Sent i fjor fremsatte Per Arne Bjørkum, professor emeritus ved Universitetet i Stavanger og tidligere forsker ved Equinor, en ny teori som innebærer at de geokjemiske modellene som benyttes i leting etter olje og gass ikke er gyldige. Han sådde dermed tvil om geologene har blitt ledet på rett vei av dagens petroleumsgeokjemikere på sin jakt etter olje.
Teorien bygget på gamle ideer for hvordan tungolje dannes i kildebergarten tidlig i begravningshistorien, og Bjørkum kunne røpe at dette også ville få implikasjoner for hvor og hvordan gass dannes.
– Gjeldende teori for dannelse og migrasjon av gass bygger på teorien for dannelse av olje, men når modellen for olje svikter, faller naturlig nok teorien for gass også sammen.
– Vår nye teori tilsier at vi skal kunne finne gass i bassenger, eller i deler av bassenger, som dagens teori utelukker. Eller sagt på en annen måte: gass er mer demokratisk fordelt rundt om på kloden enn olje, sa Bjørkum i 2021.
Nå har Bjørkum publisert en forskningsartikkel som utfordrer dagens teori om hvordan gass dannes og akkumuleres.
Hvorfor holder ikke dagens teori for gass stand?
Dagens modell tar kun sikte på å forklare den frie gassen, hovedsakelig metan, i konvensjonelle reservoarer.
Gassen vi finner i reservoarene utgjør imidlertid anslagsvis kun én prosent av den totale mengden metan i sedimentbassenger. Resten befinner seg i skifre oppløst i vann som fri gass – og noe som gasshydrat («frossen gass» – metan i et gitter av iskrystaller).
Det var lett å vise at det ikke var nok organisk materiale i kjente kildebergarter til å forklare den totale mengden med metan.
Jeg ble, noe mange andre har vært inne på, raskt klar over at gassen som var oppløst i porevannet, også kjent som «background gas», måtte komme fra organisk materiale som er til stede i skifre. Det er nemlig i snitt 10 kg organisk karbon i ett tonn skifer. At skifrene måtte være kilder for gassen som var til stede i porevannet, hadde andre vært inne på så tidlig som på 1930-tallet.
Gassen i porevannet fremstår imidlertid som «tapt gass», men jeg ville uansett forstå hvor den kom fra – slik jeg ville forstå hvordan tungoljen ble dannet, selv om det aller meste av den også er «tapt olje».
Skal en gjøre krav på å ha en forklaring på dannelse av noe, holder det nemlig ikke å kun se på det som er økonomisk lønnsomt/utvinnbart. Det er den fellen dagens geokjemikere har gått i, ser det ut til, trolig fordi de fikk støtte fra industrien som naturlig nok var mest interessert i den frie gassen.
Så det kan aldri bli mulig å finne denne gassen i (lønnsomme) akkumulasjoner?
Det viser seg imidlertid at den tapte gassen ikke var helt tapt. Noen har forsøkt å forklare hvordan noe av gassen kan komme ut av løsning og danne fri gass. Forklaringene hadde noen svakheter.
Hovedproblemet var, at man ikke bestemme hvor mye av vannet som strømmet via vertikale hydrauliske sprekker. Det har jeg funnet en enkel analytisk løsning på.
Kortversjonen er at i de dypere deler av et sedimentbasseng, typisk ved temperaturer over 120 °C, skjer mer enn 90 prosent av vanntransporten gjennom skifre via hydrauliske sprekker som starter i høypermeable sedimenter.
Ut fra løseligheten til metan som funksjon av trykk og temperatur var det enkelt å regne ut hvor mye gass som kunne ansamles i et reservoar som ble truffet av en slik sprekk for en gitt romlig fordeling av skifre og reservoarer.
