Piasavakosten gjorde god nytte for seg. Innkjøpt noen timer på forhånd for å børste vekk stein og grus på en lett ruglete steinflate. For å kunne beundre enda en nyoppdaget lokalitet med overflod av rette, kremmerhusformete skall av blekkspruter fra ordovicium. Samt noen få spiralsnodde slektninger.
Den første lokaliteten med et usedvanlig stort antall ordoviciske blekkspruter ble oppdaget på Slemmestad for to år siden. Ekspertene kalte funnet en sensasjon. ”Dette er landets absolutt flotteste fossillokalitet,” dristet professor Hans Arne Nakrem ved Naturhistorisk museum seg til å si (GEO 08/2010; En 465 millioner år gammel gravplass; Fossilfauna dominert av blekkspruter).
– Orthocerkalken er synlig flere steder i Oslofeltet. Men som oftest ser vi bare tverrsnittet av laget. Denne nye lokaliteten er både kvalitativt og kvantitativt veldig mye bedre enn noen av de andre lokalitetene jeg kjenner til, utdypet Nakrem den gangen.
Orthocerkalk
Orthocerkalken (tilhørende Hukformasjonen) er et sammenhengende, opp til sju meter tykt lag som er dannet av kalkslam og fossilrester avsatt på havbunnen. Dette er kanskje det mest fossilrike laget i ordovicium. Kalksteinen er hard og står gjerne frem som rygger i terrenget. Fordi den er hard, har den blitt benyttet som bygningsstein. Vi finner den for eksempel i murene på Akershus festning. Det er også denne kalksteinen som ble brukt i den første produksjonen av sement på Slemmestad.
En liten ekskursjon
Denne historien starter for tolv år siden. Kjell G. Finstad, geolog, gründer og mye annet, var i Hokksund for å kjøpe bruktbil av en bonde oppe i åsen. Det regnet, det var glatt, og mens han ventet sparket han utålmodig i gresstustene, akkurat slik reinbukken gjorde på Rørosvidda for knapt 400 år siden.
Under mosen lå det skinnende malm. Reinbukken brød seg ikke, men veidemannen Hans Olav Aasen ante at han var på sporet av noe stort.
Under gresset åpenbarte det seg en blekksprut. Geologen syntes det var interessant, men hadde det for travelt til å dvele ved den.
Ikke desto mindre har blekkspruten ligget der i underbevisstheten. Det har bare vært snakk om å få tid og anledning til å dra tilbake.
Kjell har fostret opp en geolog, Anders. GEOs lesere ble kjent med ham for to år siden da han var den første geologen som så fossilene på den eldgamle dødsflaten i Slemmestad. Han skjønte umiddelbart at de representerte en aldri så liten sensasjon. Den gang åpenbarte det seg drøye 1000 kvadratmeter med fossiler. Hundrevis, ja kanskje tusenvis av blekkspruter var med ett tilgjengelig for både undring og forskning.
Kjell og Anders kom nylig i snakk om det gamle funnet utenfor Hokksund og bestemte seg for å ta en liten ekskursjon ut i naturen. Stor var overraskelsen da de ikke bare fant ett enkelt fossil, men hundrevis, over en flate som er nesten like stor som den på Slemmestad. Antakelig er den mye større enn hva den først gir inntrykk av. Gressplenen på gårdstunet ser ut til å ligge rett på fjellet, og under er det garantert samme type stein.
Geofunn:
59.718157, 9.873097
59° 43′ 05.37″ N
09° 52′ 23.15″ Ø
Flott at publikum bidrar
Men hva mener ekspertisen denne gangen? Turen gikk til Naturhistorisk museum hvor professor Nakrem sitter på et ærverdig, gammelt kontor i et ærverdig, gammelt museum.
Professoren blar gjennom bildene på dataskjermen. Nok en gang kan han bekrefte at det er gjort et fossilfunn litt utenom det vanlige.
– Forekomsten av blekkspruter på dette stedet i Hokksund viser at Hukformasjonen har en svært stor utbredelse i Oslofeltet, begynner han forsiktig.
Nakrem legger imidlertid raskt til at det ikke er sensasjonelt nytt at Hukformasjonen er utbredt.
– Det har vi har visst lenge, men en slik tett ansamling av blekkspruter er slett ikke vanlig. Her kan vi sikkert hente ut forskningsdata, finne elementer som er ukjente fra for eksempel Slemmestadlokaliteten, og det kan kanskje hentes inn prøver for mer detaljerte analyser.
– Som forsker ved Naturhistorisk museum setter jeg stor pris på at publikum på denne måten tipser om slike funn. Det gir oss ny kunnskap, og man kan kanskje bli mer bevisst på å ta vare på denne typen forekomster. Veiutbygging, husbygging og urbanisering fører ofte til at geologisk interessante forekomster forsvinner. Derfor er all slik informasjon om steder som dette viktig å ta vare på for oss.
– Funnet i Hokksund kan være av stor interesse for geologi- og paleontologiinteresserte. Godt bevarte lagflater med kalkstein som er over 465 millioner år gamle er noe man sjeldent kommer over, istemmer Julie Guttormsen, hovedfagsstudent i paleontologi med oppgave på Slemmestad-lokaliteten.
Guttormsen mener også at lokaliteten kan bidra med et bredere datagrunnlag i oppgaven med å lage en detaljert beskrivelse av livet og havmiljøet midt i ordovicium. Forskjeller i dyrearter, gravespor og sedimentologiske strukturer på de to flatene kan kanskje fortelle oss mer om variasjoner i havdyp, hvor kilder av terrigent materiale befant seg, og områdenes avstand fra land.
Guttormsen er også opptatt av at lokaliteten blir bevart og kan bli brukt som læringsarena for elever, studenter, forskere og andre som er interesserte i Jordas og livets historie.
Æres den som æres bør
En ny, stor oppdagelse, altså. Far og sønn Finstad har tatt rollen som publikum på alvor og formidlet sitt nye geofunn til tørste forskere.
Anders burde få et fossil oppkalt etter seg. Som takk for at han har brakt to så flotte lokaliteter frem i lyset.
Foto: Halfdan Carstens