Brønnlokaliteten er endelig funnet. En liten flekk med sement klistret over det faste fjellet er det fysiske «beviset» på at det har blitt boret en brønn her.
Ekteparet som i dag bor på eiendommen kan fortelle at sementpluggen kom på plass den gangen jernbanetunnelen mellom Lysaker og Asker ble sprengt ut. Før det var det et åpent hull.
– Jeg var nysgjerrig på hvor dypt hullet var og kastet en stein ned i det. Så vidt jeg husker tok det tre-fire sekunder før den nådde bunnen, forteller Knut Søvold.
Med bruk av enkel fysikk kan vi regne ut at steinen kan ha falt drøye 40 meter. Det stemmer også bra med brønndataene som viser at den ble boret til 46 meter.
Søvold har inntil nå trodd at hullet ble boret for å finne vann.
Fredrik Bockelie, geolog med stor kunnskap om berggrunnen i Asker, kan imidlertid berette noe helt annet. Brønnen er den aller første boringen i regi av et oljeselskap på det norske fastlandet.
Søvold er utdannet petroleumsingeniør og blir både overrasket og nysgjerrig når han får nyheten servert. For Bockelie blir det også en liten høytidsstund. Det er den aller første gangen han kikker ned på dette tidlige minnesmerket over norsk oljehistorie.
Essos boring er ikke den eneste på fastlandet i regi av oljeindustrien. I perioden 1971-74 boret Norminol fire brønner gjennom de mesozoiske bergartene på Andøya i Vesterålen (GEO 03/2008; «Sokkelbergarter på land»). Men allerede i 1961 ble den første letebrønnen på Svalbard «spuddet» (GEO 04/2010; «Med eventyret som drivkraft – og dugnad som kapital»). Den første letebrønnen på sokkelen (8/3-1) ble gjennomført av Esso i 1966.
Usikkert motiv
Vi er på Staverhagen, på Billingstad i Asker utenfor Oslo. Knut Søvold og kona Nina Sandok har, siden de for noen år siden kjøpte huset i nr. 3, levd i lykkelig uvitenhet om at de sitter på en historisk kuriositet.
Det var Esso som stod bak operasjonen, og selskapet boret inn i Askergruppens skifre og sandsteiner. Geologene trodde den gangen bergartene var av samme alder som reservoaret i Groningen (tidlig perm). Nå vet vi at Askergruppen er av karbon alder, altså noe eldre.
Professor Snorre Olaussen ved UNIS, som har lang erfaring med de sedimentære bergartene i Oslofeltet, tror dette først og fremst var en såkalt stratigrafisk brønn. Essos motivasjon var å få bedre regionalgeologisk kunnskap i etterkant av det enorme gassfunnet i Nederland (Groningen) som selskapet hadde gjort sammen med Shell i 1959.
– Det var på denne tiden få norske geologer som hadde tro på at det fantes en sedimentær lagpakke utenfor fjæresteinene. Men Esso var av en annen oppfatning, og derfor satte selskapet i gang et arbeid med å finne ut mer om Rotliegendesformasjonen nord for gassfunnet. En billig brønn på land i Norge kunne gi mye kunnskap.
Olaussen avviser helt at boringen ble gjort for å finne olje.
Han spekulerer i stedet i at boringen kan ha hatt strategiske og politiske motiver. Han mener at det på den tiden kan ha vært viktig å posisjonere seg i den forestående kampen om lisenser på norsk sokkel (GEO 02/2015; «Opptakten til oljeeventyret»).
– Sannsynligvis var dette et prosjekt som kunne skape relasjoner til det norske geomiljøet, og professorene Gunnar Henningsmoen og Johs. Dons var begge involvert. Videre var det vel ikke dumt å vise aktivitet med FoU-støtte ovenfor norske myndigheter, undrer Olaussen.
I følge professoren foreligger det kun én brønnrapport (Elder & Kanes ,1966). Her blir den kjerenetatte seksjonen sammenlignet med nettopp the Rotliegendes of North West Europe. Det skulle bekrefte Essos intensjoner om å skaffe seg bedre regionalgeologiske kunnskaper om de permiske reservoarsandsteinene i Groningen-feltet.