Ved et trykkfall på 700bar, og 90 °C vil to tredeler av opprinnelig oppløst metan kunne ende opp som fri metan. Hver m3 vann som kommer opp fra dypet (via en hydraulisk sprekk) vil da kunne danne nær innpå 7 kg (cirka 10 m3) fri metan. Gitt nok tid, vil det bli en betydelig gassansamling i et reservoar som mottar dette vannet – se figuren under som er hentet fra forskningsartikkelen.
Det vil i de fleste tilfellene ta over 10 millioner år å danne en betydelig ansamling på denne måten, men hvis bergarten som sprekken kommer fra inneholder fri gass, vil fluksen av metan øke med to størrelsesordener. Da vil gassen kunne komme på plass i løpet av 100 000 år, eller mindre.
Hvorfor dannes det kun metan?
Først trodde jeg det skyldtes at den tørre gassen i porevannet skyldtes at metan har høy løselighet i vann sammenliknet med de andre, «tyngre» gasskomponentene. Jeg fant imidlertid ut at forskjell i løselighet ikke kunne forklare det man observerte. Da ble jeg nærmest tvunget til å anta at metan ble dannet direkte fra organisk materiale.
Ved nærmere ettersyn viste det seg at på slutten av 1980-tallet hadde kjemikere kommet med det teoretiske grunnlaget jeg trengte. Det bygget på kvantemekanikk/kjemi.
Det viser seg at alkylerte aromater, som det er mye av i umodent organisk materiale/kerogen, under naturlig oppvarming kvitter seg med alkylkjedene, minus ett karbon. Ett karbon blir sittende igjen med tre hydrogen – som metyl (som i toluen, som er metylert benzen-ring).
Det var dette kjemikerne kunne forklare ut fra kvantekjemiske berginger av hvilke C-C-bindinger som var svakest i alkylerte aromater. Dette er illustrert i figuren under, der 6-ringen fungerer som modell for aromatisert kerogen.
Det er ikke nok metylerte aromater i umodent organisk materiale, men det blir altså dannet metyl under begraving og det åpnet for at det ble nok metylgrupper i det organiske materiale i leirsteinene til å forklare gassen i porevannet i dem. Jeg regnet ut at hvis fem prosent av organisk karbon forlot kerogen som metyl og koblet seg til ett hydrogenatom, kunne det forklare all metan som var oppløst i porevannet.
Ved å finlese artikler som geokjemikerne hadde publisert, fant jeg ut at hvis man varmet opp det man omtalte som modent kerogen, så ble cirka fem prosent av det organiske karbonet omgjort til metan. Det var det samme jeg hadde kommet frem til!
Som om ikke det var nok, viste det seg at det ble dannet svært lite etan, propan og butan, det vil si at gassen var tørr!
Det var oppmuntrende, men jeg måtte også forklare hvor det ble av de lange alkylkjedene som det er mye av i umodent organisk materiale. Jeg hadde liten tro på at de ble til olje/hydrokarboner, ettersom jeg i mitt arbeid om olje hadde konkludert at de kom fra nedbryting av tungoljer.
Det viser seg at de som jobber med kull, via ikke-destruktive (NMR spektroskopi) målinger har funnet ut at alkylkjedene ikke forlater det organiske materialet ved naturlig oppvarming, men ble aromatisert, det vil si at de ble kannibalisert. De inngikk i den voksende krystallstrukturen bestående av ringer av seks karbonatomer som til slutt blir grafitt (som er fri for hydrogen).
Karbonet ble derfor «bevart» mens hydrogen-atomene blir frigjort og danner H2 –gass. Det forklarer hvorfor den totale mengden organisk karbon (TOC) ikke avtar når kerogen passerer det fagmiljøet mener er oljevinduet i naturen, mens hydrogenet gjør det.
Her kommer altså svakheten med den aksepterte modellen for dannelse og utdrivning av olje basert på laboratorieanalyser, ofte referert til som Rock-Eval, inn. Der dannes det mye olje/hydrokarboner. det er det jeg mener er syntetiske hydrokarboner -slik det dannes syntetiske hydrokarboner fra kull som blir varmet opp.
