriften på den sølvholdige kobbermalmen i Moisesberg var i gang for mer enn 450 år siden.

Bjørn Ivar har senere skrevet en tykk bok om Moisesberg. Nå er det altså også blitt utstilling som formidler historien til ett av de mange glemte bergverkene og mislykte forsøkene som blant annet driften i Moisesberg og Fyresdal representerer.

Bjørn Ivar synes det er stas å formidle denne historien, og han gleder seg til å ta imot de besøkende. Da vi traff ham, var han travelt opptatt med å finpusse på de tekstene som skal ledsage gjenstandene og binde den sammen til én fortelling

– Historien om renessansebergverkene involverer, i likhet med alle andre historier, mange dimensjoner, personer og nyanserte fortellinger. Da er det ikke enkelt å sammenfatte i knappe og gode tekster som gir de besøkende lyst til å gå videre og lære mer.

Det er likevel ingen tvil om at Bjørn Ivar behersker akkurat den kunsten. Det gjør han både fordi han liker å skrive, og fordi han har drevet med historieformidling siden han ble ansatt som historiker ved museet i 1989.

Bergverksforskeren

Men selv om Bjørn Ivar er en erfaren formidler, og det å lage utstillinger er en viktig del av museets forpliktelse, er det først og fremst forsker han er.

– Jeg graver meg gjerne ned i et arkivhull og blir der lenge, sier han med et smil om munnen.

Og innrømmer at han har stor glede av selve leteprosessen, som innebærer at han finner én eller noen kilder i ett arkiv og utfyllende opplysninger et helt annet sted.

– De aller fineste arkivstundene har jeg hatt de gangene jeg har kommet over materiale som har ligget skjult i århundrer og som ingen andre har utnyttet. Det gir meg en stor glede, og enda bedre blir det når disse bruddstykkene av en historie blir skrevet inn i noen av de sammenhenger de inngikk i. Da har jeg følelsen av å skrive ny historie, og å gi flere nyanser og farger til de historiene vi allerede kjenner.

Men dette detektivarbeidet krever en stor porsjon tålmodighet. Samt innsikt i og erfaring fra arbeid med mange forskjellige typer kildemateriale. Det er det ingen tvil om at Bjørn Ivar har. Kollegene forteller også om en mann med en utpreget «nese» for arkiver, og om en person som vil ha flest mulig brikker i puslespillet på plass før han skriver sine artikler og bøker.

På oppdagerferd i nedlagte gruver

De første kildene begynte han å samle allerede i ungdomsårene på Kongsberg, der ingeniørsønnen vokste opp. Han begynte tidlig å dra på oppdagelsesferd i naturen.

– Sammen med turkameratene fløy jeg rundt i det varierte kulturlandskapet rundt Kongsberg. Vi fant mye spennende, gamle gruveinnganger, gruvestoller og sjakter, og selv om ingen visste om det var lov å utforske dem, var det nettopp det vi gjorde, erindrer han med et lite glimt i øyet.

– Det var som et eventyr å ta seg inn der det ikke hadde vært mennesker siden bergverksdriftens dager. Etter hvert skaffet vi oss klatreutstyr. Slik kom vi oss ned til enda mer utilgjengelige steder. Det var fascinerende, og det var uten tvil her interessen for gruvehistorie ble vekket.

Så var han heller ikke mer enn 15 år da han første gang fikk sommerjobb som omviser på Bergverksmuseet. Det var likevel ikke historie han først penset inn på da utdanningsveien skulle stakes ut.

– Det var gruveingeniør jeg ville bli. Den gangen måtte man fremdeles ha praksis i bergverk før en begynte på Norges Tekniske Høgskole (NTH). Jeg jobbet derfor et halvt år i Kjørholt kalksteingruver i Eidanger og et halvt år i Fosdalen. Det var lærerikt og gav god ballast til studiet.

Bjørn Ivar ble ikke sivilingeniør. Han mistet gnisten da han innså at det lå to år med teoretiske emner foran ham, før han i det hele tatt kunne begynne på det han hadde lyst til å lære.