– Dessverre er kjernene forsvunnet, noe som er fryktelig trist, da de beskriver både anhydritt og boller fra et terra rossa jordprofil i nedre del av den 40 meter tykke Askergruppen. «Basement» beskrives som karstifiserte kambro-silurbergarter (Rytteråkerformasjonen/Pentamerus kalkstein), oppgir Olaussen.
Forspill – eller etterspill?
Bockelie, stratigraf og sedimentolog som også har lang erfaring fra Oslofeltet, kjenner – som vi har skjønt – godt til Essos boring i Asker. Hans geologiske karriere startet faktisk i dette området høsten 1963, da han i samarbeid med professorene Gunnar Henningsmoen og Anatol Heintz satte i gang en større stratigrafisk undersøkelse der de målte opp lagrekken og samlet fossiler i skråningen ovenfor Semsvik i Asker. Hensikten var blant annet å få en bedre datering av nettopp denne del av lagrekken.
– Vi fikk midler gjennom Forskningsrådet og bygget trapper og en stor plattform, minnes Bockelie.
– Vi valgte Semsvik fordi det her var flere fossiler enn ved Staverhagen, men Henningsmoen fortalte at Esso valgte Staverhagen fordi det var lettere å komme inn dit med en borerigg, erindrer den dedikerte geologen.
Bockelie forteller at arbeidet ble utført av ham selv med hjelp av sin bror og far, og at han brukte undersøkelsen som en del av en historisk særoppgave ved gymnaset i Asker.
– Jeg målte opp hele lagrekken, hvor det blant annet forekom tynne kull-lag. Vi fant mengder av plantefossiler, fiskerester og to nesten komplette fisker. Den ene ble nylig beskrevet i en doktorgradsoppgave av Ulf Borgan ved Universitetet I Oslo. Anatol Heintz lagde en foreløpig beskrivelse i 1963 og konkluderte med at den var av sen karbon eller tidlig permisk alder.
Snorre Olaussens funn av marine innslag ved Kolsås på 1970-tallet og senere dateringer av lavaene ga en bedre datering av lagrekken. Askergruppen regnes derfor nå til å være av sen karbon alder.
– I hvilken grad Esso fulgte opp resultatene våre vet jeg ikke, men jeg har en følelse av at prosjektet vårt ble gjennomført etter Essos boring i et forsøk på å finne ut om lagrekken inneholdt kontinuerlige kull-lag som kunne være kildebergart. Svaret vi fikk var negativt, sier Bockelie.
Mer enn 50 år gammel
Det har lenge vært usikkert hvilket år Esso boret brønnen. Det er ingen som sitter på skriftlige opplysninger.
Men nå ser problemet ut til å være løst.
– Ingolf Rui har rentegnet loggen som professor Gunnar Henningsmoen tegnet basert på kjerneprøvene, og på den står det 1964, forteller Fredrik Bockelie.
– Dette passer også bra med at det var i 1963 jeg gjorde oppmålingene for særoppgaven min i Semsvik, og vi har grunn til å tro at Esso benyttet dette arbeidet, legger han til, vel fornøyd med at han har bidratt ørlite til den tidlige norske oljehistorien.
Vi kan derfor konkludere med at Esso i 1964 var det første oljeselskapet som boret en brønn her i landet i tilknytning til utforskningen av Nordsjøen.

3 kommentarer
I 2003 tok jeg kontakt med Essos folk fra 1960-årene fordi jeg hadde fått nyss om denne boringen og jeg ønsket å grave frem denne ukjente delen av norsk oljehistorie, finne kjernen og beskrive den og sette den i sammenheng med oslofeltet forøvrig. Vha Esso Norge og AAPG fikk jeg mailkorrespondanse med Art Elder, som beskrev kjernen for Esso. Min henvendelse fikk ham til å «recall very fond memories of my many visits to your country in the late 1960s».