Forklaringen på det er trolig at under Rock-Eval pyrolyse vil de fleste alkylkjedene som river seg løs fra aromatene i organisk materiale fordamper på grunn av de ekstremt høye temperaturene før de rekker å inngå i den aromatiske strukturen (som er krystallisering). De finner seg et fritt hydrogen (som også dannes i pyrolysen) og blir til hydrokarboner. Det er utført eksperimenter og ikke-destruktive målinger som støtter en slik tolking/forklaring. Det har jeg skrevet mer om i forskningsartikkelen.
Jeg har imidlertid ikke klart å bestemme ved hvilke temperaturer metan dannes fra metylerte aromater. Det er som kjent ikke lett å gå fra det man observerer i Rock-Eval pyrolyse til temperaturer i naturen. Min beste gjetning er at prosessen tar av ved temperaturer over 100 °C og fortsetter så lenge det er hydrogen igjen i det organiske materialet som vil si til temperaturer godt over 200 °C.
Så Rock-Eval er ikke helt ubrukelig?
Nei. Rock-Eval ser ut til å gjenskape dannelse av termisk metan så lenge, slik ser det ut, man varmer opp organisk materiale som har blitt varmet opp til litt over 100 °C (i naturen). Paradoksalt nok har ikke fagmiljøet innsett hvor viktig disse, rett nok få, eksperimentene er.
Fagmiljøet har, det er mitt inntrykk, vært opptatt av reaksjonsmekanismer, noe som forutsetter at man forholder seg til kvantekjemi. Men den ser man på med en viss skepsis. I en artikkel som ble publisert i 1998* står det at:
“The qualitative and to some extent speculative character of this kvantemekanikken] approach is recognized and should be kept in mind.” (min utheving/tilføyelse)
Her må det tilføyes at kvantemekanikken er ansett for å være den mest presise av alle våre teorier/lover.
Jeg ser likevel ikke verdien av å fortsette å varme opp modent organisk materiale. Vi vil aldri kunne få et representativt utvalg fra skifrene i et sedimentært basseng.
Rent praktisk er det derfor like greit å anta at porevannet i de dypere delene av bassenget er nær mettet på metan, som f.eks., tilsier cirka 10 kg metan ved 1 000 bar og 150 °C.
Hva med det man omtaler som grunn gass?
Ja, det dannes metan tidlig og mer enn man ser ut til å ha innsett, noe jeg begrunner nedenfor. Man har antatt at det metanet som dannes ved temperaturer lavere enn 70-80 °C er produsert av bakterier som omdanner CO2 som kommer fra nedbrytning av organisk materiale i leirsteiner, til metan. Hydrogen antas å komme fra bakteriene.
Problemet er at man ikke har klart å dokumentere levende bakterier i leirsteiner annet enn i de øverste meterne. Det vil vi heller ikke forvente, fordi bakteriene er mer enn ti ganger større enn porene i leirsteinen.
Fravær av bakterier er imildertid ikke et problem, fordi reaksjonen mellom CO2 og H2 frigjør energi noe som betyr at den går av seg selv. Det gjør den opp til over 700 °C. Det betyr at metan (og spormengder av etan), kan dannes fra CO2 uten hjelp fra bakterier. Fritt hydrogen dannes nemlig direkte fra organisk materiale som brytes ned.
Det dannes enorme mengder metan på denne måten, men det aller meste som dannes i de første en-to km lekker til overflaten – hovedsakelig via molekylær diffusjon i vannfasen. Mengden metan som lekker til atmosfæren/havet, er imidlertid ikke et godt mål på hvor mye metan som dannes i sedimentene under.
Bakteriene som lever i de øverste meterne under (hav)overflaten, omdanner nemlig metan tilbake til CO2. Det er uklart for meg hvor mye av metangassen som havner i reservoarer som kommer fra CO2 og H2, men det er trolig et viktigere bidrag enn man har trodd.
