– Nå har vi det endelige beviset, sier Jørn Christiansen, geofysiker med lang erfaring fra oljeindustrien og ivrig pådriver i letingen etter en kommersiell diamantforekomst i Øst-Finnmark
Christiansen viser til en analyse av 200 kg med steinprøver tatt ut nær tettstedet Neiden vest for Kirkenes. For selv om det dreier seg om små diamanter – mellom 50 og 150 mikrometer – er dette første gangen Kimberlitt AS (GEO 08, 2010: «Diamantjakten har begynt«) selv har påvist det verdifulle mineralet.
Bildet viser en av mikrodiamant fra Finnmark tatt med Scanning Electron Microscopy. Spekteret som kom fraEDS-analysen viser at det er en diamant.
Fra de store dyp
En diamant er et mineral. Men det består av kun ett grunnstoff: karbon. Til forskjell fra grafitt, som også består av kun karbon, er diamantene usedvanlig harde. På Mohs hardhetsskala har diamant verdien 10 som er den høyeste. Diamant er det hardeste stoffet vi kjenner. Diamant er også den beste varmelederen og har det høyeste smeltepunkt av kjente stoffer.
Diamanter er dannet under jordskorpen og har blitt fraktet fra mantelen inne i glohete magmasøyler. Med enorm kraft presser magmaet seg gjennom bergartene samtidig som karbondioksid frigjøres. Så når magmaet punkterer skorpen, spys det ut med en hastighet på flere hundre meter per sekund, ikke ulikt det som skjer når en brusflaske som er ristet åpnes. «Diamantutbrudd» har aldri blitt observert. Det siste utbruddet skjedde sannsynligvis i Australia for 20 millioner år siden.
Bergartene inne i de gjenstående vulkanrørene kalles kimberlitt, og de aller fleste diamantgruver er assosiert med kimberlitter. Men ikke alle kimberlitter inneholder diamanter.
Et lite korn på 0,014 gram
Fra før av er det kjent flere funn av diamanter. Det eldste er fra Pasvikdalen. Det ble gjort ved en tilfeldighet sent på 1800-tallet og er omtalt av geologen Hans Reusch i boka Folk og natur i Finnmarken utgitt i 1895. Prøvene er lagret i Paris for de som måtte være interessert.
Det aller første forsøket på å finne diamanter i Finnmark ble gjort av eventyreren Peder Birger Holte (1874-1959) som tidlig på 1900-tallet hadde kvalifisert seg til statsautorisert diamantgraver i Sør-Afrika. Med utgangspunktet i diamantfunnene i Pasvikelva noen tiår tidligere, utrustet han i 1924 en ekspedisjon og dro til Svanvik. Det ble gjort funn av rubin som vi i dag vet er et indikatormineral. I 1933 var han tilbake og konkluderte da med at «det er diamanter i elvegrusen».
Kimberlitt er i utgangspunktet en hard bergart, men den forvitrer lett. Forekomstene opptrer derfor ofte i forsenkninger i overflaten. De kan være tildekket av kvartære løsmasser eller fremstå som små, sirkulære vann. Derfor er det sjelden å finne kimberlitter ved vanlig geologisk overflatekartlegging. Det er helt nødvendig med geofysiske data.
Tidlig på 1990-tallet ble den internasjonale gruveindustrien med ett voldsomt interessert i å lete etter diamanter i Finnmark. Bakgrunnen var lovende funn i prekambriske bergarter i Canada, Russland og Finland, samt ny kunnskap om diamantenes dannelse. Gigantene Rio Tinto, Ashton Mining og De Beers sikret seg alle rettigheter og satte i gang leteprogrammer. Letetillatelsene gikk ut etter noen få år uten at interessentene ønsket å fortsette.
Noe av det mer spennende som har skjedd frem til nå er funnet som gullvaskeren Robert Gulbrandsen gjorde i 1995, og i januar 1996 ble et lite korn på 0,014 gram og 2,1 mm i diameter en riksnyhet. NGU hadde ved hjelp av røntgendiffraksjon påvist at den bitte lille steinen som Gulbrandsen hadde sendt i en konvolutt (!), innpakket i sigarettpapir, faktisk var en diamant.
Kimberlitter er kilden
Har troen
Sekken med 200 kg stein stammer fra et pågående leteprosjekt i regi av Kimberlitt AS, tidligere omtalt i GEO (GEO 01/2011: «På diamantjakt i Pasvikdalen»). Den russiske diamantgeologen Pavel Kepezhinskas (GEO 06/2013: «Fra Russland med ekspertise») står for det faglige arbeidet, og det er han som formidler de gode nyhetene.
– Så langt jeg vet er dette det første funnet av mikrodiamanter i vulkanske bergarter i Norge. Alle tidligere funn er gjort i høytrykksbergarter i den vestre gneisregionen på Møre.
– Videre forteller dette oss at det har vært transport av diamanter fra et magma til overflaten gjennom et raskt vulkantubrudd, og rask transport er en forutsetning for at diamantene ikke blir omdannet til grafitt på veien opp fra magmaet, sier Kepezhinskas.
Christiansen smiler. Han liker hva han får høre av sin russiske venn. For selv om selskapet tidligere har gjort interessante funn av indikatormineraler, og at det med all tydelighet forteller at det finnes kimberlitter i Finnmark, har han nå fått forvissning om at transportprosessen fungerer samt forsterket troen på at denne magmaen faktisk også kan ha transportert større diamanter til overflaten i Finnmark. Det er som kjent ingen røk uten ild, og i dette tilfellet er det kun en bitte liten prøve som har blitt undersøkt og gitt den oppmuntringen han trenger for å komme videre.
Kepezhinskas fremholder også at likhetstrekkene med diamantførende kimberlitter i arkeiske bergarter andre steder i verden, for eksempel i Canada, er påfallende. Vi er for eksempel inne på prekambriske skjoldbergarter, skorpen er tykk, den geotermiske gradienten er lav og – ikke minst – alderen på bergarten stemmer med diamantområder andre steder i verden, og aldersrelasjonene er svært viktige, mener geologen.
Én kan bli til flere
Dermed ikke sagt at veien videre er enkel. Men om diamantleterne faktisk finner en kommersiell forekomst, kan det fort være flere av dem.
– Mer enn hundre år med diamantleting har lært oss at forekomster med diamantførende vulkanske bergarter aldri opptrer alene. Det lurer alltid en diamantførende fetter der ute i mørket, avslutter Pavel Kepezhinskas.
Karat
1 karat = 0,2 gram. Karat er et eldgammelt mål og tilsvarer vekten av frøet til Johannesbrødtreet. Prisen på diamanter er ca. kr. 2500 per gram. Det er bortimot 10 ganger prisen for gull. En typisk gruve kan ha 1-2 karat per tonn bergart.