Bildet over: Seismisk linje fra 1969 som går gjennom 2/4-1 og 2/4-2. 2/4-1 endte nesten opp som en utblåsning, mens 2/4-2 fant Ekofisk. Seismikken bærer tydelig preg av at den tertiære lagpakken er mettet med gass og gass som har lekket fra kalksteinsreservoaret under. Det var denne oljen som skapte problemene for Phillips Petroleum den 31. august 1969.
Brønn 2/4-1 ble påbegynt 21. august 1969 med boreriggen Ocean Viking på 71 meters vanndyp («Boringen av 2/4-1 har startet«). Dette var den 32. letebrønnen på norsk sokkel. Hensikten var å undersøke om det kunne være olje eller gass i tertiær eller i toppen av kritt.
Det går fort å bore gjennom den bløte leiren i toppen av hullet, og etter bare en ukes tid, den 30. august, var det satt foringsrør både ved 480 fot (146 m) og 2044 fot (623 m), og boret var kommet ned til 5452 fot (1662 meter; oljeverdenen opererte den gang ikke med metriske enheter, alt gikk i fot, fat, ppg (pounds per gallon)).
Da – sent lørdag kveld – oppstod problemene. Trykket fra formasjonen økte plutselig, ingen var forberedt på noe slikt, og med stor kraft strømmet olje inn i borehullet. Boreslammet var ikke tungt nok til å motstå det store trykket. Blandingen av slam og olje ble presset oppover borehullet og inn i de store slamtankene på dekk.
Brønnen hadde tatt en ”kick”, et brønnspark, som betyr at formasjonstrykket er større enn trykket av boreslammet, og hvor konsekvensen er at væske strømmer inn i hullet. I verste fall, hvis boreingeniørene ikke klarer å kontrollere en slik situasjon, kan det bli en utblåsning (”blowout”).
Hendelsen ble omtalt i norsk presse som en nestenulykke, og brønngeologen Max Melli – som satt på ”første rad” – legger ikke skjul på at den berømte og beryktede riggsjefen (”rig supervisor”) Eddie Seabourn gjorde en kjempeinnsats for å forhindre en utblåsning. Under hans ledelse klarte mannskapet å kontrollere trykket og forhindre det som kunne fått en forferdelig utgang. Problemene var så store at brønnen likevel måtte oppgis, nesten før den var begynt.
I den endelige brønnrapporten kan vi lese ”… drilled to 5452 feet and the well started to kick. The mud was heavily cut with oil and gas, then lost cirulation”, og ”… the hole was plugged and abandoned because of the continuing operational problems”.
I Well Completion Report (en standardrapport som alltid utarbeides etter at en brønn er ferdigboret) for 2/4-1 er det et tillegg som merkelig nok er skrevet på norsk, og som var basert på telefonsamtaler noen hektiske dager i begynnelsen av september: ”Ved boringen av hull 2/4-1 begynte kromatografen å vise antydning til gass ved ca. 4562’. Da borehodet var på 5452’ fikk man en kraftig utstrømning av boreslam fra hullet (”well-kick”). Slamvekten var 13.3 ppg, og økningen i slamtankene ombord på plattformen var ca. 25 bbls (4 m3).
Dette skjedde omkring kl 01.00 den 31.8. 1969, for 53 år siden.
Fra ca. 4722’ til 5452’ hadde man boret gjennom vekslende lag av dolomitt, limestone (kalkstein) og leire sannsynligvis fra Miocene perioden.”
Men, som vi nå vet, var det også gode nyheter å rapportere, lengre ned kan vi lese følgende: ”Man regner med at ca. 50 bbls (8 m3)væske, 98 % olje + 2 % ferskvann, totalt trengte inn i borhullet. Det er foreløpig for tidlig å si om man har en forekomst av betydning, men man håper å kunne bevare hullet i en slik tilstand at det kan produksjonstestes.”
Hullet måtte oppgis, men det var funnet olje, og det er grunn til å tro at spenningen vokste til de store høyder hos de involverte oljeselskapene, selv om ingen riktig visste hvor mye olje som var funnet. Hadde de endelig gjort det store funnet, etter alle de tapre forsøkene som så langt hadde vært delvis mislykket?