Men isotopanalyser indikerer at grunne forekomster av metan er dannet av bakterier?
Ja, grunn metan er anriket på lette karbonisotoper. Det forklarer kvantekjemikerne med at isotopfraksjoneringen mellom isotopene C-12 og C-13 er sterkt påvirket av temperaturen reaksjoner skjer ved. Det blir mer fraksjonering og mer lette karboner ved lave temperaturer.
Det er altså ikke nødvending å anta bakterier for å forklare isotopsignaturene til grunn metan.
Nå må det nevnes at man i laboratorier har vist at bakterier kan danne metan. Hvordan bakteriene sørger for isotopfraksjoneringen er imidlertid forblitt et mysterium. Forsøk, publisert i tidsskriftet Nature for over 50 år siden, viste at isotopfraksjoneringen utført av bakterier blir mindre når temperaturen øker. I publikasjonen ble det konkludert med at det trolig ikke var noe som heter bakteriell isotopfraksjonering.
Jeg finner det underlig at det hintet ikke ble fulgt opp, men fagmiljøet har, slik ser det i alle fall ut til, ikke klart å gi slipp på bakteriene – som de har tillagt stadig nye (mystiske) evner etter hvert som nye problemer har dukket opp.
Teoriene dagens geokjemikere bruker for å forklare både olje og gass er derfor fundert på noe som ligner på magi – som gir assosiasjoner til tiden før oppfinnelsen av den vitenskapelige metoden.
Det geokjemiske fagmiljøet satte sin lit til at man kunne finne ut når og hvordan metan dannes ved å se på isotopverdier til karbon. Det har etter min mening vært et faglig blindspor. Jeg har selv vært på det sporet. Det ble veldig komplisert.
Etter hvert trakk man også inn hydrogenisotoper. Da ble det mer komplekst. En slik utvikling pleier å være et dårlig tegn.
Uansett, fagmiljøet har ikke klart å avlede kilde og mekanisme for dannelse av metan fra isotopstudier. Jeg snudde problemet på hodet. Jeg lot problemet «ligge», og håpet at det skulle bli en del av løsningen etter at jeg hadde funnet kilden og mekanismen for dannelse av metan. Det viste seg at isotopverdiene passet inn! Jeg fant begge i litteraturen.
Hva med våt gass / kondensat?
Gass som har en tykk underliggende oljekolonne, er ofte rik på propan og butan, og klassifiseres ofte som kondensat. Kondensatet kommer trolig fra oljen som har små mengder av propan og butan som dannes ved termisk nedbryting av organiske molekyler i reservoaret.
Fordi disse komponentene har større løselighet i metangass enn i olje (jf. prinsippet om at «likt løser likt») blir disse komponentene anriket i gassfasen.
Hva med skifergass?
Hvis skifrene inneholder mer enn to prosent organisk karbon, og derfor er en tradisjonell kildebergart, vil det dannes så mye metan at det blir fri gass. I forskningsartikkelen forklarer jeg hvor det aller meste av den frie gassen trolig befinner seg i porenettverket som omgir det organiske materialet.
Hvis det også er olje i kildebergarten, noe som er vanlig, vil den være avgrenset til det organiske materialet.
Implikasjonen av det er at olje og gass er separert. Det betyr igjen at man ikke trenger man ikke å beskrive det som skjer under produksjon som et trefase-problem. Gass kan beskrives som et tofaseproblem (gass og vann), mens olje langt på vei blir et én-faseproblem. Fordi olje befinner seg i organisk materiale, kan man se vekk fra kapillære krefter! Det blir med andre ord mye enklere.
Den løsningen jeg foreslår bør være kjærkommen. Man har nemlig ikke klart å modellere det som skjer i skifrene. Man forstår heller ikke produksjonserfaringen. Eller det faktum at injeksjon av gass i en brønn bidrar til økt produksjon av olje fra den samme brønnen, uten at den gassen kommer tilbake!