Han sluttet derfor allerede etter at første semester var avsluttet og eksamener avlagt.

– Jeg ville ikke vært denne praksisen foruten. Det gav innsikt i praktisk gruvearbeid, som jeg har hatt nytte og glede av i mitt virke som historiker.

1700-tallets teknologihistorie

Etter nok et år som fjell- og anleggsarbeider ble det i stedet historiestudier på ham. Samt etnologi og geografi. Da han skulle velge hovedfagsoppgave, var han ikke i tvil om at det skulle handle om bergverkshistorie fra hjemplassen. For veilederen må han ha vært en drømmestudent. Gjennom sommerarbeid på museet hadde han allerede ervervet seg solid kunnskap om Kongsberg-samfunnet og gruvedriften der. De tekniske faguttrykkene fra moderne gruvearbeid var han fortrolig med, og arkivmaterialet på Riksarkivet hadde han begynt å orientere seg i før han startet med hovedfagsstudiet.

Siden da har ulike deler av bergverkshistorien vært hans felt. Først ble det hovedfagsoppgave om hestekjørselen ved Sølvverket i første halvdel av 1700-tallet (1982). Deretter ble det doktorgradsstudier, utenlandsopphold og disputas på en avhandling om gruveteknikk ved Kongsberg Sølvverk fra 1623 til 1914 (1996). Helt siden studietiden har han dessuten skrevet en lang, lang rekke artikler i internasjonale publikasjoner og lokale tidsskrift.

– Forskningsarbeidene mine var lenge først og fremst konsentrert om 1600- og 1700-tallet, og om gruvedrift og teknologi, samt de kunnskapsoverføringsprosessene som skjedde fra Tyskland til Norge i forbindelse med bergverksdriften. Det betyr at vi ved museet hadde god kompetanse i den tyske bergmannskulturen. Gruvearbeiderne derimot, de visste vi ikke så mye om. Annet enn de standardfortellingene som vi alle har lært, om at det i bergverkssamfunnene var stor forskjell mellom høy og lav, og at den tids ingeniører og embetsmenn selvsagt hadde et langt større rom å handle innenfor, og mye større makt, enn gruvearbeiderne.

– På samme tid som historikerne begynte å stille spørsmål ved disse endimensjonale historiene, og i mye større grad enn før bestrebet seg på å formidle mer komplekse historier, tok jeg fatt på et arbeid som ble mer spennende enn jeg først hadde trodd. Det handlet om de glemte menneskene. De som ikke har etterlatt seg noe korrespondansearkiv, men som utgjorde hærskaren av folk fra landsbygda som kom til Kongsberg for å arbeide i gruvene i den perioden da verket hadde rundt 4000 ansatte, omkring 1770. De var tross alt mye mer typiske for Sølvverket enn de tyske bergmennene. Ambisjonen min var å gå inn i den anonyme mengden med navn, og å gi liv til noen av de typiske og vanlige menneskene på 1700-tallets Kongsberg.

Det endte i nok ei bok, Glemte mennesker, der Bjørn Ivar gjennom et digert lappeteppe av kilder, (kirkebøker, kommunikantbøker, skifteprotokoller, pantebøkerregnskaper, manntall) fulgte bergmannsslekten Bratteberg på Kongsberg fra 1742 til 1812.

Sølvverkets glemte arbeidere

– Jeg tok utgangspunkt i to brødre fra Hedemarken. Mikkel Bratteberg kom vandrende fra Ringsaker til Kongsberg i nødsåret 1742 og fikk arbeid på Sølvverkets sagbruk. Siden ble han sølvsmelter. Broren Erik fulgte med Mikkel til bergverksbyen samme år. Han ble tømmermann i gruvene. Begge stiftet familie, men historien deres ble forskjellige og illustrerer at vanlige mennesker den gangen som nå, gjorde både vanlige og uvanlige ting.

Det fenget historikeren, som blant annet beretter at den ene broren, Mikkel, gikk hen og giftet seg med Anna Rosina Rabenstein, som hadde tysk bergmannsslekt både på mors- og farssiden. Det overrasket, og stemte ikke så godt overens med forestillingen om et rigid og uoverstigelig skille mellom «de kondisjonerte» og allmuen.