Elder tror ikke Staverhagenbrønnen ble boret av Esso og han husker det ikke som noen olje-/gassbrønn. Han husker det slik at brønnen «…had been drilled previously by a third party, for engeneering purposes, or for water resources». Videre skriver han; «The reason Exxon did the study was at the request of our president of Esso Exploration, Zeb Mayhew, who became aware of the core on a visit to Oslo, and he volunteered to let our «experts» look at it and generate a report.» ….. «Our report was primarily to determine the age and depositional environment of the sediments in the core». Oppgitte personer på kjernerapporten forøvrig (mottakerne) var døde i 2003 skjønt han nevner ikke Mr. Kanes som medbeskrev den.
Siden det ikke var noen brønnboring mhp olje like vel og siden kjernen heller ikke fantes lenger så lot jeg mitt lille hobbyprosjekt som skulle kombinere og avdekke en spennende olje-, geologi- og lokalhistorie i bero.
Morten Bergans kommentar til artikkelen støtter jeg. I den omtalte rapporten skriver Elder og Kane at de takker professor Gunnar Henningsmoen for å ha lånt Esso Production Research Company kjernene. Jeg har også ringt rundt og sendt e-poster til flere som kunne tenkes å vite den nøyaktige historien, både ved UiO og andre steder, uten å få en skikkelig bekreftelse av historien. Flere av de jeg var i kontakt med var da overbevist om at det var Esso som boret brønnen. Selskapets interesse for Osloområdet er uansett riktig, men det hadde vært fint å få klarhet i hva som egentlig skjedde på Bilingstad. Hvorfor ble brønnen boret, om det ikke var Esso som boret den?
Mulig jeg kan svare på det siste: Brønnen ble trolig boret med ideelle/stratigrafiske motiv.
Nå salige Prof. Nils Spjeldnæs (d. 2006) fortalte meg om kjernene en gang vi snakket sammen på 1990-tallet. Årevis senere (i januar 2008) kontaktet jeg Prof. Em. David L. Bruton på UiO og han berettet da følgende (min utheving):
«…The core was made in June 1964 at No.3 Staverhagen, Billingstad, Bærum and was made available by my predecessor, Professor Gunnar Henningsmoen who helped with the stratigrapy. The drilling was made by Norsk Dypbrønnsboring for the Palaeontologisk Museum and paid for by Norges Naturvitenskapelige Forskningsråd (NAVF). The core was 32 mm in diameter and reached a depth of 51.10 m. The core was then analysed by Esso and a report was written by A.R. Elder and W.H. Kanes of the Esso Stratigraphic and structural geology division, dated February 28th 1966. […] The museum has a series of bore cores stored both at Blindern and at a former cinema warehouse on the east side of town….»
Jeg forstod etter hvert av at kinoen kjernene var lagret i var den nedlagte Jarlen kino i Åkebergveien, der kjernene øyensynlig ble plassert etter en opprydningsaksjon på Naturhistorisk museum NHM (pga akutt plassmangel) i alle fall etter desember 1988, da Jarlen ble nedlagt. Uansett, med denne historikken må Jarlen ha vært tømt for kjerner og annet lagret materiale lenge før min kontakt med Prof. Bruton i 2008. Hvor kjernene faktisk tok veien eller om de ble kastet er uklart for meg. En sørgelig nyhet, uansett.
På Wikipedia står å lese: «Bygningen i Åkebergveien 56 ble bygget om til leiligheter og disse var innflytningsklare i november 1999. Universitetet i Oslo brukte kinolokalene som magasin for materiale fra Universitetets naturhistoriske samlinger blant annet Geologisk museum og Botanisk museum.»
Jeg tror jeg har kjernebeskrivelsen liggende ett eller annet sted i mitt personlige arkiv. Mener den også inkluderte noen litt falmede kjernefoto av tidlig xerox-kopiert bonitet.
Jeg syslet opprinnelig med en tanke om å bidra til at kjernene kunne bli mobilisert og vist frem da IGC33 ble arrangert i Oslo/Lillestrøm i 2008. Disse tidlig(st)e kjernene fortjente å bli bedre kjent, og kunne sette tidlig norsk utforskningshistorie i et interessant perspektiv. Morten og Jeg har åpenbart tenkt i liknende baner..
Men vi later begge til å ha vært for sent ute til å finne kjernene, med mindre noe av materialet fortsatt finnes lagret på Blindern, eller ble (tilbake)ført dit da Jarlen ble bygget om fra kino til boliger.