Jeg har forsøkt å vise at denne «rare» erfaringen kan forstås hvis vi aksepterer at olje og gass ikke er blandet i skiferen.
Hva er de viktigste implikasjonene av det du legger frem?
Det må være at vi kan finne metan i sedimentære bassenger som ikke har tradisjonelle kildebergarter. Det eneste som kreves, er mye skifer og noen høypermeable bergarter/reservoarer. Det betyr at sedimentbassenger som er tykke og synker inn raskt, er mest fordelaktige. Jo raskere innsykning, dess mer vann kommer det nemlig opp via sprekkene.
I bassenger som synker raskt inn vil vi også kunne få flere runder med re-migrasjon av gass, og er man heldig, blir den prosessen akkumulerende. Da kan vi få enorme ansamlinger.
Og, som jeg hintet om før: Fordi det organiske materialet i skifrene er kilden, er gassen mer «demokratisk» fordelt enn oljen.
Skifre er nemlig mer vanlig enn klassiske kildebergarter. Gassen man har funnet i Middelhavet kan være et moderne eksempel på akkurat det.
På norsk sokkel vil man måtte se etter «grunne» reservoarer som ligger over tykke sedimentpakker.
Det er en enorm tertiær (paleogen og neogen) sedimentpakke vest for Hammerfest-bassenget. Der ville jeg lett etter gass.
Det er også mulig teorien jeg har lagt frem kan forklare gassen i Troll-feltet. Den har man nemlig ikke en god forklaring på.
Jeg har selvfølgelig forholdt meg til den gassen verden har funnet, men teorien er ikke avledet fra disse observasjonene. Jeg «lukket» øynene, tok et dypdykk innom (kvante)kjemien, og konstruerte en teori som ser ut til å være forenlig med gassen vi har funnet.
Jeg overlater til den yngre generasjonen å finne ut om den nye teorien bidra til å gjøre det vi har erfart lettere å forstå.
Kanskje kan vi også bli flinkere til å finne gass. Vi har i grunnen aldri lett etter gass. Jeg gjentar meg selv nå, men vi har funnet gass mens vi trodde vi skulle finne olje. Derfor tror jeg teorien om gass kommer på et riktig tidspunkt.
Den representer ikke det endelige svaret, men jeg er rimelig sikker på at den er nærmere sannheten enn den teorien vi har i dag. Den kan spores tilbake til 1960-tallet. Den ble utviklet for å bortforklare det nedslående faktum at man ofte ikke fant olje, men gass. Gass ble forklart som «termisk nedbrutt olje», det vil si det var «ødelagt» olje.
Min teori tilsier at det var for enkelt tenkt. At litteraturen om dannelse av gass i ettertid har blitt svært komplisert, jeg vil si ubegripelig, skyldes at fagmiljøet har drevet og reparert på en teori som var bygget på gale/ufruktbare premisser. Det er ikke uvanlig.
Det som er uvanlig, er at en samlet industri har akseptert teorien i år etter år tross for at fagmiljøet fortatte på bomme på om det var olje eller gass i prospektet. Det ser ut til å ha utviklet seg en kultur, det er min mening, altfor stor aksept for feilslåtte prediksjoner. Det å mislykkes ble en slags normal.
Det har industrien kunnet tillate fordi man tjener så mye når man gjør store funn. Man har latt økonomisk suksess overskygge de faglige feilvurderingene.
Kan du si kort hva ditt faglige bidrag har vært?
Mitt bidrag har vært å følge opp ideen fra 1930-tallet om at metan kom fra spredt organisk materiale i skifrene og lagt frem en fysisk forklaring på hvordan anslagvis én prosent av den oppløste gasen kunne komme seg ut av vannet og danne ansamlinger av gass. Der kunne jeg bygge på en livslang interesse for strømning av vann i sedimentære bergarter.
Løsningen på gass-gåten forutsatte med andre ord en flerfaglig tilnærming. Det passet meg bra. Jeg har skiftet forskingstema stort sett hvert femte år, det vil si inntil jeg gikk løs på dannelse av olje og gass.
