– Det har vært 50 år med en enorm utvikling, uttrykte Karl Erik Schjøtt-Pedersen, adm. dir. i Norsk olje og gass på PETROSAM2-konferansen i Trondheim i slutten av oktober, med referanse til at det i år er 50 år siden den første konsesjonsrunden på norsk sokkel («Opptakten til oljeeventyret»).
Konferansen samlet representanter fra forskning, forvaltning og industri og handlet om hva oljenæringen betyr for samfunnet. Den tok derfor opp hvilke utfordringer næringen nå står overfor, og hvordan næringen best møter framtiden.
Schjøtt-Pedersen presiserte at oppgaven nå er å tilpasse seg endringene i det norske samfunnet. Han ser to store utfordringer.
Den ene, og den største, er kostnader, og ikke lav oljepris. Konkurransen om maskiner, materialer og personell har drevet prisene og gjort utbygninger på norsk sokkel for dyre.
– Hvis kostnadene går ned, vil flere prosjekter og flere funn være lønnsomme, fremholdt han.
Den andre er omdømme. Det er oljeindustriens befatning med fossile brensler og konsekvensene for klimaet som bekymrer.
Schjøtt-Pedersen refererte imidlertid til undesøkelser som viser at 85 prosent av den norske befolkningen mener vi må opprettholde oljeindustrien, og at folk er stolte over av hva industrien har fått til og hva myndighetene har gjort.
– Men, folk er opptatt av klima, og jeg er glad for at antallet skeptikere i den norske befolkningen viser en synkende trend.
– Olje- og gassindustrien er problemet, men vi er også en del av løsningen, sa han.
Han begrunnet det siste med at vi i Norge er i stand til å produsere olje med mindre utslipp enn alle andre land, og at vi derfor ikke må være de første som slutter, men at vi i stedet må være de siste.
– Verden må også erstatte kull med gass, og her kan vi bidra med våre reserver.
Karl Erik Schjøtt-Pedersen avsluttet med et lite regnestykke.
– Hvis vi regner en oljepris på 500 kroner per fat, og at 20 prosent av ressursene våre fortsatt ikke er produsert, ligger det verdier på norsk sokkel for ufattelige 24 000 milliarder kroner.
Til sammenligning er oljefondet i dag på ca. 7000 milliarder kroner.
Karl Erik Schjøtt-Pedersen, adm. dir. i Norsk olje og gass, mener det vil være et stort behov for olje og gass de neste 50 år, og Norge har en viktig rolle, fordi ingen produserer mer miljøvennlig enn oss.
Foto: Halfdan Carstens
Karl Erik Schjøtt-Pedersen, adm. dir. i Norsk olje og gass, mener det vil være et stort behov for olje og gass de neste 50 år, og Norge har en viktig rolle, fordi ingen produserer mer miljøvennlig enn oss. Foto: Halfdan Carstens
1 kommentar
Bra innlegg som peker på viktige saksforhold og viktigheten av langsiktighet.
Den industrielle revolusjon hadde vært utenkelig uten kull som energikilde og verden i dag er totalt avheng av fossile energikilder, ikke bare som folk tror for transport, varme og strøm, men også klesproduksjon, matproduksjon og alle forbrukergjenstander vi omgir oss med i det daglige.
Det er et faktum i dag at mellom 70-80% av verdens energibehov dekkes av fossilt brennstoff. Veksten i forbruk har vært c 2% per år og er kun noe avflatende til 1% de senere år og fremover p.g.a. ulike «kriser». Veksten i energiforbruk er likevel antatt å være 37% frem til 2040 (IEA).
Norsk velstandsvekst fra ett av de fattigere land i Europa rundt 1960, med følgende eventyrlige velstandsvekst som er historisk uten sidestykke, hadde vært utenkelig uten petroleumsindustrien.
Problemer med kjernekraft medfører at fossilt brennstoff vil dominere i den perioden verdens befolkning vokser eksponentielt fra dagens 7,3 milliarder til 11 milliarder, dvs innen 80-90år ifølge dagens prognoser.
Fokus mot befolkningsreduksjon fra 70tallet, er i dag borte i offentlig debatt og i UN-sammenheng på tross av at klodens størrelse er endelig dvs med et gitt tall for mengde gull, sølv, litium til batterier i el-biler og mobiltelefoner samt også alle andre ikke fornybare naturresurser som også olje og gass.
Alle disse mennesker skal ha et godt liv og UN-fattigdomsreduksjonspolitikk medfører krav om høyere levestandard som bare kan bety øket press på naturresurser.
Om eksempelvis biodiesel skal erstatte diesel vil enorme arealer som i dag brukes til matproduksjon måtte tas ut til drivstoffproduksjon/elkraft. Store jordbruksarealer er i dag utsatt for forringelse, jorderosjon, for hard drift/utpining og deler av dette kan bortfalle (temporært bortfall=uår=økonomisk kaos), mens man i eksempelvis Norge fortsatt bygger ned åker og eng.
En ytterlige jordbruksvekst i f.eks Afrika vil medføre at tropisk skog/savanne vil forsvinne og erstattes av genmodifisert ris og biodiversiteten vil bryte sammen. Sammenhengende skog blir lappetepper av skogflekker som i Europa og slike habitat understøtter eksempelvis ikke elefanter eller migrerende dyrearter.
Problemene med skifergass og skifer olje er at produksjonen er for kostbar og man får ut veldig lite av resursene i bakken – skiferen er en god kilde, men et meget dårlig reservoar. Produktene er videre for «lette» i forhold til det som kreves for diesel, fyringsoljer, smøreoljer, bunker og må kompletteres med «tungfraksjon» fra tjæresand i f.eks Canada.
