Historien om borhullet

Geologer i oljebransjen har lenge vært kjent med at Esso boret en grunn brønn i Asker på 1960-tallet. Ved hjelp av lokalkjente geologer sporet vi opp lokaliteten, og i forrige utgave av GEO (GEO 04; «Esso var tidlig ute») fortalte vi historien, samt diskuterte hvorfor og når boringen ble foretatt.
Vi konkluderte noe forhastet med at «… Esso i 1964 var det første oljeselskapet som boret en brønn her i landet i tilknytning til utforskningen av Nordsjøen».
Nå er det nødvendig å komme med et dementi. Nye opplysninger gir en annen historie.

Gåten er løst

I løpet av sommeren har vi fått flere henvendelser som tyder på at Esso slett ikke var operatør for en boring i Asker, verken på 1960-tallet eller senere, men at det i stedet dreier seg om en vitenskapelig boring foretatt av Paleontologisk museum basert på midler fra Norges teknisk-naturvitenskapelige forskningsråd (NTNF).
Det er Torgeir Vinje som fortelle dette etter å ha lest artikkelen i forrige utgave av GEO.
Vinjes kilde er prof. emeritus David Bruton ved Paleontologisk museum. I januar 2008 formidlet han følgende til den undrende geologen:
«The core was made in June 1964 at No.3 Staverhagen, Billingstad, and was made available by my predecessor, Professor Gunnar Henningsmoen, who helped with the stratigraphy. The drilling was made by Norsk Dypbrønnsboring for the Palaeontologisk museum and paid for by Norges teknisk-naturvitenskapelige forskningsråd (NAVF). The core was 32mm in diameter and reached a depth of 51.10m. The core was then analysed by Esso  and a report was written by A.R. Elder and W.H. Kanes of the Esso Stratigraphic and structural geology division, dated February 28th 1966.“
Torgeir Vinjes interesse bundet i at han syslet med en idé om å bidra til at kjernene kunne bli mobilisert og vist frem på IGC33 i 2008.
– Jeg syntes disse tidlig(st)e kjernene fortjente det, og at de kunne sette tidlig norsk utforskningshistorie i et interessant perspektiv, forteller han.
Morten Bergan har gjort sine egne undersøkelser og gikk så langt som til å ta kontakt med geologene som i sin tid beskrev kjernene.
– Jeg hadde et ønske om å grave frem denne ukjente delen av norsk oljehistorie, finne kjernen, beskrive den og sette den i sammenheng med Oslofeltet for øvrig, forteller Bergan.
Bergan fikk napp, og Art Elder – én av de to som har signert kjernebeskrivelsen – forteller at «… the reason Exxon did the study was at the request of our president of Esso Exploration, Zeb Mayhew, who became aware of the core on a visit to Oslo, and he volunteered to let our “experts” look at it and generate a report”.
“Our report was primarily to determine the age and depositional environment of the sediments in the core,” fortalte Elder i en epost-korrespondanse til Bergan i 2003.
Terje Solbakk, som også har gjort egne undersøkelser omkring «Esso-brønnen», finner støtte for Bergans konklusjoner i rapporten der det heter at de «… takker professor Gunnar Henningsmoen for å ha lånt Esso Production Research Company kjernene».
– Siden dette ikke var noen boring med hensyn på olje, og siden kjernen heller ikke fantes lenger, så la jeg mitt lille hobbyprosjekt, som var ment å kombinere og avdekke en spennende olje-, geologi- og lokalhistorie, til side, forteller Bergan.
Fredrik Bockelie forteller at Paleontologisk museum opprettholdt den gode kontakten med Esso. Han jobbet på Paleontologisk museum på en tid da de første Aker H-3-plattformene ble bygget i Oslo (der Aker Brygge ligger i dag). Han erindrer at det ble foreslått å teste ut boreutstyret på vei ut Oslofjorden ved å bore på østsiden av fjorden (et eller annet sted mellom Jeløya og Missingene). Museet så på det som en sjelden mulighet til å kartlegge lagrekken ned gjennom perm og videre inn i de underliggende silurske bergartene tilhørende Ringerikssandsteinen. Dessverre ble det knapt med tid og boringen ble aldri noe av.
Kastet under opprydding
Det er mange som har lurt på hvor det har blitt av kjernematerialet. Bruton tror at materialet var lagret i et gammelt kinobygg på østsiden av byen som museet disponerte.
– Jeg forstod etter hvert av at lageret må ha vært i Jarlen kino i Åkebergveien som ble nedlagt i 1988. Sannsynligvis har kjernene blitt plassert der etter en opprydningsaksjon på museet, sier Bruton.
Dette bekreftes av at Vinje har funnet frem til følgende på Wikipedia: «… Universitetet i Oslo brukte kinolokalene som magasin for materiale fra Universitetets naturhistoriske samlinger blant annet Geologisk museum og Botanisk museum.»
– Det er derfor naturlig å tro at kinoen må ha vært tømt for kjerner og annet lagret materiale lenge før jeg hadde kontakt med Bruton i 2008.  Hvor kjernene faktisk tok veien, er uklart for meg. En sørgelig nyhet, uansett, noen ville kanskje si kulturvandalisme.
Bjørn Tore Larsen, som jobbet på Geologisk museum fra 1974 til 1984, mener imidlertid at han har fasiten.
– Jeg husker godt at kjernene var lagret i første etasje i Rotunden i museet. Dette og mye annet ble på slutten av 70-tallet flyttet til et bomberom i Uelands gate i det som skulle være fjernlager for museet. Dessverre viste det seg at det underjordiske lageret ikke var tett, og masse materiale ble ødelagt av vann og reaksjoner med sulfidene som ga svovelsyre. Da vi forsøkte å redde blant annet kjernene, viste det seg at de var gått i oppløsning.
– Lageret ble senere kondemnert, og det som kunne reddes ble flyttet til Jarlen kino. Men da var Billingstadkassene med kjerneprøver allerede kastet, forteller Larsen som ønsker å sette punktum for denne diskusjonen.
De som er interessert i den lokale geologien i Asker, inklusive lagrekken fra karbon, kan imidlertid glede seg over kjernemateriale som har blitt beskrevet i flere NGU-rapporter. Geologene må derfor kunne leve med at noe kjernemateriale fra tidlig 1960-tallet har forsvunnet?
Kan vi nå si at gåten om Esso-brønnen er løst?
“ … in the light of the Esso core report, most people wrongly assumed that the core was made by them. David Bruton