Bortsett fra en kvantitativ modell for strømning av vann i hydrauliske sprekker, ser jeg på det jeg har gjort som en faglig opprydding. Det krevde at jeg satte meg inn i litteratur som ikke finnes i de tidskiftene fagmiljøet ser ut til å holde seg til.
Jeg understreker at det er lite, om noe, originalt ved det jeg har skrevet om dannelse av metan, slik det var lite originalt i det jeg skrev om dannelse av olje/hydrokarboner. Mange kunne derfor ha gjort det. Jeg har derfor tenkt en del på hvorfor ingen andre har gjort det.
Min forklaring er at jeg har vært så heldig å ha hatt mange ledere som har lagt forholdene til rette slik at jeg kunne konsentrere meg om dette i år etter år – i til sammen ti år – litt på siden av systemet. Jeg er nemlig av den standhaftige oppfatning at den beste forskningen kommer når enkeltpersoner får lov til å følge opp egne ideer, vel vitende om hvem de jobber for forstås. Får man tillit, føler man på det og står på.
Det jeg har lagt frem er selvfølgelig ikke komplett, men tankene åpner for mange nye problemstillinger som jeg håper den yngre generasjonen kan være med på å identifisere – og løse.
*) Cramer B., B.M. Krooss and R. Littke, 1998, Modelling isotope fractionation during primary cracking of natural gas: a reaction kinetic approach, Chemical Geology, v. 149, pp. 235-250.
8 kommentarer
Per Arne fik overtalt Equinor til at teste den teori i to prospekt på jura nivå i Stordbassenget. Et basseng med tykke kontinentale avsetninger av trias alder, med TOC værdier langt under 1%. Begge prospekt var tørre, og hans ‘alternative’ synspunkt kostet lisens operatørerne tilsammen rundt 800 mill. NOK. Med mange års kjennskap til geologien i Stordbassenget, forsøkte jeg internt i Equinor at få stoppet disse boringer uten hell 🙁
Nytter ikke å klage i ettertid og med potensial større enn kost så bør en ivertfall teste ut teorien. Oljeselskapene er konservative og burde prøvd flere ganger enn 2 før teorien forkastes. Se heller på hvor mange milliarder en har råd til å bruke på andre prosjekter. Kan ikke få innertier hver gang og uten å forsøke så er intet verifisert ??
Du kan jo investere dine sparepenger og pensjon i Per Arnes alternative ideer.
Fra min tid i Equinor har jeg langvarig og inngående kjennskap til Per Arnes ideer. Jeg støttet dem ikke for gass generering fra kontinentale trias avsetninger i Stordbassenget og Det Norsk-Danske Basseng. De kan gjerne virke i de enorme skifer basseng av kritt alder i Midt-Norge. Der har skifrene ofte en TOC på opp mot 1%.
I Bjørkums tidligere artikkel ble organiske geo-kjemikere og basseng modellører på bred front avskrevet som ubrukelige – alle teorier var feil – man lette på feil sted osv. Det er derfor behov for bedre teorier – utviklet av Bjørkum.
Igjen søker Bjørkum å slå inn åpne dører: Det er overhodet intet nytt i at tykke lang med sedimenter – innholdende lave til moderate mengder med TOC – kan generere kommersielle mengder termogen gass også ved lav modenhet. I meget grunne deler av slike sedimenter vil gassen generelt være av en av to typer bakterielt opphav (bakterier som omdanner organisk materiale (OM).
Det organisk materialet i sedimenter gjennomgår kontinuerlig omdannelse etter avsetning, i den tidlige fase også inkluderende biogene reaksjoner i tillegg til tidligdiagenetiske reaksjoner, og etter c 70-80oC – i økende grad rent termo-katalytiske reaksjoner. Slik gas kan også være kommersiell som i Po-bassenget og mange andre steder. Ofte er slik grunn gass blandet med oppover migrert termogen gass av lav til høyere modenhet – jfr Vest-Sibirske basseng.