Hele skifergass-/olje-bonanza i USA var drevet av kortsiktige penger (fra Dot.Com boomen, og hus-lån-junk-bonds pyramidene) som leter etter 6-10% årlig forrentning som kun kan opprettholdes om hele tiden nye investorer «fores inn» i bunnen av pyramidespillet.
Skifergass-produksjonsbrønner har kort levetid, og må stadig fornyes samt at enorme mengder vann kreves for produksjonen. Politiske agendaer om selvforsynthet i USA drev også satsingen.
I dag går «skifer-selskaper» konkurs hele tiden og kun de som var tidligst inne og med «langsiktig investeringer» kan klarer seg, og disse kjøper nå opp de andre. Bransjen er likevel ikke bærekraftig på sikt, og det er miljøproblemer knyttet til grunnvannsforurensing. Bransjen krever en ordinær oljepris på mer enn 50-60 dollar (helst opp mot 80-100 USD), og man ser at dette nivået på 50-60 USD/bbl er bunnen i det siste års oljeprisfall.
Dette betyr at konvensjonell produksjon som på norsk sokkel vil være meget attraktivt – også i fremtiden.
Videre fall i oljeprisen (under 40 USD/bbl – ned mot 30 USD/bbl) vil kun drives av politiske grunner, og Saudi-Arabia-OPEC arbeider maksimalt nå (de pumper maksimalt) for å beholde markedsandeler (med nebb og klør), mens da eksempelvis Norge og høykostprodusenter faller tilbake. Det er en krig om markedsandeler.
Likevel vil, som vanlig med lav oljepris, en serie lavkvalitetsprodusenter falle fra. Disse forsøkte innledningsvis å opprettholde sin inntjening med stadig større produksjon – noe som bare senket segmentet videre. Når deres lavkvalitetsolje ikke lenger er salgbar vil de redusere sine markedsandeler/ bortfalle slik som f.eks Venezuela.
Nå faller produksjon hver mnd. Dette virker da justerende på prisbildet.
Også spottpriser på gass er i dag under det som ligger til grunn for mange avtaler og rørledningsprosjekter. Ny satsing legges på is. Slik sett når OPEC sine mål, og også leting i Norge rammes hardt, men også OPEC lider under priskrigen og de har en smertegrense..
Over en horisont på 1-2år vil det bli mer balanse mellom produksjon og etterspørsel og en oljepris på 80-90 dollar er igjen forutsigbart – gitt dagens pris på dollar relativt til Euro (og høyre med laver USD).
Forsking på alternativ energi stopper opp med lavere oljepris hvilket vil være prisdrivende på oljeprisen.
Politisk uro kan temporært kjøre oljeprisen opp før denne tid. Man har lært at å fjerne en diktator ikke medfører som konsekvens at demokrati vokser frem av seg selv i land uten demokratiske tradisjoner eller verktøy/institusjoner og kaos følger.
Utdannelse/helse er eneste vei frem for slike land og U-hjelp må fokuseres kun mot dette.
I Norge hadde man i årevis en situasjon – omtalt i utlandet som – «Gold Plated Solutions» på alt innenfor Engineering (dyre løsninger – ingen spurte om pris), og offshore rotasjonsordningen innen Offshore er klart for kostbar i forhold til inntjeningsevne. Dette bevises nå.
Det er behov for en reevaluering av prisbildet på leverandørsiden for at NOCS skal være konkurransedyktig, og i mellomtiden har Worldwide riggrater falt til henimot 1/3 hvilket åpner for rimelige nye undersøkelsesbrønner. Det er klart de nå som kjenner sin besøkelsestid hva gjelder rimelige langtidskontrakter.
Med en revisjon av kostnadsprofilen vil norsk oljeproduksjon være bærekraftig i mer enn 100 år og vil kunne bidra til en stabil og trygg verden.
Når man i årevis fra politikere (H/V-siden), som er ute etter «vote-winners», har hørt til det kjedsommelige at Norge er verdens rikeste og beste land, vel så vil dette virke prisdrivende/kostnadsdrivende på sektoren og lønninger og priser generelt, og også som trekkplaster på dagens legitime og illegitime flyktninger.
I vanskelige overgangsfaser må myndighetens oppgave være å gi tidsbegrenset stimulering og intensiver for å beholde kunnskapsindustrien og aktivitet knyttet til sokkelen slik at man er posisjonert nasjonalt for neste oppgang.
Priser på råvarer har alltid svingt med konjunkturer, og har historisk alltid kommet opp fra depresjoner jfr det enorme oppsvinget i kobberpriser etter at norsk gruveindustri var utfaset. Andre tjente på dette.
Det bakenforliggende nå er en eksponentielt øktende befolkning som skal ha mer av alt for å løftes ut av fattigdommen (UN-mål) jfr. Kina opphever nå 1-barns politikken, Nigeria blir 3de land over en milliard og at skifergassegmentet er ikke bærekraftig.
Ikke mist i nordområdene, og hva gjelder utvikling av energiressurser i Arktiske områder har Norge et særlig ansvar for fremtiden og dette krever edruelighet, langsiktighet og sinnsro.
Disse elementer har trange kår i en medieverden preget av krigstyper, følelsesdrevet journalistikk, og 3-dages oppmerksomhetsvinduer på enkeltsaker, revet løs fra den større sammenheng.