I går ble det kjent at regjeringen vil satse på 8 nye forskningssentre for miljøvennlig energi. Kun en av vinnerne i denne konkurransen har en fot i det geofaglige miljøet.
SINTEF Energi fokuserer på CO2-håndtering, også kalt CCS.
Norwegian CCS Research Centre (NCCS) er et nasjonalt og internasjonalt CCS partnerskap mellom operatører, leverandører og forskere som har forent krefter for å bidra til realisering av fullskala CCS-prosjekter.
Planen er at Nordsjøen skal bli Europas CO2-lager. Dette skal bidra til store kutt i globale CO2-utslipp.
Det er bare én hake ved dette. CO2-lagring i stor skala kommer aldri til å bli en realitet (GEO 08/2014, «Tvilsom argumentasjon«; tu.no 10.02.15, «CO2-lagring blir aldri virkelighet«).
Det er kort sagt 2 grunner til dette:
- Fangst og lagring vil kreve veldig my energi og infrastruktur, og vil bli veldig kostbart, og
- Veksten i fornybar energi er så stor at problemet med CO2-utslippene løser seg av seg selv
Etter snart 20 år med lagring av CO2 på Sleipner-feltet i Nordsjøen er det fortsatt kun en håndfull anlegg i hele verden, og veksten er er negativ etter nedleggelsen av anlegget i Algerie. Det taler sitt tydelige språk om at teknologien ikke har en fremtid.
Satsingen på CCS er derfor en kjedelig blindvei. De samme pengene burde i stedet vært benyttet på å stimulere veksten i bruk av solenergi. Det er der fremtden ligger. Og fremtiden er like om hjørnet.
Les også: «Porøse sandsteinsformasjoner gir sikker lagring.»
https://twitter.com/SINTEFenergy/status/735762204071337985