«Genesen» for slik gass er klassisk geokjemisk lærdom og intet spesielt som behøver søkte dannelsesmetoder ala hydrogenering. Kvantitative estimat av slik gass samt lette hydrokarboner er også klassisk lærdom. Slik gass forekommer i omtrent alle deltaiske systemer. Det finnes knapp noe sedimentært basseng som ikke inneholder metan og lette hydrokarboner i de sedimentære strata.
Metan er et allestedsnærværende HC – ett av de klassisk grunnleggende hydrider, som vann og ammoniakk og vidt-spredt i geosfæren, biosfæren osv – inkludert i granitter (magmatisk metan er typisk isotopisk tung». Det finnes hav av metan på Titan. Litteratur siden Colombo, Stahl, Faber, Whiticar, Schoell og Galimov og James med flere er grunnleggende i våre geokjemiske kurs og tillater «typing» av gass etter rigorøse teorier og erfaringsbaserte metoder som har vist seg meget robuste og slike metoder i bruk i alle oljeselskap kloden over med gode resultater. Spesielt Eric Galimovs arbeider på 70tallet vdr tidlig-diagenetisk metan i West-Sibirske basseng var noe helt nytt – og relevant nå – gitt gasskrisen i Europa.
Konklusjon: Det syntes å være et gjennomgående trekk ved Bjrøkums noe mangelfulle «Petroleums Systemforståelse» – at det han ikke selv forstår søker han – åpenbart – å påføre allmenheten via en allmengjøring av ignoranse – der «verden ellers» tillegges: «vi forstår intet av ……» – og at det – følgelig – er behov for nye teorier.. Dette er av typen: «da jeg ikke selv kan snakke gresk – kan ingen andre det heller –spesielt ikke grekerne». Det hele er påfallende og vi venter på at AAPG, Orga Geochem, Geochem Cosmochemica et Acta, Marine and Petrol Geol. eller Nature publiserer disse nye teorier som Geo365 er megafon for.
Bra kommentar. Per Arnes forsøk på at fremstå som en revolusjonerende ‘annerledestenker’ (ref. hans bok) har kostet dyrt. Så langt minst 800 mill NOK. Det er selvfølgelig kjekt å kunne få noen til å investere i de alternative ideer.
Det er også interessant at tænke over at det er boret op mod 100 tørre brønner i det Norsk Danske Bassin, hvor det er tykke ler sekvenser, og gode permeable reservoarer, men hvor det er påvist at senJura kjildebergarten ikke er tilstrækkelig rig og moden til å danne termogen gass og olje. De 100 tørre brønner støtter ikke Bjørkums nye teori om gas migrasjon i bassenger uten termogen gass.
Det er ikke slik at alle basseng med mye skifer vil ha (økonomiske) forekomster av gas. Det er strenge krav til fordeling av skifer og sand.
Teorien jeg har lansert må sees opp mot gassen vi HAR funnet (og ikke bare gass vi ikke har funnet) – og da tenker jeg globalt.
Vi må spørre oss om tenkningen gjør det lettere å forstå det vi har funnet. Vi har til eksempel funnet gass i basseng der vi ikke har klart å påvise klassiske kildebergarter.
Uansett hva man måtte mene om mitt forslag til hvordan gass kommer seg inn i et reservoar, er det åpenbart at dagens modell for hvordan metan dannes ikke kan være korrekt.
Enig Jens-Ole. Den problemstilling har jeg diskutert med Per Arne mangfoldige gange uten å få et svar. Der er meg bekjent ikke noen forskjell i TOC i de triassiske kontinentale avsetninger i Stordbassenget og det Norsk-Danske Basseng. Modellen er nå testet negativt i Stordbassenget, men fremdeles antyder Per Arne at gassen i Troll Feltet kan komme fra det basseng.