– Det overrasket også at Mikkel og Anna, som fikk sju sønner, hvorav fire vokste opp, holdt tjenestepike og at de hadde langt mer innbo enn jeg forventet å finne hos en sølvverksarbeider. Mikkel var dessuten aktiv på lånemarkedet. Han tok opp flere lån, og han var selv långiver og kausjonist i det små. Det straffet seg. I 1774 tapte én av dem han hadde kausjonert for, og Mikkel ble dømt til å betale gjelden. Det kunne han ikke, og både hus og innbo havnet på auksjon.

Den registreringen som den gangen ble foretatt av Brattebergs innbo, førte Bjørn Ivar inn i Mikkel og Annas hus, og gav noen glimt inn i hvordan de levde. Listen viser at de hadde forholdsvis mange møbler og at selv vanlige familier kunne ha vinglass, kobbertøy og servise.

Hos broren Erik var det annerledes. Ingen av hans barn levde opp, og selv om også han kjøpte seg en rimelig stor bolig, hadde han neppe råd til å anskaffe seg like mye inventar som broren. Erik var nemlig en av de mange som ble skadet i gruvene, og som etter hvert fikk uførepensjon fra Sølvverket. Siden han heller ikke hadde gutter som kunne bidra til husholdningen, slik Mikkels sønner gjorde etter at de allerede fra barnsben av fikk arbeid på Sølvverket, opplevde nok han og kona mange magre år.

Detektivarbeidet med å finne flest mulig spor av tre generasjoner Bratteberger gav unik innsikt i noen få av de mange anonyme bergmennene på Kongsberg, og det gav ny og viktig kunnskap om at folk var forskjellige den gangen også. Noen av Sølvverkets arbeidere hadde mye, andre langt mindre. Noen kunne slå seg opp, mens andre ble ved sin lest.

Dramatikeren

Noen utstilling om disse menneskeskjebnene ble det likevel ikke mulig å lage. Det fantes jo så alt for få materielle spor etter dem. Men museumsforskeren fikk likevel anledning til å formidle noen av historiene fra boka på andre måter – gjennom historiske tablåer som han utviklet i samarbeid med det lokale teaterlaget og som hvert år settes opp på Kongsberg.

Det trekker publikum, og gav den etterrettelige historikeren, som altså aller helst vil ha solide kildebelegg for de historier han lager, anledning til å slippe fantasier løs og dikte mer liv og farge inn i de menneskene han skimtet gjennom kildene.

– Håpet er selvsagt at disse tablåene, som er bygd på brikker fra livene til virkelige mennesker, gir publikum anledning til å lære på en litt annen måte enn det vi tilbyr på de andre arenaene ved museet, fastslår Bjørn Ivar.

Og akkurat det er en utfordring som store deler av museumsbransjen i inn- og utland stadig arbeider med å finne gode løsninger på. De bestreber seg på å kombinere utstillinger og framvisninger av gjenstander med at publikum selv gjennom datateknologi og annet blir involvert i den kunnskapen de ønsker å formidle.

Bjørn Ivar er ikke fremmed for at også Bergverksmuseet i fremtiden utforsker nye formidlingsmetoder. Samtidig advarer han mot en tro på at museumsbransjen skal bli for fancy.

– Jeg tror det er viktig at kunnskapen vi formidler fra museet er forskningsbasert. Vi skal derfor fortsette med å kombinere studier av kilder med gjenstander, sette bitene sammen til interessante enkelthistorier og plassere dem inn i den samfunnsmessige sammenhengen de inngikk i. Bare slik kan vi fortsette å lage utstillinger som engasjerer og formidler og formidler nye dimensjoner og aspekter fra vår rike bergverkshistorie. Et museum av Bergverksmuseets størrelse, og med det nasjonale ansvaret vi har for å formidle norsk bergverkshistorie, må selv bidra til å utvikle kunnskapen på feltet.

Skrevet av Anne Kristine Børresen